Det er flere ting som karakteriserte Israel i Den gamle pakt, men det mest karakteristiske, det aller fremste var kanskje dette: Guds nærvær. Et godt eksempel på dette finner vi i beretningen fra 2.Mos 33,14-16: "Da sa han: Mitt åsyn skal gå med, og jeg vil føre deg til hvile. Men han sa til ham: dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra opp herfra! Hvordan kan jeg da vite at jeg har funnet nåde for dine øyne, jeg og ditt folk, hvis ikke du går med oss, slik at jeg og ditt folk blir æret framfor alle folkeslag på jorden?"
Guds ansikt som lyste om dem, Guds nærvær, med alt hva det representerer, var kjennetegnet i den relasjonen som fantes mellom Yahve og Israels barn.
I den nye pakt er det det samme kjennetegnet. I presentasjonen av Sønnen heter det: "Immanuel - det betyr; Med oss er Gud." (Matt 1,23) Sønnen 'slo opp sitt telt iblant oss', er den bokstavelige oversettelsen av Joh 1,14: "Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss."
Etter Kristi himmelfartsdag er det den tredje personenen i guddommen som gir oss del i dette nærværet: "Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere." (Joh 16,7)
Av denne grunn taler apostelen Paulus om "samfunn i Den Hellige Ånd." (2.Kor 13,13)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar