Jeg danser med Herren i morgengryet

 Et barn som danser med Den Evige - slik, drømmer jeg på dager som er ekstra tunge og vanskelige. På grunn av Parkinson kan jeg ikke bevege meg som vanlig, ustø som jeg er. Men i bønnens verden er alt mulig. 

Hvordan ser kallet ut for den som har vært leder et langt liv ikke lenger har formelle lederverv eller ansvar?

Min beste tid er når ambisjonene stilner, og jeg stille kan få overgi mitt liv og min tid i Herrens gode hender. Da får de erfaringer jeg har gjort med Herren gjennom en langsom etterfølgelse tyngde og kan gis videre med ydmykhet.

Det er nettopp derfor et menneske som bærer en alvorlig sykdom peker i kraft av å være hjelpeløs ut over seg selv, ofte uten selv å være klar over det. Hjelpeløsheten er en del av Guds oppdrag til oss mennesker, hvis verdi er umåtelig.

Biskop Franz Kamphaus sier det slik: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er gitt oss, og må ikke krenkes."

Det samme har Piet Von Breenen sagt: "Menneskets verdi må ikke under noen omstendighet krenkes ettersom det er Gud selv som har skjenket det til mennesket."

Jeg er elsket som den er, ikke på grunn av det jeg gjør. Slik er Guds ømhet.

Du gjorde ham lite ringere enn Gud

 Noen ord fra Salme 8 kommer til meg i morgentimene i dag: "Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham." (Salme 8,4-6)

"Du gjorde ham lite ringere enn Gud..."

Kardinal Anders Arborelius skriver i boken 'Hverdagsmystikk', med undertittelen 'Kunsten å leve i Guds nærvær', utgitt av St.Olavs forlag i 2024, følgende: "På en skjult måte forblir Skaperen nærværende i det han skaper. Alt som finnes gjenspeiler ham på en eller annen måte. Likesom en kunstner legger hele sjelen sin i det han gjør, legger Gud ned noe av seg selv i det han skaper. I alt finnes det et spor, en likhet, et nærvær."

Dette minner meg om et sitat av Blaise Pascal: "Mennesket er så mye større enn et menneske." Den ortodokse teologen Olivier Clement har skrevet følgende: "Mennesket er Guds bilde fordi hun, akkurat som Gud selv, ikke kan defineres."

Vær original

 "Vi er alle, uten unntak skapt i Guds bilde som originaler og Guds mål for oss er ikke at vi skal bli dårlige kopier av andre, men at vi skal modnes til å bli den vi er kalt til fra begynnelsen av. Det er bare en som er deg."

- Bjørn Olav Hansen, 19.juli 2024

Fest blikket på originalen!

 Det er av fundamental betydning for oss mennesker at vi vet hvem vi er, at vi kjenner vår sanne identitet. Sannheten om oss er at vi i dypet tilhører en annen, vårt liv er ikke vår egen eiendom. Når du leter etter deg selv, ditt sanne jeg, da kaster du deg inn i Guds armer. 

Mange, for ikke å si de aller fleste, har havnet i en identitetskrise. Psykologien, psykoterapien og pedagogikken tilbyr mange muligheter til å overvinne krisen, og de kan sikkert ha sin nytte. Men den dypeste identitetskrisen består i at mennesket har fornektet sin samhørighet med Kristus, og den krisen kan ikke psykologien løse.

Din sanne identitet finne du bare ved å si ja til din fundamentale Kristustilhørighet. Et sant menneske blir du bare hvis du om og om igjen velger å være den du egentlig er. Gud skapte deg med blikket festet på sin Sønn. Han formet deg etter Sønnens bilde. Hans rene bilde i deg er blitt flekkete, og bare han selv kan nyskape det. Da blir du igjen virkelig deg selv.

Det er klokt å ikke først og fremst rette oppmerksomheten mot det som har gått på skjeve for deg, synden, det som har skadet din Kristuslikhet. Det er mye bedre om du først ser på alt det som fremdeles er igjen av Guds bilde i deg. Så kan du forsøke å være tro mot den sanneste og beste delen av deg selv.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 321

Barn, åndelighet og Guds bilde

For noen dager siden var det 40 år siden en av lederne for Bruderhof-bevegelsen døde. Johann Heinrich Arnold (bildet), eller Heini som de fleste kjenner ham som, skrev noe om barn om åndelighet som jeg synes er så bra at jeg har valgt å oversette det til norsk: 

"Guds bilde er bevart mest rent hos barn. Som voksne lever vi ofte veldig smålige liv som veldig smålige sjeler; vår tenkning sentrerer seg bare rundt oss selv og er ikke relatert til Gud. Men vi er skapt for mer enn dette. Jeg tror ikke noen av oss ennå har erfart fullt ut rikdommen av ånd, sjel og hjerte skapt av Gud for oss å nyte. Likevel som hans barn er vi i stand til å oppleve disse tingene som ingen andre skapninger kan. Og han elsker oss så høyt at han sendte sin eneste Sønn for å frelse oss."

Heretter blir veien veiløs

Det er Evagrios av Pontus (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, som har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han blir forstått var Han ikke Gud." Dette utsagnet passer dårlig i en tid hvor alt skal forklares og forstås, hvor vi også på teologiens område taler om 'systematisk teologi', men på den vei som kalles 'Gudserfaringens', kunne det ikke vært mer presist formulert. 

"Om Gud," skriver den russisk-ortodokse forfatteren Paul Evdokimov "vet vi bare at 'Han er' og ikke 'hva Han er', for 'ingen har noen sinne sett Gud. Guds evige vesen er evig transcendent... Guds vesen er bortenfor hvert navn hvert ord, og det er derfor vi bruker en mengde navn på å beskrive Ham: God, Rettferdig, Hellig, Allmektig..."

Det er lett å begrense Gud, forsøke å få Ham inn i en boks som passer oss, gjøre Ham mer forståelig. Men Gud er Gud. Den som er totalt annerledes. 

Det som går meg trøst og tillit er ordene fra den vakre Kristus-hymnen i Kolosserbrevet: 

"Han er den usynlige Guds bilde".

Slik Kristus er, slik er Gud.

Kristus presenterer seg selv som 'Veien'.

Det er når vi velger å følge Ham at Den Hellige Ånd inviterer oss ut i det veiløse landsskapet, der vi må forvente at Gud overrasker oss. Sprenger rammene og forestillingene våre. Ånden tar oss med inn i mysteriet. Alt med Gud kan nemlig ikke forklares eller forstås. Det er heller ikke meningen. Kan vi forklare Gud fullt ut, er nok det en gud skapt i vårt eget hode og i vår egen forestillingsverden.

Jesus er Guds ett og alt

Jesus er selve kommunikasjonen, åpenbaringen og overføringen av Guds liv. Han er det livets ord som kommuniserer Gud til mennesket. Jesus, som Guds stemme, er åpenbaringen av Gud, og som Guds åpenbaring, er Han også den som overfører alt som er av Gud.

Jesus er ikke bare 'hva Gud sier', men er Guds perfekte uttrykk. Nå taler Gud til oss gjennom Sønnen....

Vi må søke å finne Kristus i Skriftens dybder, ikke bare som forbilder eller skyggebilder, men som Det levende Ord, den Gud som taler nå...'

- Eric William Gilmour i boken: 'Into the Cloud'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen." (Hebr 1,1-2a)

"Han (Jesus) er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham.  Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Kol 1,15-17)

Hvilken verdighet!

"Tenk, menneske, på den høye verdigheten Gud har skjenket deg, da Han skapte og formet deg til sin elskede Sønns avbilde i kroppslig henseende og til likhet med seg selv i åndelig henseende."

- Frans av Assisi (1182-1226)

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem..." (1.Mos 1,27-28)

"Han (Jesus) er den usynlige Guds bilde ..." (Kol 1,15)

Visdomsord og bønner av Martin Lönnebo, del 3

I går leste jeg noe befriende som biskop Martin Lönnebo har skrevet i boken om Kristuskransen. Han skriver:

'Gud kan man dypest sett ikke nærme seg, han er alltid nærmere.' (Martin Lönnebo. Kristuskransen. Verbum 2000, side 26)

Det finnes perioder og faser i vår vandring med Herren hvor følelsen av Hans fravær er påtagelig. Johannes av Korset kalte det 'sjelens mørke natt'. Det er ingen tvil om at dette er en smertefull erfaring for alle som opplever den, og det gjør de aller fleste av oss. Men det er bare en følelse. For Herren er alltid nærværende.

David beskriver dette slik: "Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen er du der, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: 'La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.' Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er som dagen, mørket er som lyset.' (Salme 139,7-12)

Jeg trengte dette ordet, både fra biskop Martin og fra kong David.

Jeg er blitt så glad i ordene til Matteus:  'Da trådte Jesus fram ...' (Matt 28,18)

Det endrer alt.

Billedtekst: Biskop emeritus Martin Lönnebo. Foto: You Tube

(fortsettes)

Visdomsord og bønner av Martin Lönnebo, del 2

Dette bildet har siden jeg så det første gang i 2012 betydd mye for meg. Jeg ser det for meg til stadighet. Legg merke til speilet ved siden av ikonet. Når vi ser oss i speilet ser vi da Gudslikheten? Vi er jo skapt i Guds bilde, og målet med vår tro, er at vi skal bli mer og mer lik Ham som er Guds 'eikon' - 'Guds ikon', Guds bilde, Kristus.

"Kristen tro formidles ikke gjennom dressur, men gjennom imitasjon - slik som i all oppfostring," sier biskop emeritus Martin Lönnebo. Så legger den kloke Martin til: "I forsamlingen bør man altså først, som man vanligvis gjør, ikke spørre om hvordan man skal få folk til kirken men: 'Hvordan skal vi finne oss selv og Gud?' Da kommer folk, for ryktet sprer seg, om at en kilde har sprunget frem. Begynn med å undervise deg selv og utsett det ikke. Kristen tro er ikke noe som er tenkt, men noe levende, troen går alltid via hjertet og blodomløpet."

Tro formidles altså gjennom etterfølgelse.

Derfor skulle vi bruke mye mer tid på å lese evangeliene enn vi gjør! I mange av dagens frikirkelige sammenhenger er man svært opptatt av de apostoliske brevene, fordi man fokuserer på læren, og så prekes det sjeldent fra evangeliene. Noen mener sågar at evangeliene ikke gjelder oss, fordi de omhandler tiden før korset. Dermed forsvinner mesteparten av Jesu undervisning. Slik kan det ikke være. Jesus er jo selve sentrum for vår tro, og vi er Jesu etterfølgere.

"Tro er sjelens forening med Gud," skriver biskop Martin og så legger han til: "Ikke tankens tanker om Gud."

Så sier han noe vi alle burde dvele ved:

"Jo mer vi bombarderes av informasjon, desto mindre tid har vi til å møtes; jo mindre stillhet, desto mer uro; jo mer vi slynges mot alle tingene, desto viktigere blir dette sentrum, dette nav som er fullstendig stille fordi alt beveger seg rundt det. Vår tids særskilte fristelse er å forveksle sentrum med periferi, det umistelige med det umistelige."

Foto: Sveriges Radio

Hva ser du?

Alle mennesker er vakre - hver på sin måte. Alle mennesker er unike - hver på sin måte. Alle mennesker er et ikon.

Ser du Gudsbildet i din neste?

For vi er alle skapt i Guds bilde.

Dette bildet av den nå pensjonerte biskopen av Linköping, Martin Lönnebo, har fulgt meg i mange år og betyr stadig mer for meg. Legg merke til at det er et speil ved siden av ikonet på veggen i biskop Martins kjøkken. Hva ser man i speilet? Guds avbilde! Er vi i stand til å se oss selv slik? Elsket. Omfavnet. Sett. Bekreftet. Og hvordan ser vi andre mennesker? Alle jeg møter har nemlig samme utgangspunkt - de er alle, uten unntak, skapt i Guds bilde.

Hva ser du?

Dette spørsmålet finner vi ofte i Bibelen.

Og ofte er det Gud som spør.

Vi lever i et samfunn hvor vi overlesses av ord. Men ordene har sin begrensning. Så mye det er som kan uttrykkes i et ansikt som ikke kan uttrykkes med ord. Så mye som kan vises frem som ikke ord kan formidle. Så mye skjønnhet - ofte skjult i mennesker, i hus, i ting, i landskapet foran våre øyne. Så mye poesi i leken, latteren, i den tause bønnen.

Leser vi Evangeliene finner vi at ordene 'se' og 'hør' er blant de ordene Jesus oftest bruker. Han ber oss om å se liljene på marken. Det gjør du ikke om du sitter inne og leser om dem! Du må ut og se og ved å se lærer du mer enn om du leser!

"Men salige er deres øyne, for de ser, og deres ører, for de hører. Sannelig, jeg sier dere. Mange profeter og rettferdige ønsket å få se det dere ser, men fikk ikke se det, og høre det dere hører, men fikk ikke høre det." (Matt 13,16-17)

Har du salige øyne?

Skapt i Guds bilde

'Hvis du ser en sjel som har Guds bilde i seg, da elsk ham, elsk ham!'

John Bunyan (bildet), i sin sin siste preken. Bunyan ble født i England i 1628. Baptist. Da menighetens lokaler hvor Bunyan var pastor ble stengt av myndighetene, fortsatte de å samles i skogen. Han ble fengslet 12. november 1662. og ble sittende inne så å si sammenhengende i 10 år. I fengselet skrev han ikke mindre enn ni bøker. Deriblant 'En pilegrims vandring'. Den legendariske baptistpastoren, C.H Spurgeon, leste denne boken mer enn 100 ganger. Den er oversatt til over 100 språk og er den mest leste bok etter Bibelen.

John Bunyan døde i 1688, 60 år gammel. Hans siste ord var: 'Ta meg, jeg kommer til deg'.

Søk hjertets fred først av alt

'For å forstå hvor grunnleggende det er for det kristne livets utvikling at vi så langt det er mulig å streve etter å oppnå og bevare hjertets fred, må vi bli overbevist om at alt godt vi kan gjøre kommer fra Gud og fra Gud alene. "For uten meg kan dere ingen ting gjøre" (Joh 15,5). Han sier ikke: "kan dere ikke gjøre særskilt mye", men "kan dere ingen ting gjøre". 

Det er nødvendig for oss å innse dette. Det vil føre til at vi ofte mislykkes og vi vil måtte gjennomgå mange prøvelser og ydmykelser for at denne sannheten skal gå opp for oss, ikke bare som en intellektuell overbevisning men som noe vi gjennom erfaringer forstår av hele vårt vesen. 

Gud skulle ha bespart oss for disse prøvelsene om Han kunne, men de er nødvendige for å få oss til å innse vår totale manglende evne til å gjøre det gode...

Det er av største betydning at vi strever etter å oppnå og bevare det indre freden, hjertets fred.

Et bilde kan forklare hva jeg mener. Tenk på en vannflaten på en sjø hvor solen lyser. Om overflaten er stille kan solen reflekteres aldeles tydelig i sjøen, og bildet blir klarere jo roligere vannet er. Om derimot overflaten er opprørt kan solen ikke avspeiles i den.

Det er på samme måte med vår sjel i forhold til Gud: jo roligere og mer fredfull den er, desto mer kan Gud avspeiles i den. Jo mer Guds bilde preges i oss, desto mer kan nåden virke i oss'.

Fader Jacques Philippe (bildet). Han tilhører kommuniteten Les Beatiitudes (Saligprisningene), et fellesskap som er sprunget ut av den karismatiske bevegelsen. Han er en internasjonalt skattet retreatleder og forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Innse din verdighet

'Da vår Herre Jesus ble født som sant menneske, han som aldri opphørte å være sann Gud, gjorde Han seg selv til den nye skapelsens begynnelse. Sitt opphav formidlet Han til menneskeslekten, Han gav oss et åndelig vesen. Hvem kan utforske dette mysterium, hvem kan beskrive denne nåde? Ondskapen blir til uskyld, det gamle blir nytt, de fremmede blir adoptivbarn, og de som stod utenfor blir arvinger.

Våkn opp, du menneske, og innse din verdighet! Tenk på at du er skapt i Guds bilde, og selv om bildet ble fordervet i Adam, så er det blitt gjenopprettet i Kristus.

Ta i bruk de synlige ting på et passende vis, slik som du tar i bruk jorden, havet, himmelen, luften, kildene og elvene. For alt vakkert og vidunderlig som du finner i dem skal du prise og ære Skaperen.

La det fysiske lyset berøre ditt fysiske sinn, men lukk det sanne lys inn i ditt hjertes favn, 'det som lyser for hvert menneske' og om hvilket profeten sier: 'Se opp til ham og strål av glede, så skal dere aldri rødme av skam'. For om vi er Guds tempel og Guds Ånd bor i oss, da er det som hver troende har i sin sjel, større enn himmelhvelvingens under'.

