Om å leve for Guds ansikt

Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

La oss elske Gud over alt

I de øde nordvestlige områdene av Kodiak arkipelaget i Alaska-gulfen, ligger Spruce Island. Øya er 46.066 kvadratkilometer, og i dag bor det 242 mennesker her, de fleste i byen Ouzinkie. Til denne øya kom den hellige Herman 24. september 1794. Herman var født i Serpukov i Russland i 1756 eller 1760, og var en av de første østlig-ortodokse misjonærene til Den nye verden. Hans fødenavn er ukjent. 16 år gammel ble han opptatt som munk i Treenigheten-Hl.Sergius klosteret som lå i nærheten av St.Petersburg. Senere kom han til Valamo-klosteret. Her ble han også ordinert prest. I Valamo-klosteret gikk han i åndelig veiledning hos abbed Nazarius, som betydde så mye for den åndelige oppvåkningen i Russland på den tiden. Mens han var her på Valamo ble han utpekt til å reise ut som misjonær til Alaska, sammen med syv andre munker. I Kodiak arkipelaget møtte de alt annet enn et enkelt og problemfritt liv. De ortodokse munkene tok nemlig raskt parti med de innfødte, og måtte utstå trussler, trakassering, forfølgelse, arrestasjoner, sykdom i tillegg til de harde værforholdene. Kun Herman overlevde, de syv andre døde enten som martyrer eller av naturlige årsaker.

Fader Herman ble svært godt likt av urbefolkningsgruppene som bodde her. De så på ham som sin beskytter og som deres forbeder.

I årene 1808 til 1818 levde fader Herman på Spruce Island. Denne øya er helt dekket av skog. Her bygget han opp et nytt kloster som han kalte Nye Valamo. Den første sommeren han bodde her laget han en hule som han levde i. Da han døde, 15. november 1837, ble han begravet i denne hulen.

I 40 år levde han i sin enkle munkecelle her på denne avsidesliggende øya, for å be! Jeg blir litt overveldet når jeg tenker på det. For det er så lett å tenke på at skal vårt liv være fruktbart, må det bestå av noe som er målbart, i form av mennesker eller bygninger eller handlinger. Nå bygget riktignok fader Herman et kloster. Men hans gjerning var bønnens. I sin celle ba han Jesusbønnen, tidebønnene, de personlige forbønnene. Her levde han sitt stille liv, langt fra folk. Likevel satte han slike spor etter seg, at han snakkes om den dag i dag, og han ses på av ortodokse kristne som Amerikas helgen. Jeg synes dette har mye å si meg om hva som er viktig i livet: bønn og et liv i stillhet. DET bærer nemlig rik frukt. Det er den hellige Herman av Alaska et godt eksempel på. Det er en setning som fader Herman har sagt, som på en måte kunne vært et motto for hans liv, og som taler veldig til meg:

"Fra denne dagen av, fra denne timen av, fra dette øyeblikk av, la oss elske Gud over alt."

Fra undervisningen om kontemplasjon, del 2

Kontemplative mennesker er mennesker som aktivt søker stillhet, og som mer enn noe annet setter pris på stillheten. En utvikling som fører til større intimitet med Gud betyr en utvikling fram mot større stillhet i ens liv.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig. Stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år.

Vi lever i en tid med så mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte, og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten.

Det tar tid å bli kjent med Gud. Derfor er daglig stillhet, en uunngåelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ett ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Stadig søkte Han seg ut i ødemarken, for å pleie sitt fellesskap med sin Far. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans Far. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Det fortelles om fader Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. En mann som levde så nær Herren, at han var nærmest gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men i følge fader Siluab: "en levende erfaring av fellesskap med Gud." I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han:

"Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras stadig til bønnen og kan ikke glemme Herren et eneste øyeblikk."

Dette er kontemplasjon.

(fortsettes)

Bildet er av fader Gerasim som levde som eneboer på Sprue Island. Han står på den lille verandaen til bønnehytta si.

Kallet til et liv i stillhet og bønn

I går gjorde jeg to hyggelige ting. Først tilbrakte jeg tid i bønnekoia mi, inne i skogene i ved Skumsjøen. På kvelden fikk jeg hengt opp de nye, vakre ikonene som min kone kom hjem med fra Hellas. Disse to tingene har sammenheng med hverandre. Mens jeg satt på trappen utenfor koia, i det gode solskinnet, og bad kom en setning til meg: "Du har samlet nok. Du eier så mye. Det er på tide å ta ibruk det du har." Med ett kjente jeg hvor uendelig rik jeg er. Ikke på jordisk gods, skjønt jeg eier et hus og denne lille koia. Men jeg er rik fordi Gud har velsignet meg, og jeg er blitt så velsignet gjennom å møte så mange mennesker som har betrodd meg de skatter de har funnet, i omgangen med Gud. Mennesker som har søkt stillheten, levd i bønn og kontemplasjon. Jeg har presentert noen av dem på bloggen allerede. I går ble jeg igjen minnet om Hellige Herman, som tidlig på 1800-tallet steg i land på en av de mest fjerntliggende øyene i Alaska, Spruce Island. Mot slutten av sitt liv profeterte han at det skulle komme en som skulle følge i hans fotspor: "En munk som meg, som flykter fra menneskers ære." 100 år senere ble denne profetien oppfylt av en mann, arkimandrit Gerasim, som levde som eneboer på denne øya i 30 år. Gerasim bad for verden, og tok vare på stedet hvor Hellige Herman hadde bodd. Gerasim døde i 1969. I dag er det andre munker som lever her. Enkelte vil sikkert si at disse menneskene kaster bort sine liv. Tenk å bruke dem opp inne i disse avsidesliggende strøkene av verden, når de kunne ha vært midt oppe i det pulserende livet i en storby! Men tenk om disse menneskenes liv har større betydning, og kan bringe rikere frukt, når de tilbringes med Gud alene!

Eller ta en mann som fader Isidor, død i 1908, en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Han enkel sjel, som søkte Gud og levde i avsondrethet og stillhet i de dype russiske skogene. Han fikk berøre mange, mange mennesker som fant veien ut til hans lille bønnekoie i skogen. Mer enn han ville ha berørt om han hadde bodd såkalt sentralt, og ute av Guds plan med sitt liv.

Begge disse har påvirket mitt liv, og gjort det så rikt. Og det kjennes godt nå når sykdom setter sin begrensning på hva jeg kan og ikke kan, som gjør at jeg må forandre planer, og reorientere meg i forhold til mange avtaler som er blitt gjort. Men midt oppe i alt dette tenker jeg på den rikdommen jeg har i mine bøker, notater, i venner, i forbedere, i stillheten, i bønnen, i nattverden og vennskapet med Gud. Rikdommen i å tilhøre en kirke på jorden, og kunne feire gudstjeneste både med den jordiske og den himmelske menighet. Rikdommen i liturgien, hymnene og lovsangene. Rikdommen i Kristus. Og rikdommen som består i å tilbringe mye av min tid her i bønnekoia. Jeg har fornyet mitt kall til et liv i stillhet og bønn. Og det kjennes godt og rett.

I kveld, når disse linjene skrives, står jeg foran ikonene og tegner meg med det hellige korsets tegn, og jeg føyer en setning til i min kveldsbønn: Takk for alt Du har velsignet meg med. Ære være Gud.

Bildene på dagens blogg viser fra venste: Bokomslaget til boken om fader Isidor, og til høyre, ortodokse munker som stiger i land på Spruce Island i Alaska.