Mot slutten av kirkeåret, i tiden før advent, er det en gammel kirkelig tradisjon å lese Åpenbaringsboken. Tekstenes aktualitet blir større for hvert år som går synes jeg. I år har jeg vært spesielt opptatt av de versene hvor vi kan lese om Herrens torden. En rekke steder i Bibelen forbindes 'torden' med Herrens nærvær og også med Hans domshandlinger, og de er det spesielt mange av i det Bibelen omtaler som endens tid. I Åp 8,4-5 knyttes 'torden' til Guds hellige nærvær og bønnens kraft: "En annen engel kom, og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor menge røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran troen. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Det kom tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv." Kom ikke å si noe annet enn at bønn er kraftfullt!
I Åp 10,4 snakkes det om de gåtefulle "syv tordener" som taler.
I Åp 14,2 leser vi: "Fra himmelen hørte jeg en røst som lyden av mange vann og som lyden av sterk torden..."
Og i Åp 16,18 om en veldig røst som kommer tra tronen i tempelet i himmelen, og "det kom lyn og røster og tordendrønn..."
I går ble jeg sittende å grunne på et ord fra Salme 29,5: "Herrens røst bryter sedertrær, ja, Herren bryter i stykker Libanons sedrer."
I en tid som vår hvor det tales så lite om Guds allmakt - også blant kristne - at Gud er Gud, ikke en gud skapt i vårt eget bilde, er disse tekstene fulle av trøst i en verden så full av uro, frykt, katastrofer, pandemier, som vår. Gud er fortsatt på tronen og sedertrærne som symboliserer stoltheten, har lite å fare med, når Herren, vår stridsmann, hever røsten! Han - ikke den onde - er det som er gitt all makt i himmel og på jord. Det er Herren - ikke den onde - som har nøklene til døden og dødsriket.
Billedtekst: Seder fra Libanon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar