torsdag, september 12, 2019

Gjemt unna for Gud, del 1

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.

fortsettes

Ingen kommentarer: