Zvenigorod's Frelser - Fredstifteren, del 1

Det finnes mange billedlige fremstillinger av Frelseren. Et av dem er ikonet 'Zvenigorod's Frelser' eller 'Frelseren av Zveenigorod'. Til å begynne med tiltrakk det seg ikke min oppmerksomhet. Ansiktet synes meg å være for strengt, men etter hvert som jeg har modnes som kristen og som menneske, er jeg blitt mer og mer glad i dette ikonet - og jeg dveler ofte ved det, så ofte anledningen byr seg.

Den russiske ikonmaleren Andrej Rublev er nok mest kjent for ikonet som har fått navnet 'Treenigheten', eller 'Abrahams gjestebud'. Men han malt flere, blant dem 'Zvenigorod's Frelser (bildet). Ikonet kalles også 'Fredsstifteren'.

Andrej Rublev malte dette ikonet av Kristus på begynnelsen av 1300-tallet som del av en ikonostas - en billedvegg - som han malte for en kirke i den byen Zvenigorod, en by i det vestlige Russland, tilhørende Moskva-fylke. Derav navnet. Bare tre deler av ikonostasen er blitt bevart, hvis ikoner forestiller erkeengelen Mikael, apostelen Paulus og Kristus Frelseren, 

Dette til dels ødelagte ikonet ble gjenfunnet på en låve i 1918 i nærheten av en katedral i Zvenigorod. Sammen med dette ikonet fant de også ikonene aav erkeengelen Mikael og Paulus. Den russiske kunsthistorikeren og maleren Vladimir Desyaktinov, forteller om hvordan disse ikonene ble funnet. Her i min oversettelse:

"De ble funnet helt tilfeldig av Vasilij Kirikov, som arbeider med restaurering. Idet han snudde seg på toppen av en trapp som førte opp til låven, ble han skikkelig overrasket over det han så. Det han sto ansikt til ansikt med var Frelseren! Malt av Andrej Rublev!"

Det at dette ikonet er blitt så herpet, gjør det enda mer gripende for meg. Det er så gripende å se inn i dette ansiktet, og jeg stanser opp ved Messias-profetien, nesten hver eneste gang jeg dette vakre ikonet. Da ser jeg HAM som ble "såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger..." 

Ansiktet jeg skuer inn i er mildt, med vakre, intelligente øyne som uttrykker djupe tanker - og dette ansiktet har millioner av mennesker sett gjennom generasjoner.

Tenk - Gud har fått et ansikt i Kristus.

Dette mysterium som vi kaller Gud, uutgrunnelig, har fått hud og hår og kropp. Det er så sterkt.

Fra Hebreerbrevet: "... med blikket festet på Jesus, haan som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren ..." (Hebr 12,2)

Mer om dette i neste artikkel.

fortsettes

I går hadde Herren en overraskelse til meg!

I går kveld hadde Gud en overraskelse til meg. For noen dager siden ba May Sissel og jeg en av dagens tidebønner, og jeg merket meg en setning i denne salmen som jeg tenkte jeg ville vende tilbake til og grunne mer over. Dessverre noterte jeg ikke ned hvilken salme det var, men jeg husket litt av ordlyden. I går sarre jeg meg ned for å lete den fram ved hjelp av en Bibelordbok. Da plinger det i telefonen min, og inn kommer det en melding fra en venn av meg fra Oslo. Frank ville dele et vakkert bilde han hadde tatt, og knyttet det til et bibelvers. Ikke et hvilket som helst vers, men akkurat det verset jeg lette etter! Tilfeldig? Nei, gudfeldig! 

Setningen er hentet fra Salme 89, og vers 16: 

"De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Vi bokstavelig talt drukner i informasjon. Gjennom aviser, radio, TV og sosiale medier. Nyhetsbildet er dramatisk og dystert, og det er lett som forbeder å fokusere på dagsaktuelle hendelser  og omgjøre dem til bønneemner. Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette. Men da er det lett å bli nedtrykt. 

Viktigere enn dette er å få himmelske nyheter og informasjon fra Tronrommet! Få del i Guds tanker og planer, og be med dem som utgangspunkt! Da forandres ikke bare perspektivet - da forandres alt!

Hvem er 'de' som vandrer i lyset fra Guds ansikt? De som har vendt ansiktet mot Ham i lovprisning og tilbedelse! Hele verset lyder nemlig slik: "Salig er det folket som kan rope av jubel. De vandrer i lyset av ditt ansikt, Herre."

Om å kysse Guds ansikt

Det er mange malerier som forestiller Herrens fødsel, noen med hyrder, vise menn, konger og engler, men dette maleriet av Maria, av Morgan Westling kalt "Kissing the face of God" gjenspeiler en side av henne mange mødre kan forholde seg til, en mors ømme kjærlighet.

Hvor mange øyeblikk som den velsignede Maria vugget den guddommelige Jesus i sin menneskelige form og kanskje vugger og sakte sang en gammel, gammel hebraisk vuggevise, slik de fleste mødre gjør med sine babyer, og omfavnet dem i kjærlighet, glede og naturlig beskyttelsesinstinkt.

Vuggesanger er ment å lulle og lindre i tider med frykt eller uro, og hvor passende de første ordene fra englene til hyrdene og til Maria var, "Ikke frykt" da de brakte gode nyheter til en ventende verden. Den meldingen som ble gitt kan virke som lenge siden, men den er frisk og levende i dag som den gang, selv midt i de triste nyhetene vi kan høre hver dag fra hele verden og i nærheten av hjemmet. Gud hadde kontroll da, er nå og vil alltid være, og de gode nyhetene som ble utropt den gang, står fortsatt ved lag i dag selv for de som kan finne det vanskelig å være glade, sørge over tapet av sine kjære, en sviktende helse, i nærvær av fare , ensomhet, avhengighet, hva enn det måtte være som bringer tristhet, sorg eller frykt, midt i alt det har Gud gitt oss det gode budskap og julegleden. La himmelen og naturen synge, ære til den nyfødte kongen!

- Diane Lavoie/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å leve for Guds ansikt

 Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

Profetisk: Min personlige tiltale fra Herren for 2021-2022

Uansett hvor hardt vi enn prøver er det vanskelig å snakke om livene våre i denne tiden uten at COVID 19 tar mye av plassen. Vi er nå kommet oss halvveis gjennom 2021 og bildet synes å endres ettersom den vestlige delen av verden gradvis rister av seg pandemien, skjønt en fjerde bølge er underveis og vi må være forberedt på nye nedstegninger. Andre steder raser epidemien videre. Som India med sine 28 millioner aktive tilfeller av korona, nesten en halv million døde og med bare 2 prosent av befolkningen vaksinerte.  Mange av våre indiske trossøsken har gått hjem til Herren som følge av denne epidemien. 

Hva gjør vi så videre? Mange er rastløse og vil fortest mulig vende tilbake til normalen. Som for enkelte er møter, møter og atter møter! Daglig stress. Aktiviteter. Program. 

Som min del av verden nå begynner å krabbe ut fra skyggene av denne pandemien, har jeg nok en gang spurt Herren om veien videre de kommnde månedene. Hva har jeg lært det siste et og et halvt året? Jeg hører bare en ting som Herren sier til meg: SØK MITT ANSIKT. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Men et er også nok. Jeg ber om at livet mitt må kjennetegnes av en sterk Gudslengsel. Jeg vil jage etter Gud! Jeg vil bli kjent for en ting: Guds venn.

Jeg er inderlig lei kjenner jeg, den menneskesentrerte teologien. Det som går ut på at jeg skal bli velsignet, at det er jeg som er sentrum, mens det er Gud som er sentrum. Alt kretser rundt Ham.

Jeg går som mange av dere kjenner til gjennom Filipperbrevet i mine daglige bibelstudier, og deler funnene mine via blogg og Facebook. Disse dagene tenker og ber jeg mye over ordene fra Fil 3,10-14: "...For at jeg skal kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at jeg blir likedannet med Hans død, om jeg bare kan nå fram til oppstandelsen fra de døde. Ikke slik å forstå at jeg allerede har nådd det eller allerede er blitt fullkommen. Men jeg jager framover, så jeg kan gripe tak i det, ettersom Kristus Jesus også har grepet tak i meg. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus."

Jeg kommer til å kommentere dette senere i forbindelse med bibelstudiene, men la meg kort minne om at Paulus her bruker det greske ordet 'dioko', og som på norsk oversettes med 'jager'. Det Paulus sier er at han er med i et race hvor han er oppsatt på å vinne prisen, at han derfor løper uten å ta pause og at han legger ting bak seg og strekker ut etter det som ligger foran. Han er motivert av en djup lengsel, ja nærmest av et begjær, og han har ikke tenkt å gi opp før han har oppnådd det som Gud har for ham.

Jeg har også landet i ordene fra Salme 27 og tar disse ordene som Guds tiltale til meg for tiden framover: 

"Da Du sa: Søk Mitt ansikt, gjentok mitt hjerte for Deg: Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke." (v.8)

På hebraisk, som er det språket denne salmen er skrevet på, finnes det to ord for å søke. Det ene er ordet 'darash' og det andre er ordet 'baqash'. De kommer fra samme rotord, og har litt ulik mening. 'Darash' betyr å undersøke, å strebe etter, endog kreve, å lengte inderlig etter. 'Baqash' å se etter noe med gledesfylt forventing. Begge ordene betyr at man slutter ikke selv om man har oppnådd noe, man jager videre.

Har vi gått glipp av den 'åndelige nedstegningen'? Har vi ikke fått med oss hva Herren hadde tenkt for oss når samfunnet stengte ned? 

Det er veldig ransakende spørsmål. Men kanskje vi burde stille dem? Hvordan har vi brukt tiden? Mange har vært redde og engstelige. Det er helt naturlig. Det har også jeg vært. Mange har vært frustrerte og sinte. Det er heller ikke unaturlig. 

Men mange harogså vært forvirret og spurt Gud: hva vil du nå?

Jeg tror dette har vært og er en tid for å søke Herrens ansikt. Ikke først og fremst for å få noe, men for å være der for Herrens skyld. Mange av oss søker febrilsk etter å få noe, men er vi fornøyd med å 'betrakte Herrens skjønnhet' (Salme 27,4) og la Ham mette oss? Vet vi hva det betyr?

Hører vi fra Ham? Søker vi Hans ansikt? 

Det hebraiske ordet for 'ansikt' er 'panim'. Det kommer fra verbet 'poneh' som betyr å vende seg mot eller vende seg vekk fra. Det handler om det innerste indre. Med andre ord: et ansikt er tilgangen til en person aller innerste, det som representerer totaliteten av en persons nærvær. 'Panim' brukes i Det gamle testamente til å referere til Guds vidunderlige, forløsende nærvær, totaliteten av Ham, Hans essensielle væren. 

Roter vi bort muligheten til å tilbringe tid i Guds nærvær? Hva er det viktifste i livene våre? Hva betyr Herren Jesus for deg, egentlig, når alt kommer til alt?

Kontemplasjon er å møte Guds blikk

 Noen lurer på hvorfor enkelte kristne snakker om kontemplasjon og mystikk når Bibelen selv ikke sier et ord om det. Svaret er at Bibelen sier mye om kontemplasjon. Lengsel etter at Gud skal vise seg er st stadig tilbakevendende tema i Bibelen. 

'La dit ansikt lyse over din tjener' (Sal.119,135). 'Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme å tre fram for hans åsyn?' (Sal.42,3). Eller den vidunderlige dialogen i Salme 27: 'Jeg minnes du har sagt: Dere skal søke mitt åsyn! Herre, nå søker jeg ditt åsyn. Skjul ikke ditt ansikt for meg!' (Sal.27,8-9). Alle disse tekstene uttrykker lengsel etter å få betrakte Gud, kontemplere Gud. I Det nye testamente lover Jesus at han skal vise seg for den som elsker ham og holder hans bud (Joh.14,21).

Det ligger i kjærlighetens natur at man vil se, oppleve å være intimt nær den man elsker. Hvis denne lengselen ikke er der, kan man undre seg over om kjærligheten noen gang er blitt tent. 

Himmelen skal være en evig kontemplasjon av Gud, et klart skue. Men for den som lever et liv i bønn, er det mulig å få smake noe av kontemplasjonens lykke allerede i dette livet.

Det viktigste er likevel at vi får betrakte Gud. Gud har sett oss og latt sitt ansikt lyse over oss lenge før vi i det hele tatt kunne tenke på hva det er å se ham.

Kontemplasjonens gave er ikke noe annet enn at vi får åpnet øynene for å møte Guds blikk, det som hviler på oss fra evighet til evighet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 214.

Guds ansikt vendt mot oss

'Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I månelyset og stjernenes gang, i de hellige fjellenes kløfter og i eldgamle lunder, i mektige hav og havdjupenes skapninger.

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I lyset fra øynene vi elsker, i saltsmaken til tårene vi har smakt, i forvitrede ansikter øst og vest, i barnets mjuke hud over alt

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud, der er ansiktet Ditt, i blant oss.'

- John Philip Newell i Celtic Daily Prayer, Volume 2, side 901-902

Om å søke Herrens ansikt for Hans egen skyld, del 1

Det er en tid for alt. For meg er det en tid for å søke Herrens ansikt. Ikke så mye for Hans hender, det vil si Hans gjerninger, men mest på grunn av Ham selv. For Hans egen skyld. For meg er dette en tid av stille beundring og tilbedelse.

Ordene fra kong David i Salme 27 har vært retningsgivende for meg en tid: 'Jeg minnes du har sagt:. Dere skal søke mitt ansikt. Ditt ansikt søker jeg, Herre. Skjul ikke ansiktet for meg.' (v8-9a)

Å søke Guds ansikt for Guds egen skyld. Smak på ordene, dvel ved dem. For mange kristne er nok det en fremmed tanke. Vi søker jo Gud for å få noe. Bli velsignet, få bønnesvar. Det er også en side ved livet i Gud.

Men kommunikasjon er ikke kommunikasjon om den bare går en vei. Da blir Gud en slags automat man putter bønner på, og så får vi pantepengene.

Gud lengter etter fellesskap. Samfunn. Tilbedelse.

En tid nå har jeg i min bibellesning vært opptatt av å lese om hvordan Guds herlighet manifesterte seg i Israelsfolket historie. Jeg skal få komme tilbake til hva jeg har funnet ved en senere anledning, men la meg dele noen tanker rundt dette med å søke Herrens ansikt i relasjon til at Herrens herlighet manifesterer seg. Jeg tror nemlig det er en sammenheng mello det å søke Herrens ansikt og at >Guds herlighet kommer og manifesterer seg.

I 1.Krønikebok leser vi om at Guds paktskiste kommer tilbake til Jerusalem. Det er verd et studium!! Når paktskisten, som representerer Gudsnærværet, er kommet frem til Davidsbyen stemmer levittene i en lovsang. Du finner den i kapitel 16. Der heter det, i vers 10b-11:

'Gled dere i hjertet. dere som søker Herren. Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt.'

Jeg merker meg ordene:

* SØKER Herren
* SØK ALLTID Herrens ANSIKT

Dette kommer ikke av seg selv. Dette er noe vi aktivt må gjøre.

Merk deg dette: Tid tilbrakt i Herrens nærvær er aldri bortkastet tid.

