Dobbelt så langt. Det er langt det, særlig for en som er syk. I dag var jeg til et rutinemessig besøk på sykehuset her hvor jeg bor. Ved hovedinngangen har det vært tre parkeringsplasser for bevegelseshemmede. De plassene er nå blitt borte. Årsaken er at den kommunale legevakten har fått nytt inngangsparti, og dermed forsvant disse tre parkeringsplassene. De er ikke blitt erstattet med noen i umiddelbar nærhet. Det betyr at man må lete etter ledig plass på ordinære plasser, hvilket sjeldent finnes, eller benytte en plass som er dobbelt så langt unna. I går måtte jeg bruke en slik plass. I tillegg til at det var dobbelt så langt å gå, skal jeg også gjennom noen lange korridorer før jeg endelig er fremme til legen. Så må jeg også tilbake samme vei, og da er det ikke lenger nedoverbakke, men oppoverbakke - selvsagt. Den lille turen tok fra meg de få kreftene jeg har denne dagen.
For rullestolen jeg fikk lovnader om fra NAV Hjelpemiddelsentral for flere uker siden, lar vente på seg. En saksbehandler har altså godkjent søknaden, men så skal det til minst en saksbehandler til som skal bestille den, og slik går nå dagene. Kommer snøen snart kan de likesågodt vente til våren. Da får jeg ikke brukt den likevel.
Men jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå med hjelp av en støttende arm. Det er ikke lite bare det.
Appropo parkering: ikke så rent sjeldent møter jeg på billister som har parkert på plassen til bevegelseshemmede. De har ingen rett til å stå der. Men de skal jo bare innom butikken fordi de har det travelt, og kommer snart tilbake.
Så får vi som trengte plassen heller gå dobbelt så langt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar