Om å øse vann av frelsens kilder

En av lesetekstene til 1.søndag i advent 3.rekke, er hentet fra profeten Jesaja. Midt i profettekstene finner vi altså en lovsang til Herren, og Jesaja fremstår i dette tekstavsnittet - Jes 12,1-6 - som en profetisk salmist. Han lovpriser ulike egenskaper hos Gud. 

I går mens jeg satt med denne teksten foran meg ble jeg sittende lenge å grunne på innledningen av dette skriftstedet. Hva mener Jesaja med disse ordene: "På den dagen..."? Hvilken dag er det han snakker om? Observante lesere vil ha oppdaget at Jesaja to ganger i det foregående kapitlet bruker ordene: "På den tiden..." (Jes 11,10 og v.11)  Det er viktig å lese Bibelen i kontekst, og kapittel 11 og 12 henger nøye sammen. Av sammenhengen forstår vi at ordene "På den dagen" menes en fremtidsdag. Forutseningen for at denne dagen skal komme, er at verden opplever det Jesaja beskriver som "den tiden", nemlig et messiansk fremtidsrike. Denne messianske tiden beskrives i kapittel 11 og bør leses før man leser det jeg vil kalle en profetisk doksologi, nemlig dagens lesetekst. Denne profetiske doksologien ser man oppfylt i Jesu inntog i Jerusalem, som er dagens prekentekst, som en forsmak på den kommende messianske tid. De profetiske ordene fra Jesaja 11 venter ennå på sin oppfyllelse. 

Den profetiske doksologien begynner med at Jesaja henviser til Guds vrede, som er en del av Guds karakter. For deretter å legge vekt på at vreden opphører, og Gud kommer med sin trøst. Trøsten er en annen side av Guds karakter. 

Jesaja er ikke alene om å presentere dette gudsbilde - Gud som trøstens Gud. Apostelen Paulus presenterer Gud på samme måte, både i Romerbrevet og i 2.Kor: "...Tålmodets og trøstens Gud,,," (Rom 15,5) "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss..." (2.Kor 1,3)

For Jesaja er Guds frelse hans store lovprisningsemne. For det første understreker han: "Gud er min frelse!" (v.2) Det er et betydningsfullt: "Se", som for å understreke rett fokus. Det er altså ikke en ting som er min frelse, men Gud selv. Videre: "For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse." Igjen samme understreking: Det er Herren som både er min styrke og min lovsang, og det er han, ingen annen, som blir meg til frelse. Nettopp fordi det er Gud som er kilden til alt dette, kan vi øse vann med glede av frelsens kilder. Vi merker oss flertallsbenevnelsen. Frelsen er en kilde, men fordi den er så rik, har det mange utspring. Den er uuttømmelig, derfor kan vi øse vann av den med glede.

Igjen møter vi dette uttrykket: "På den dagen". Altså en henvisning til den messianske tidsalder.

Nettopp fordi denne frelsen er så stor skal vi kunngjøre hans gjerninger blant folkene, og forkynne at hans navn er opphøyet. Derfor synger vi Herrens pris, for herlige ting har han gjort! Dette må hele verden få vite. Da legger vi ikke bånd på oss men roper høyt og jubler, for stor er Israels hellige midt iblant oss.