Å leke Gud er å gå anklagerens ærende, del 2

Et ordspill som jeg har funnet å være til stor hjelp har jeg bygget rundt ordet 'need' (behov): Når du snakker til eller om et annet menneske, spør deg selv om det vil møte et annet menneskes behov:

NØDVENDIG - er det virkelig nødvendig å si dette?

OPPMUNTRE - vil dette oppmuntre personen? Vil det føre til at han eller hun vil føle seg bedre?

OPPBYGGE - vil det bygge opp? Vil det du sier bygge opp denne personen og gjøre ham eller henne sterkere?

VERDIGHET - vil det gi verdighet til denne personen? Jesus behandlet mennesker med verdighet.

I mange år har jeg lest Luk 6,37a hver eneste dag. Der står det: 'Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt.' Jeg tok den avgjørelsen for mange år siden, at jeg skulle lese dette hver eneste dag, og jeg gjør fremdeles det. Hver eneste dag. Hvorfor har jeg valgt akkurat dette verset å fokusere på? Fordi det å dømme er sannsynligvis min største svakhet.

Der å dømme mennesker er nesten alltid mot sin hensikt. Når jeg dømmer andre, tenker jeg kanskje: Det jeg ønsker å gjøre er å forandre denne personen, rette på ham. Men det har motsatt virkning nesten hver eneste gang! Fortere enn du aner vil det slå tilbake på deg. Den andre personen blir fornærmet, og situasjonen løses ikke.

fortsettes

Å leke Gud er å gå anklagerens ærende, del 1

I går kom jeg over en artikkel av en av de bibellærerne jeg gjerne låner øre til, den tidligere pastoren for Westminister Chapell, den nå 84 år gamle Robert Tillman Kendall, eller R.T Kendall (bildet), som han kalles til vanlig. Artikkelen er så tidsaktuell at jeg har valgt å oversette den til norsk:

Jeg kan ta deg med for å vise deg selve stedet - et bord ved Duke Humphrey avdelingen ved Bodleian biblioteket, Oxford University. Jeg var i ferd med å oppdage skriftene til den store Willliam Perkins (1558-1602, en engelsk puritaner fra den elisabetianske perioden. Den dagen følte jeg veldig mismodig, en mindreverdig sammenliget med andre studenter ved Oxford-universitetet. Jeg kom fra åsene i Kentucky, et sted som ikke akkurat var kjent som sentrum for storslått akademisk utdannelse. 'Du hører ikke hjemme her', hørte jeg meg selv - og akkurat i det øyeblikket falt mine øyne på bøkene til William Perkins:

Tro ikke på djevelen selv om han forteller deg sannheten. 

Kritikk som man ikke har bedt om, som er urettferdig - selv om den er sann - skulle ikke bli uttalt. Det faktum at det du sier er sant rettferdiigjør ikke nødvendigvis at du sier det. Ofte er Satans anklager sanne. Han er en ekspert-dommer. Han kalles til og med: 'våre brødres anklager' (Åp 12,10). Det kan hende du peker med fingeren og taler ord av sannhet, men kan likevel uten å ane det bli et instrument for djevelen i det du taler. 

Denne slags uoppfordret kritikk er det Jesus sikter til når Han sier: 'Døm ikke!'  Han mener ikke at vi skal ignorere det som er feil: Han sier at vi ikke skal fremme noen uoppfordret kritikk - det er: kritikk som er urettferdig.

Ordet 'dømme' kommer fra det greske ordet 'krino' som i all hovedsak betyr 'å skille'. Å skille mellom to ting er ofte en god ting å gjøre. Apostelen Paulus sa: 'men det menneske som har Ånden, kan dømme om alt,' (1.Kor 2,15) Men vi blir fortalt at vi skal felle en rettferdig dom. Det Jesus taler her om å dømme mennesker og kritisere dem på urettferdig vis. Det er vår måte å leke Gud på. 

fortsettes

Våre brødres anklagere og baktalere

For en del år siden hadde en mann et syn hvor han så horder av onde ånder som gikk til angrep på kristne. Det som forskrekket ham var ikke selve angrepet, men det han så: På ryggen av flere av disse onde åndene satt det andre kristne som styrte dem! Disse forstod ikke at de ble brukt i et djevelsk komplott mot andre kristne.

Det er underlig hvor mange som bagatelliserer baktalelse.  De er så opptatt av sannhet, ren og ubesmittet lære. De påstår at de ikke dømmer, bare bedømmer. Men de sitter ofte bak skjermer og snakker med andre som sitter bak en skjerm, og snakker om en person de aldri har snakket med, kanskje aldri trufffet og har gjort seg opp en mening om vedkommende.

Hva skjer når vi baktaler? Da låner vi øre og stemmen vår til den onde.

Den onde kalles i Åpenbaringen for 'våre brødres anklager'. Anklageren er kjent for dette: 'han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.' (Åp 12,10)

Husk: vi kan lett bli en del av anklagerens stemme! Uten at vi vet det.

Vi baktaler et Guds barn, som er kjøpt fri på grunn av Jesu dyrebare blod, uten at vedkommende får forsvare seg for vår baktalelse. Hvordan ser Herren på det? Kan det være at Herren er på vedkommendes side og tar ham eller henne i forsvar på grunn av den  urettferdige behandlingen vedkommende utsettes for? Om det er tilfellet, kjemper vi jo mot Herren. Det er noe å tenke over.

Når reflekterte vi sist over ordene fra 1.Kor 6,9-10:

'Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Verken ... eller BAKTALERE ... skal arve Guds rike.'

La oss fremsnakke hverandre, tale vel om hverandre og velsigne hverandre dette året, selv om vi  kan se litt ulikt på ting.