Det handler ikke om å si noe, gjøre noe, be om noe, men å være. Tilbe . Være tilstede.

For noen synes det nok merkelig å være uvirksom. Man må da si noe. Noen blir rastløse. Men lærer vi oss å vente i stillheten, kommer Gud. Det kan ta tid, men Han kommer. I denne stillheten, i venteprosessen lærer vi Herren å kjenne og vi vil gjenkjenne Hans stemme. Vi gjør det mulig for Herren til å tale til oss.

Jeg skal dele noen tanker med dere fra 1.Krønikebok kapitlene 13 til 15 som handler om Guds herlighet og Hans nærvær, men det må bli etter hjerteoperasjonen på førstkommende tirsdag.

fortsettes

Den himmelske gleden

Det står ingen steder i evangeliene at Jesus lo."Det trengs ikke," sa Edin Løvås, "fordi det var så vanlig, at det ikke var noe å skrive om!

Et vers fra Salmenes bok har fulgt med meg en lengre tid nå: "For Ditt ansikt er gledens fylde. Ved din høyre hånd er evig fryd." (Salme 16,11)

Himmelen er full av glede! Det er stedet for den djupeste gleden, og fryden og saligheten.

Det er interessant at Peter siterer nettopp dette verset når han taler om det som har skjedd på pinsefestens dag i Jerusalem. Da sier han: "Du skal fylle meg med glede for Ditt åsyn." (Apg 2,28) Når Gud øser ut sin Ånd øser Han ut glede.

Den som søker å leve i Herrens nærvær, vil oppleve Hans vidunderlige fred og hellighet, men kan ikke unngå å smittes av glede - nettopp fordi Han trer fram for Guds ansikt, og der er det GLEDE.

Det er en slik overflod av glede i himmelen - over en synder som vender om - at den himmelske gleden renner over og Herren deler denne himmelgleden med alle som søker Hans ansikt!

Jeg snakker ikke om en tvungen glede, en utenpåklistret glede, men en glede som veller fram innenfra. En glede ingen kan ta fra deg.

Om å søke Guds ansikt for Hans egen skyld

I går hadde May Sissel og jeg gleden av å være sammen med arrangementskomiteen for Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Neste års bønnekonferanse blir 1.-3. mars 2019, så sett av disse dagene nå! Fjorårets konferanse, hvor Roy Godwin, var sammen med oss, ser vi tilbake på med stor glede og takknemlighet.

I går brukte vi mye av tiden til bare å være sammen med Herren. Lytte til Ham. Nullstille oss. Søke Hans ansikt. Betydningen av dette kan ikke overdrives. Absolutt ikke.

En av de vi var sammen med, ei ung jente, delte noe hun hadde tenkt på når hun nå har lest Jobs bok. Om vi som Job, skulle miste alt, alle velsignelser, ville vi likevel fryde oss over Herren? Ville vi klare oss og være fornøyd med Herren alene?

Det hun sa, berørte meg sterkt. 

Vi omgis jo av så mye godt, så mange av Guds velsignelser - om alt dette skulle bli borte? Hva ville Jesus bety da?

Søker jeg Herren for Hans velsignelse, for Hans gaver?

En har sagt: Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven!

"Da Du sa: 'Søk Mitt ansikt', gjentok mitt hjerte for Deg: 'Ditt ansikt, Herre vil jeg søke. Skjul ikke Ditt ansikt for meg!' (Salme 24,8-9)

La oss søke Guds ansikt for Hans egen skyld, ikke for våre behov alene.

Om å leve for Guds ansikt

Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

La oss ikke komme i fristelse

I går fikk jeg en påminnelse. Ordene fra Herrens bønn kom så sterkt til meg:

"Og la oss ikke komme i fristelse ..."

