Jeg er så inderlig lei av disse som stadig skal rette på meg, som mener jeg er villfaren, og som mener at jeg er på vei mot fortapelsen. De selv er selvsagt på rett vei, og har alt sitt på det tørre. Det synes som om de har en gudgitt oppgave i å refse og være ufine. De baktaler, tillegger meg å ha meninger jeg ikke har, men det er visst ingen synd i deres ører. De har aldri noe godt å si, trykker aldri liker på noe av det jeg legger ut på sosiale medier, men med det samme jeg legger ut noe de ikke liker, sier de fra så det holder - gjerne i private meldinger. Ufine meldinger.
Vi må gjerne være uenige, men hvorfor ikke med litt vennlighet og omtanke?
Jeg strever hver eneste dag for å holde meg oppe. Skjelvingene på grunn av Parkinsons preger mine hverdager. Det å skrive er en stor utfordring, men jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg kommer til å fortsette så lenge jeg har krefter. Er det for mye for langt å spørre om mine meningsmotstandere kunne ta litt hensyn til en som sliter med en så alvorlig sykdom som Parkinsons? Er dere så full av kjærlighet som dere mener dere å være? Har dere tenkt på at angrepene deres kan ha motsatt effekt?
Men noen av dere mener også at jeg bare bruker sykdommen min og at jeg må tåle såpass. Jeg håper dere aldri får de helseutfordringene jeg har, og må kjempe for tilværelsen som jeg må gjøre. Da hadde dere kanskje spart dere for en så sårende kommentar. Eller er alt ok så lenge dere er sikre på at dere har rett, og jeg tar feil.
Heldigvis fikk jeg besøk av en god venn i dag. Det var oppmuntrende. Enkelte dager kan man være langt nede. Da er det det godt å ha noen som forstår og som man kan le litt sammen med.
Og til dere som sier: Dette må du ikke bry deg om. Forsøk å forestill hvordan det er å være syk å få de meldingene jeg får.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar