"Se, min tjener skal gå foran med visdom. Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy. Likesom mange var forundret over deg - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn - slik skal han bestenke mange folkeslag. Konger skal lukke sin munn for ham. For det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de ikke hadde hørt, det har de forstått." (1)
"Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vårt lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet... Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn ... Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom. Når han gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtrederne - han som bar manges synd, og han ba for overtrederne," (2)
Fra den høyeste himmel til de laveste dybder av helvete, og tilbake igjen, reiste vår triumferende Herre. Hans reise førte ham gjennom total avvisning, fullstendig sorg, slått av Gud og mennesker, hans ansikt skadet mer enn noe menneskes. Denne siste tjenersangen sporer forløsningshistorien og den åndelige reisen til vår fantastiske Messias mens han lider på våre vegne.
I min gjennomgang av de tre siste tjenersangene har jeg understreket viktigheten av at vi identifiserer oss med vår Herre gjennom og i våre lidelser og bruker dem til å bringe frihet til andre, enten det er gjennom forbønn, kloke råd eller bare en kopp kaldt vann. I denne siste tjenersangen ville jeg understreke lidelsens seier og frukten av det vår lidende tjener Messias vil høste av sine lidelser.
Det er ingen fortjeneste i ren lidelse. I det kommende Riket sies det at "Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne; det skal ikke være mer død, heller ikke sorg eller gråt, og det skal ikke være mer smerte, for de tidligere ting er borte." [3] Heldigvis har den kommende fylden av Guds rike ingen lidelse i seg. Vi har imidlertid mye som kan vinnes ved vår villighet til å lide når vi betjener menneskehetens smerter generelt, og spesielt Israel, i denne tidsalder.
Forslått, såret, kjent med sorg, undertrykt, plaget, taus i møte med anklager, avskåret, avvist, foraktet: Jesus bar det hele. Og hva skal være hans lønn for alt dette? For i denne siste tjenersangen stiger seieren og belønningen herlig opp fra lidelsens og dødens støv. Skriften sier "Han skal se sin ætt," som betyr at det som er kommet fra ham, skal leve og gå ut og bli som ham! Dette er Israels samvelde – både troende jøde og hedning sammen som en ny mann. "Han skal se Hans sjels strev, og bli mett." Hva ser han? Han ser familien han har forløst for seg selv; han ser bruden sin! Han ser alt han har tålt og lengtet etter! Og han arver det! Konger vil stenge deres munn når de ser hvor fullstendig og evig hans seier er.Hans triumf vil bli sett for hele verden!
Som profetiske endetidsmennesker er vi kalt til å stå sammen med Gud når han samler Israel og alle de som er bestemt til å være hans. For å gjøre det, ser det ut til at vi også vil bli såret, kjent med sorg, undertrykt og plaget siden verdens natur og oppdragets natur ikke har endret seg. "Tjeneren er ikke større enn mesteren."[4] Bibelsk talt er Israels spørsmål det viktigste åndelige spørsmålet ved tidens ende. Og mens ja, vi fokuserer på den store misjonsbefalingen, Guds invitasjon til hele menneskeheten, må vi også fokusere på Guds hjerte for å forløse Israel. Apostelen Paulus sier at Israel har blitt midlertidig blindet for at hedningenes fylde kan komme inn, og han sier også at deres endelige frelse vil være liv fra de døde.[5]
Paulus sier så at det er hedningenes sted å provosere Israel til sjalusi ved å modellere nådens evangelium foran deres øyne.[6] Til oss er det gitt å forstå Guds store nåde og plan og å stå sammen med Gud, og være hans hånd til å samle hele sin arv i. Hvor han har lengtet etter å samle Jerusalem, og de ville ikke!
Når du bryr deg djupt om noen, blir deres lidelse din lidelse. Lider Gud? Forsoningsdelen av Jesu lidelse er takknemlig forbi, men inngåelsen, innsamlingen inn i seg selv av fylden av hans arv er ennå ikke kommet i menneskets historie. Å vente med så stor kjærlighet og lengsel har med seg et aspekt av lidelse. I filmen Last of the Mohicans er karakteren Hawkeye skilt fra kjærligheten sin, og sangen «No Matter Where You Go I Will Find You» fanger lidenskapen hans for henne. Gud ønsker å redde alle folkeslag, men Han har ikke glemt Israel og vender tilbake for å finne henne og samle henne villig som sin egen. Så uansett hva vi ender opp med å lide for hans navn og hans hensikter vil være lite i kjølvannet av hva han arver og hva vi arver! For vi har også en arv, og det er en evig brudepakt med vår Skaper og Herre. Han arver oss, og vi arver Ham!
Jesus tar på seg all sin lidelse i menneskets historie, slik at han kan høste all herligheten av sine seire. Gud sier: "Jeg vil dele ham en del med de store, og han skal dele byttet med de sterke, fordi han HELTE UT SIN SJEL TIL DØDEN, og han ble regnet sammen med OVERBRYTERNE, og HAN BAR MANGES SYND, og BA for overtredere.» Legg merke til disse aspektene: utøselsen av sjelen, identifikasjon med syndere, bæreren av det som hadde skilt dem fra Gud, og forbønn for dem i deres falne tilstand.
Dette er de tingene Kirken ved tidens ende vil bli bedt om å gjøre for Israel. Vi vil utøse våre sjeler, vi vil stå sammen med dem som er fremmedgjort fra Gud, slik at de kan høre og bli ført til deres Messias, og vi vil tåle ikke bare deres avvisning av Messias, men deres vanære mot oss som hans forkynnere. Vi kan ikke sone for deres synder ettersom det allerede er sonet for, men vi må stå og kalle dem tilbake til Gud. Vi må gå i forbønn for dem når Gud gjør seg klar til å samle dem i sin barm. Dette er en herlig lidelse så nær målstreken av denne tidsalderen at alt blekner i sammenligning. Vår Herre er så nær sin seier, så nær ved å arve det som tilfredsstiller Hans sjel. Hvordan kan vi ikke gi oss til en så verdig sak og en uvurderlig seier? Kirke, vi må reise oss. Seieren venter. En kort bit av lidelse virker så liten ting å tilby Ham.
- Rose-Marie Slosek/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
[1] Jes 52:13-15
[2] Jes 53:2-3, 7, 10-13
[3] Åp 21:4
[4] Joh 13:16
[5] Rom 11: 8-15
[6] Rom 11:14
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar