Gjemt unna for Gud, del 2

For mange er det vel lettest å måle åndelighet i synlige aktiviteter. Men hva med en tjeneste som bare er synlig for Gud? Jesus sa noe om dette i Bergprekenen: 'Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til Gud din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.' (Matt 6,6)

Har du hørt om Johannes den tause? Eller Johannes Hescykhasten? Ikke? Han levde i taushet i 76 år og hans hovedoppgave var å be!

Johannes ble født i Nicopolis i Armenia år 454 e.Kr. Han kom fra en familie av generaler og guvenører. Foreldrene hans døde da Johannes var 18. Dødsfallet førte til at Johannes valgte en monastisk vei. Han bygget et kloster og under hans ledelse vokste det frem en kommunitet bestående av 10 munker.

På grunn av lederegenskapene til Johannes valgte erkebiskopen av Sebaste å konsekrere ham som biskop av Colonia i Armenia. Men Johannes, som da var blitt 28 år, hadde ikke noe ønske om å bli biskop. Men lydig som han var holdt han ut i dette embetet i ni år. Da ville han trekke seg tilbake og leve i avsondrethet. Usikker på hvor veien bar videre dro han til Jerusalem.

En natt Johannes ba, så han et lysende kors på himmelen og han hørte en stemme som sa:

'Hvis du ønsker å bli frelst, følg dette lyset!'

Han så at lyset beveget seg og stanset ved Hellige Sabas kloster. 38 år gammel ble han en del av dette klosteret, som hadde 150 munker. Etter en stund gikk klosterets abbed med på at Johannes kunne få trekke seg tilbake og leve i et eget hermitage. Her levde han i bønn, stillhet og faste gjennom hele uken frem til lørdag og søndag. De dagene tilbrakte han i klosterfellesskapet. Etter å ha levd på denne måten i tre år, ble han klosterets forvalter.

Johannes var taus om sin fortid. Ingen i klosteret visste at han hadde vært biskop. Johannes ville leve i stillhet og bønn. En dag tenkte den hellige Sabas at Johannes måtte være en verdig kandidat for å bli viet til prest og presenterte ham for patriark Elias av Jerusalem. Johannes ba da om en personlig samtale med patriarken. I samtalen la Johannes vekt på at han ikke var verdig til å være prest, og at han var en stor synder. Det eneste Johannes ville var å leve i ørkenen og vente på at Herren skulle gjeste ham.

Det ble ingen prestevigsel. Johannes ble i sin celle i klosteret i fire år. Han snakket ikke med noen, uten med munken som kom med mat til ham.

I år 504 oppstod det en strid i klosteret. Hellige Sabas ble tvunget til å forlate klosteret, og Johannes benyttet anledningen til å flytte til ødemarkene i nærheten av klosteret. Han snakket bare med Gud. Etter en tid returnerte han til klosteret. Det skjedde etter at hellige Sabas hadde kommet tilbake og levde i sin celle i i 40 år.

Johannes den tause døde i 558 e.Kr. Han ble 104 år. I 78 av dem hadde han levd i stillhet og inderlig bønn til Gud.

----
Første del av denne serien ble publisert torsdag 12.september 2019.

Gjemt unna for Gud, del 1

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.

fortsettes

Den himmelske gleden

Det står ingen steder i evangeliene at Jesus lo."Det trengs ikke," sa Edin Løvås, "fordi det var så vanlig, at det ikke var noe å skrive om!

Et vers fra Salmenes bok har fulgt med meg en lengre tid nå: "For Ditt ansikt er gledens fylde. Ved din høyre hånd er evig fryd." (Salme 16,11)

Himmelen er full av glede! Det er stedet for den djupeste gleden, og fryden og saligheten.

Det er interessant at Peter siterer nettopp dette verset når han taler om det som har skjedd på pinsefestens dag i Jerusalem. Da sier han: "Du skal fylle meg med glede for Ditt åsyn." (Apg 2,28) Når Gud øser ut sin Ånd øser Han ut glede.

Den som søker å leve i Herrens nærvær, vil oppleve Hans vidunderlige fred og hellighet, men kan ikke unngå å smittes av glede - nettopp fordi Han trer fram for Guds ansikt, og der er det GLEDE.

Det er en slik overflod av glede i himmelen - over en synder som vender om - at den himmelske gleden renner over og Herren deler denne himmelgleden med alle som søker Hans ansikt!

Jeg snakker ikke om en tvungen glede, en utenpåklistret glede, men en glede som veller fram innenfra. En glede ingen kan ta fra deg.

Travelt opptatt!

Det er mulig å bli så travelt opptatt med å leve i ens kall, at man ikke lenger lever med Gud!

Det er alvorlig.

Når dagene blir fulle av avtaler, når man tar på seg det ene engasjementet etter det andre, står man i fare for 'gå for egen maskin',  og ikke lenger ha tid til å lytte til Den Hellige Ånd.

Apostelen Paulus var ivrig. Lukas forteller i kirkens aller første kirkehistorie, Apostlenes gjerninger, at Paulus ved en anledning ville komme seg til Asia, men ble 'hindret av Den Hellige Ånd', og da han forsøkte å komme til Bitynia, "gav Jesu Ånd dem ikke lov'. Den Hellige Ånd hadde nemlig andre planer for Paulus og hans apostoliske team: Europa! Du kan lese om dette i Apg 16.

Men Paulus var altså i ferd med å gå glipp av Herrens plan i all sin iver etter å følge Herren. Han hadde ikke tid til å vente på å høre fra Gud. Dermed måtte Den Hellige Ånd gripe inn å hindre ham. Men det hender vi ikke hører selv om Den Hellige Ånd hindrer oss. Vi kjører på - med full guffe. Det går sjelden bra, og det bærer veldig lite frukt. Folk merker på oss at vi ikke har tilbrakt tid i lønnkammeret, men serverer gammel mat.

Vi er ikke kalt til å rekke over alt. Vi er kalt til å leve og vandre for Guds ansikt.
Det handler om å være til for Ham.
Det handler ikke så mye om gavene, som Giveren.

Om å søke Guds ansikt for Hans egen skyld

I går hadde May Sissel og jeg gleden av å være sammen med arrangementskomiteen for Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Neste års bønnekonferanse blir 1.-3. mars 2019, så sett av disse dagene nå! Fjorårets konferanse, hvor Roy Godwin, var sammen med oss, ser vi tilbake på med stor glede og takknemlighet.

I går brukte vi mye av tiden til bare å være sammen med Herren. Lytte til Ham. Nullstille oss. Søke Hans ansikt. Betydningen av dette kan ikke overdrives. Absolutt ikke.

En av de vi var sammen med, ei ung jente, delte noe hun hadde tenkt på når hun nå har lest Jobs bok. Om vi som Job, skulle miste alt, alle velsignelser, ville vi likevel fryde oss over Herren? Ville vi klare oss og være fornøyd med Herren alene?

Det hun sa, berørte meg sterkt. 

Vi omgis jo av så mye godt, så mange av Guds velsignelser - om alt dette skulle bli borte? Hva ville Jesus bety da?

Søker jeg Herren for Hans velsignelse, for Hans gaver?

En har sagt: Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven!

"Da Du sa: 'Søk Mitt ansikt', gjentok mitt hjerte for Deg: 'Ditt ansikt, Herre vil jeg søke. Skjul ikke Ditt ansikt for meg!' (Salme 24,8-9)

La oss søke Guds ansikt for Hans egen skyld, ikke for våre behov alene.

Om å leve for Guds ansikt

Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

La oss ikke komme i fristelse

I går fikk jeg en påminnelse. Ordene fra Herrens bønn kom så sterkt til meg:

"Og la oss ikke komme i fristelse ..."

Fristelse kan være så mangt, ikke nødvendigvis noe som har med urenhet og synd å gjøre. Det kan også være en fristelse å bli opptatt med noe som ikke handler om ens kall, eller for den saks skyld, om den spesielle tiden jeg lever i akkurat nå. Jeg tror nemlig at det er en tid for alt, slik Forkynneren forteller oss. Og at det er viktig å forbli i den spesielle tiden Gud har kalt oss inn i og ikke la seg distrahere og få et splittet sinn hvor man dras i alle mulige retninger. Det gir nemlig ikke bare uro for ens sjel, men også tærer på våre krefter.

Man kan fristes, ikke bare til det onde, men til det gode og dermed gå glipp av Herrens aller beste.

I går holdt jeg på å falle for fristelsen - til å oppholde meg med ting som ikke angår den tiden Herren har for meg nå.

Når jeg leste om Linnea Hofgren som spurte Herren om hva som var hennes kall, ble jeg så grepet av noe av det Herren sa til henne:

"Du skal være til for meg."

Det er litt av et kall. Når jeg skrev dette i en bloggartikkel, som ble publisert fredag 27. januar, siterte jeg også 1.Mos 17,1 som handler om Abrahams kall: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt."

Dette er også mitt kall i den tiden jeg lever i. Med tid mener jeg årstid eller sesong. Akkurat slik som det ordinære livet har en vår, en sommer, en høst og en vinter, har det åndelige livet det. Eller en tid for ...., som Forkynneren taler om. Vi snakker om åndelige prosesser. Det er viktig at vi forblir i dem så lenge Gud vil.

Men da er det veldig lett å bli fristet - distrahert. Ber derfor om å være fokusert på det jeg skal.

Jeg er blitt så glad i det "nye" Fadervåret:

"Og la oss ikke komme i fristelse..." Det kjennes mer riktig enn å be: "Led oss ikke inn i fristelse", for Gud frister jo ingen.

Billedtekst: Lev for mitt ansikt!