Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?

Søndag etter søndag står vi der. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Med en åpen Bibel og forkynner Guds ord. Vi har bedt om 'å få et ord', kjempet med teksten, forsøkt å finne relevante innfallsvinkler, gjøre teksten tilgjengelig og aktuell for de som kommer for å høre.

Det er verdens største privilegium - og utfordring - uten tvil. Det er ikke et foredrag vi holder, ikke et kåseri, men vi er gitt å tale Guds ord.

Noen ganger kjenner vi at det lykkes, mange ganger mislykkes vi.

Personlig er jeg aldri så sårbar som etter at jeg har preket. Fikk jeg med alt? Sa jeg noe dumt? Forstod de meg? Såret jeg noen? Overdrev jeg? Burde jeg sagt det annerledes? Var det noe annet Gud ville jeg skulle si?

Disse og mange flere spørsmål raser gjennom hodet mitt når jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg er priviligert som har mennesker som kommer for å høre meg. Og jeg er takknemlig og rørt når noen kommer for å takke for noe jeg har sagt, som velsignet dem eller som hjalp dem. Men så er det andre ganger du ikke får noen reaksjoner. Ingen oppmuntrende blikk, ingen som takker, ingen som sier noe i det hele tatt. Hvis du da er sliten, har strevd med teksten og følt at du ikke fikk det til, hvordan tror du en predikant har det da? Jeg har gått fra møter og gudstjenester og kjent meg langt nede. Så har jeg opplevd løftet når noen har gitt meg et oppmuntrende blikk. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg hørte en gang noen si: 'Vi sier ingenting, for da holder vi ham ydmyk!'

Det er helt misforstått. En pastor eller forkynner trenger også oppmuntringer. Han eller hun er bare et menneske.

Når takket du sist for maten du får hver søndag?
Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?
Vi er ingen maskin som produserer prekener.