Fristelse kan være så mangt, ikke nødvendigvis noe som har med urenhet og synd å gjøre. Det kan også være en fristelse å bli opptatt med noe som ikke handler om ens kall, eller for den saks skyld, om den spesielle tiden jeg lever i akkurat nå. Jeg tror nemlig at det er en tid for alt, slik Forkynneren forteller oss. Og at det er viktig å forbli i den spesielle tiden Gud har kalt oss inn i og ikke la seg distrahere og få et splittet sinn hvor man dras i alle mulige retninger. Det gir nemlig ikke bare uro for ens sjel, men også tærer på våre krefter.

Man kan fristes, ikke bare til det onde, men til det gode og dermed gå glipp av Herrens aller beste.

I går holdt jeg på å falle for fristelsen - til å oppholde meg med ting som ikke angår den tiden Herren har for meg nå.

Når jeg leste om Linnea Hofgren som spurte Herren om hva som var hennes kall, ble jeg så grepet av noe av det Herren sa til henne:

"Du skal være til for meg."

Det er litt av et kall. Når jeg skrev dette i en bloggartikkel, som ble publisert fredag 27. januar, siterte jeg også 1.Mos 17,1 som handler om Abrahams kall: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt."

Dette er også mitt kall i den tiden jeg lever i. Med tid mener jeg årstid eller sesong. Akkurat slik som det ordinære livet har en vår, en sommer, en høst og en vinter, har det åndelige livet det. Eller en tid for ...., som Forkynneren taler om. Vi snakker om åndelige prosesser. Det er viktig at vi forblir i dem så lenge Gud vil.

Men da er det veldig lett å bli fristet - distrahert. Ber derfor om å være fokusert på det jeg skal.

Jeg er blitt så glad i det "nye" Fadervåret:

"Og la oss ikke komme i fristelse..." Det kjennes mer riktig enn å be: "Led oss ikke inn i fristelse", for Gud frister jo ingen.

Billedtekst: Lev for mitt ansikt!

En mosaikk som viser oss Guds ansikt

"En mosaikk består av tusentalls små steiner. En del er blå, andre grønne, en del er gule, andre gyldne. Når vi ser nærmere etter, kan vi beundre skjønnheten hos hver eneste stein. Men tar vi et steg tilbake, ser vi at alle disse små steinene danner et vakkert maleri. Det forteller noe som ingen av steinene kunne fortelle hver for seg.

Dette er hva livet i det kristne fellesskapet handler om. Hver og en er som en liten stein, men sammen viser vi Guds ansikt for verden. Ingen kan si: Jeg gjør Gud synlig. Men andre som ser oss sammen kan si: De gjør Gud synlig.

Fellesskap oppstår der ydmykhet og herlighet møtes."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et profetisk ord om å gå avsides med Herren

"Jeg føler at dette ordet er til noen i dag: Jeg elsker deg med en evig kjærlighet, og du har vist din kjærlighet mot meg her på jorden. Vit dette: mindre enn den tiden det tar å blunke, vil du tre ut av dette livet. Tiden er verdifull, og livet er skjørt. Fordi hvert minutt teller, ber Jeg deg om at du forblir en trofast tjener hvert åndedrag. Ting vil hurtig passere så Jeg vil at du skal holde fast ved det som består tidens test, forløs tiden for dagene er onde.

'Gjør det meste ut av hver mulighet for dagene er onde." (Ef 5,16) Den norske oversettelsen er: "... så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde." (2011-oversettelsen) "Så dere kjøper den lagelige tid, for dagene er onde." (Norsk Bibel 88)

Sett pris på det som virkelig betyr noe her og nå. Nyt hvert øyeblikk i Mitt nærvær, det er ikke bortkastet tid, men en klok investering, for i disse øyeblikkene vi har sammen vil Jeg øse visdom inn i deg, dirigere dine skritt til å bevege seg i Min vilje for å forandre verden. Det du mottar i Ånden vil vare i all evighet. 

Derfor, gå avsides med Meg for å hvile i Mitt nærvær, for det du sår i Ånden skal du høste i livet som kommer."

Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

En mosaikk som viser oss Guds ansikt

'En mosaikk består av tusentalls små steiner. En del er blå, andre grønne, en del er gule, andre gylne. Når vi ser nærmere, kan vi beundre skjønnheten hos er enkelt stein. Men tar vi et steg tilbake, ser vi at alle disse små steiner utgjør et vakkert bilde. Det forteller noe som ingen av steinene skulle kunne fortelle selv.

Dette er hva livet i det kristne fellesskapet handler om. Hver og en er som en liten stein, men tilsammen viser vi Guds ansikt for verden.

Ingen kan si: Jeg gjør Gud synlig.

Men andre som ser oss sammen kan si: De gjør Gud synlig. Fellesskap oppstår der ydmykhet og herlighet møtes'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

En mosaikk som viser oss Guds ansikt

'En mosaikk består av tusentalls små steiner. En del er blå, andre grønne, en del er gule, andre gylne. Når vi ser nærmere kan vi beundre skjønnheten hos hver enkelt stein.

Men tar vi et steg tilbake , ser vi at alle disse små steinene danner et vakkert bilde. Det forteller noe som ingen av steinene skulle kunne fortelle selv.

Dette er hva livet i det kristne fellesskapet handler om. Hver og en er som en liten stein, men til sammen er vi Guds ansikt for verden. Ingen kan vi: 'Jeg gjør Gud synlig'. Men andre kan sammen si: 'De gjør Gud synlig'.

Fellesskap oppstår der ydmykhet og herlighet møtes'.

Oversatt er Henri Nouwen: Bread for the Journey

Gud er alle menneskers hjem

"Gud er alle menneskers hjem," skriver Ernesto Cardenal, født i 1925 og en av de har talt sterkest om nøden og håpet for Latin-Amerikas undertrykte.

Og han legger til: "Han er vår eneste lengsel. Gud er skjult i alle skapende veseners innerste og kaller på oss... Kvelder og netter er stille og ensomme, for Gud har skapt dem for kontemplasjon. Skogene og ørknene, stjernehimmelen og fjellene er skapt for at vi skal fordjupe oss i dem. Alle dyr som hever sin røst i gryningen, lovsynger Gud. Vulkanene, skyene og trærne roper høyt til Gud. Hele skapelsen roper gjennomtrengende, i et eneste stort skrik, om Guds eksistens, Hans skjønnhet og kjærlighet. Også min egen kropp er til for Guds kjærlighet. Hver og en av mine celler er en hymne til skaperen og en uopphørlig kjærlighetsforklaring.

Gud finnes over alt, ikke bare i vårt indre. Men Han finnes også i vår sjel, og når vi blir bevisst Hans nærvær, vil vi også smake det helt og fullt. Da drar vi oss tilbake til ensomheten og roen. Vi vil ikke at noe annet vesen skal gjenspeiles i vår sjel. Vi ønsker bare å eie Guds gjenskinn i oss.

Gud gjenspeiles i ensomheten og freden slik som himmelen i det stille vannet. Og det er nok, at sjelen blir stille og renser seg, slik at den på overflaten skal gjenspeile Guds ansikt.

Den prestelige velsignelsen, del 7

Ordene "Herren løfte sitt åsyn på deg ..." kan også oversettes: "Må Herren vende sitt ansikt mot deg."

Rabbi Shlomo Yitzhaki (1040-1105) skrev at dette kunne ansees å være en velsignelse hvor Herren ville legge bort sin vrede, i den mening at selv om vi er fulle av synd, vil Herren vise oss spesiell hensyn og ikke straffe oss, men tilgi oss.

Dette er jo en naturlig følge av det som sies forut for dette: "og være deg nådig."

Ordene "Herren løfte sitt åsyn på deg .." griper meg dypt hver gang jeg hører dem. Ofte tenker jeg på Jesus som ser på kvinnen grepet i hor: "Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer."

