Det er Evagrios av Pontus (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, som har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han blir forstått var Han ikke Gud." Dette utsagnet passer dårlig i en tid hvor alt skal forklares og forstås, hvor vi også på teologiens område taler om 'systematisk teologi', men på den vei som kalles 'Gudserfaringens', kunne det ikke vært mer presist formulert.
"Om Gud," skriver den russisk-ortodokse forfatteren Paul Evdokimov "vet vi bare at 'Han er' og ikke 'hva Han er', for 'ingen har noen sinne sett Gud. Guds evige vesen er evig transcendent... Guds vesen er bortenfor hvert navn hvert ord, og det er derfor vi bruker en mengde navn på å beskrive Ham: God, Rettferdig, Hellig, Allmektig..."
Det er lett å begrense Gud, forsøke å få Ham inn i en boks som passer oss, gjøre Ham mer forståelig. Men Gud er Gud. Den som er totalt annerledes.
Det som går meg trøst og tillit er ordene fra den vakre Kristus-hymnen i Kolosserbrevet:
"Han er den usynlige Guds bilde".
Slik Kristus er, slik er Gud.
Kristus presenterer seg selv som 'Veien'.
Det er når vi velger å følge Ham at Den Hellige Ånd inviterer oss ut i det veiløse landsskapet, der vi må forvente at Gud overrasker oss. Sprenger rammene og forestillingene våre. Ånden tar oss med inn i mysteriet. Alt med Gud kan nemlig ikke forklares eller forstås. Det er heller ikke meningen. Kan vi forklare Gud fullt ut, er nok det en gud skapt i vårt eget hode og i vår egen forestillingsverden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar