Våre brødres anklagere og baktalere

For en del år siden hadde en mann et syn hvor han så horder av onde ånder som gikk til angrep på kristne. Det som forskrekket ham var ikke selve angrepet, men det han så: På ryggen av flere av disse onde åndene satt det andre kristne som styrte dem! Disse forstod ikke at de ble brukt i et djevelsk komplott mot andre kristne.

Det er underlig hvor mange som bagatelliserer baktalelse.  De er så opptatt av sannhet, ren og ubesmittet lære. De påstår at de ikke dømmer, bare bedømmer. Men de sitter ofte bak skjermer og snakker med andre som sitter bak en skjerm, og snakker om en person de aldri har snakket med, kanskje aldri trufffet og har gjort seg opp en mening om vedkommende.

Hva skjer når vi baktaler? Da låner vi øre og stemmen vår til den onde.

Den onde kalles i Åpenbaringen for 'våre brødres anklager'. Anklageren er kjent for dette: 'han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.' (Åp 12,10)

Husk: vi kan lett bli en del av anklagerens stemme! Uten at vi vet det.

Vi baktaler et Guds barn, som er kjøpt fri på grunn av Jesu dyrebare blod, uten at vedkommende får forsvare seg for vår baktalelse. Hvordan ser Herren på det? Kan det være at Herren er på vedkommendes side og tar ham eller henne i forsvar på grunn av den  urettferdige behandlingen vedkommende utsettes for? Om det er tilfellet, kjemper vi jo mot Herren. Det er noe å tenke over.

Når reflekterte vi sist over ordene fra 1.Kor 6,9-10:

'Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Verken ... eller BAKTALERE ... skal arve Guds rike.'

La oss fremsnakke hverandre, tale vel om hverandre og velsigne hverandre dette året, selv om vi  kan se litt ulikt på ting.

Gud, så slitsomme enkelte kristne kan være

I dag er jeg sliten, oppgitt og lei. Av kristne som ber meg om å omvende meg og beklage at vi har invitert en katolikk til å tale på en dagretreat vi skal ha Kristi himmelfartsdag. Som om vedkommende har noe med det. Vi inviterer hvem vi vil, uavhengig av hva andre måtte mene.

Jeg er så inderlig lei av disse som stadig skal rette på meg, som mener jeg er villfaren, og som mener at jeg er på vei mot fortapelsen. De selv er selvsagt på rett vei, og har alt sitt på det tørre. Det synes som om de har en gudgitt oppgave i å refse og være ufine. De baktaler, tillegger meg å ha meninger jeg ikke har, men det er visst ingen synd i deres ører. De har aldri noe godt å si, trykker aldri liker på noe av det jeg legger ut på sosiale medier, men med det samme jeg legger ut noe de ikke liker, sier de fra så det holder - gjerne i private meldinger. Ufine meldinger.

Vi må gjerne være uenige, men hvorfor ikke med litt vennlighet og omtanke?

Jeg strever hver eneste dag for å holde meg oppe. Skjelvingene på grunn av Parkinsons preger mine hverdager. Det å skrive er en stor utfordring, men jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg kommer til å fortsette så lenge jeg har krefter. Er det for mye for langt å spørre om mine meningsmotstandere kunne ta litt hensyn til en som sliter med en så alvorlig sykdom som Parkinsons? Er dere så full av kjærlighet som dere mener dere å være? Har dere tenkt på at angrepene deres kan ha motsatt effekt?

Men noen av dere mener også at jeg bare bruker sykdommen min og at jeg må tåle såpass. Jeg håper dere aldri får de helseutfordringene jeg har, og må kjempe for tilværelsen som jeg må gjøre. Da hadde dere kanskje spart dere for en så sårende kommentar. Eller er alt ok så lenge dere er sikre på at dere har rett, og jeg tar feil.

Heldigvis fikk jeg besøk av en god venn i dag. Det var oppmuntrende. Enkelte dager kan man være langt nede. Da er det det godt å ha noen som forstår og som man kan le litt sammen med.

Og til dere som sier: Dette må du ikke bry deg om. Forsøk å forestill hvordan det er å være syk å få de meldingene jeg får.

Kobbersmedene i våre liv

Det finnes usunne forbindelser og mennesker som ikke vil deg vel. Blant dem finnes det også kristne. Mennesker som tar fra deg frimodigheten, freden, er krevende og som taler bak din rygg og setter ut rykter om deg.

Apostelen Paulus var utsatt for slike mennesker. Han navngir to av dem: kobbersmeden Aleksander og Hymeneos. Om kobbersmeden Aleksander heter det: "Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye vondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt ut imot læren vår." (2.Tim 4,14-15)

Noen valser over livet ditt. De hamrer og slår, som en kobbersmed. Med den største selvfølgelighet krever de av deg at du mener som dem. For de besitter sannheten, og slik de ser det og erfarer det, slik er det. Alt annet er feil. Det er de som hører fra Gud, og Herren er selvsagt på deres side. De kan tillate seg det meste, fordi de handler på Guds vegne. De mener at de gjør Gud en tjeneste.

"Ja, det kommer en tid," sier Jesus, "da de som slår dere ihjel skal tro at de utfører en tjeneste for Gud." (Joh 16,2)

Det kan derfor være sunt å ikke la slike mennesker få innpass i ens liv. Av og til - for sin egen helse og sjelelige og åndelige sunnhet - kan det være nødvendig å bryte med mennesker som ikke vil en vel. Som utnytter deg og ditt vennskap. Som er så vennlige når de er sammen med deg, men som snakker bak ryggen din så fort de får muligheten.

I Åp 12,10 står det om våre brødres anklager:

"For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt."

Både bevisst og ubevisst lar kristne seg bruke til å anklage sine søsken i Herren. Det skjer blant annet gjennom baktalelse.

Billedtekst: En kobbersmed. Illustrasjonsfoto.