En ting er at vi kan oppleve at noen viser oss nåde, men de har fremdeles harde følelser mot oss. Noe annet er det når noen tilgir av hele sitt hjerte, og man kan merke også ved hele deres kroppspråk at de mener det!

Slik er Herren Jesu tilgivelse.

Det er ikke bare ordene, men også hans kroppspråk som tilsier oss syndernes forlatelse. Finnes det noe større enn dette? Ikke slik jeg ser det.

Tilgivelsen er så fullkommen at Jesus gjør meg ren.

Det er den ene siden av dette.

Den andre er at Jesus ser meg som jeg er. Svak, skjelvende, nølende, fryktsom.

Og Han elsker meg like mye når jeg lykkes som når jeg ikke gjør det.

Dette siste har for meg vært noe jeg har strevd med. Jeg har følt meg mere elsket når jeg har lykkes. Da har jeg følt at Gud har vært fornøyd med meg. Men det er en livsløgn! Gud elsker oss nemlig i Kristus like mye uansett. Hans kjærlighet er ikke vaklende, men fast og trofast. Den er den samme i går, i dag og for evig.

Hans øyne hvilende på meg. Med velbehag.

Herlig!

Den prestelige velsignelsen, del 5

Den andre delen av den prestelige velsignelsen handler om kunnskap og inspirasjon: "Herren la sitt ansikt lyse over deg ..." Dette kan også oversettes: "Må Herren opplyse eller lyse opp sitt åsyn for deg." Når vi leser Bibelen ser vi at lys ofte er en metafor eller et bilde på Herrens ord. Et eksempel er Ord 6,23: "For budet (mitzvot) er en lykt og læren (torah) et lys." Det er det samme som finnes i Salme 119,105: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." I den samme salmen, som er selve salmen om Guds ord, finner vi også dette i vers 130: "Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand."

Så når ordet "lys" brukes i Bibelen, og i denne velsignelsen, så handler dette blant annet om den velsignelsen som finnes ved å studere Guds ord.

Den italienske rabbi, Obadiah ben Jacob Sforno (1475-1550), gir oss denne utleggelsen av den andre prestelige velsignelsen:

"Må Gud opplyse deg så du vil bli i stand til å bli klar over (fornemme, iakta, legge merke til, observere, sanse) Torahens (1.-5. Mosebok) forunderlige visdom og Guds innviklede skapelse. Etter å ha mottatt velsignelsene av overfloden, har vi den fred og det sinn som gjør at vi kan gå ut over de elementære kravene for å overleve."

Den andre velsignelsen er egentlig en utvidelse eller forlengelse av den første. Men det er mer!

Dette verset taler også om å se Herrens ansikt.

Hvordan er dette mulig?

Edin Løvås sier at Gud har fått et ansikt i Jesus. Det synes jeg er både vakkert sagt og det er jo så sant. Så når det sies her i velsignelsen at Herrens ansikt skal lyse over oss, så ser jeg for meg Jesu ansikt.

Men for en jøde som hørte disse ordene først, må han eller henne ha tenkt annerledes enn meg, som kristen. En persons ansikt reflekterer jo selve denne personens væren. I ansiktet kan vi se uttrykk for tanker, følelser og holdninger. Det er jo ikke for ingenting at øynene er kalt sjelens speil. Så hvordan ser vi Guds ansikt?

Rom 1,20 gir oss svaret: "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning."

Skaperverket er ikke Gud, men skaperverket bærer bud om skaperen. Skaperverket er som Guds ansikt. Vi ser Hans gjerninger, Hans mektige kraft, Hans kjærlighet gjennom det vi ser Han har gjort. Jeg har hatt en tur til Rondane denne sommeren. Når jeg vandrer i fjellene der, opplever jeg noe av Guds storhet og skjønnhet. En forstår - uten ord - at det er en som står bak dette. Hans gjerninger vitner om Ham.

I Salme 8 skriver David:

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på den hvengjerrige. Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menenske at du kommer han i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! " (v.1-5)

(forsettes)