Leo den store (død 461)

En mosaikk som viser oss Guds ansikt

'En mosaikk består av tusentalls små steiner. En del er blå, andre grønne, en del er gule, andre gylne. Når vi ser nærmere, kan vi beundre skjønnheten hos er enkelt stein. Men tar vi et steg tilbake, ser vi at alle disse små steiner utgjør et vakkert bilde. Det forteller noe som ingen av steinene skulle kunne fortelle selv.

Dette er hva livet i det kristne fellesskapet handler om. Hver og en er som en liten stein, men tilsammen viser vi Guds ansikt for verden.

Ingen kan si: Jeg gjør Gud synlig.

Men andre som ser oss sammen kan si: De gjør Gud synlig. Fellesskap oppstår der ydmykhet og herlighet møtes'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Ikonets betydning, del 1

Etter en sjøreise i grov sjø hvor vi gynget oss vei over havet på vei hjem, kunne vi i formiddag sette foten på landjorden igjen. Våre barn og vår kommende svigersønn gav oss en båtreise til Danmark til vår sølvbryllupsdag i fjor, men på grunn av sykdom og andre forhold kunne vi ikke foreta den reisen da. I mellomtiden la Color Line ned båtforbindelsen til Danmark, og som en kompensasjon fikk vi i stedet et cruise med Color Magic til Kiel. Det ble en fin opplevelse for oss begge, selv om natten bød på en annerledes "svingom". Takket være min snille datter fikk jeg lagt ut en liten hilsen til bloggens lesere i går, og fra og med i dag er vi definitivt på nett igjen!
I ryggsekken hadde jeg tatt med meg Peter Halldorf's nyeste bok: "Duften av de hellige", som reiselektyre. Nå innbød ikke denne reisen til så mye lesning, men noe fikk jeg lest i forbindelse med min daglige stille stund. I følge den regel jeg følger er det hver dag avsatt tid til såkalt "åndelig lesning". Jeg gleder meg stort over mye av det Peter Halldorf skriver i sin nye bok. Nå har jeg ikke lest mer enn 33 sider, for som med flere av Halldorf's bøker så innbyr de til "drøvtygging". Her er så mye som må tas frem igjen og igjen. Det må smakes på, og bes over.


Jeg merker meg det Peter skriver om bildet. Nå vet jeg at det er en del reaksjoner ute hos mine protestantiske venner mot ikoner. Gjennom de siste årene har jeg fått mange advarsler mot ikonene jeg har på veggene hjemme i vårt hus, og i bønnekoia vår. Og jeg har ført en del samtaler med enkelte. Men for meg er den kristne tro helt utenkelig uten bildet!


"Det som Ordet kommuniserer via hørselen, viser bildet ordløst frem," skriver Basileios av Caeserea på 300-tallet.
Ordet "ikon" kommer av det greske ordet "eikon". Jesus beskrives jo som "den usynlige Guds eikon" (Kol 1,13) Dette oversettes altså i vår Bibel som "bilde".


Men hva med billedforbudet i Det gamle testamente? I Kristus oppheves dette, for i Jesus er jo Gud avbildet. "Den som har sett meg, har sett Faderen," sier Jesus selv. (Joh 14,9) Ikonet krenker ikke billedforbudet, det peker jo tvert om på dets eneste mulige konsekvens. Peter Halldorf skriver: "Nettopp fordi Gud er usynlig og ikke kan avbildes, blir dette at han er blitt menneske den hendelse som gjør det mulig å avbilde ham!" (Peter Halldorf: Duften av de hellige. Luther 2007, side 21)


Han skriver også: "Den Usynlige er blitt synlig! Det skjulte har avdekket sitt ansikt. Gud som er ånd og uten form, har gitt seg en kropp og forenet seg med materien. I lys av denne bekjennelse måles og æres ikoner. Troen på at det er sant at Gud er blitt menneske - inkarnasjonen - danner utgangspunkt for alt i kirkens tro og bønn. For dette er ikonet et symbol. Men det er ikke noe idol (avgud)." (Peter Halldorf: Duften av de hellige, side 22)


Jeg er enig med Halldorf når han sier at "ingen av de store religionene er så fysisk som kristentroen."

Evangelisten og teologen Johannes skriver jo: "Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss." (Joh 1,14)
La oss også ta med noe som Efraim Syreren har skrevet om Jesu fødsel, og som vi bør grunne på, fordi det han skriver er så innholdsmettet: "Det er med forundring vi begrunner mirakelet: hvorledes en menneskelig kropp kunne bli gravid med flammen av ild uten å fortærnes."

(fortsettes)