Jeg kan ta deg med for å vise deg selve stedet - et bord ved Duke Humphrey avdelingen ved Bodleian biblioteket, Oxford University. Jeg var i ferd med å oppdage skriftene til den store Willliam Perkins (1558-1602, en engelsk puritaner fra den elisabetianske perioden. Den dagen følte jeg veldig mismodig, en mindreverdig sammenliget med andre studenter ved Oxford-universitetet. Jeg kom fra åsene i Kentucky, et sted som ikke akkurat var kjent som sentrum for storslått akademisk utdannelse. 'Du hører ikke hjemme her', hørte jeg meg selv - og akkurat i det øyeblikket falt mine øyne på bøkene til William Perkins:
Tro ikke på djevelen selv om han forteller deg sannheten.
Kritikk som man ikke har bedt om, som er urettferdig - selv om den er sann - skulle ikke bli uttalt. Det faktum at det du sier er sant rettferdiigjør ikke nødvendigvis at du sier det. Ofte er Satans anklager sanne. Han er en ekspert-dommer. Han kalles til og med: 'våre brødres anklager' (Åp 12,10). Det kan hende du peker med fingeren og taler ord av sannhet, men kan likevel uten å ane det bli et instrument for djevelen i det du taler.
Denne slags uoppfordret kritikk er det Jesus sikter til når Han sier: 'Døm ikke!' Han mener ikke at vi skal ignorere det som er feil: Han sier at vi ikke skal fremme noen uoppfordret kritikk - det er: kritikk som er urettferdig.
Ordet 'dømme' kommer fra det greske ordet 'krino' som i all hovedsak betyr 'å skille'. Å skille mellom to ting er ofte en god ting å gjøre. Apostelen Paulus sa: 'men det menneske som har Ånden, kan dømme om alt,' (1.Kor 2,15) Men vi blir fortalt at vi skal felle en rettferdig dom. Det Jesus taler her om å dømme mennesker og kritisere dem på urettferdig vis. Det er vår måte å leke Gud på.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar