En av fortellingene i Det nye testamente jeg stadig vender tilbake til for mitt eget åndelige livs vel er fortellingen om den bortkome sønnen, som egentlig ikke er en fortelling om ham eller den hjemmeværende broren, men om den ventende faren.
Denne gangen har jeg konsentrert meg om verset hvor det heter: "Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham."
Jeg er ikke i stand til å løpe lenger. Det savner jeg. Parkinson og hjertesykdom har satt punktum for det.
Men i dag gleder jeg meg stort over at det er Gud som løper etter meg! Det er Han som ser meg, selv om jeg er langt borte med mitt, og har rotet det til, så er det Han som har lagt ned i meg lengselen etter Ham og satt kursen for meg hjemover - og det er Han som løper meg i møte, omfavner meg og kysser meg!
Jeg trenger disse åpne armene i dag, omfavnelsen og kysset! Det tror jeg ikke jeg er alene om.
En av de gamle fedrene har sagt: Guds hånd er utstrakt over smertens seng. Guds hånd er utstrakt i hyttene. Guds store hånd strekkes ut i fattigdom og til enhver lidende person. Overalt er Guds hånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar