'I den såkalte Flodbergkretsen som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm, leste og delte man med hverandre litteratur fra den klassiske kristne mystikken. En av de bøkene de elsket mest, var Madame Guyons 'Bønnen'. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren (1868-1921) låne en sommer hun var på besøk på landet. 'Jeg lengtet etter å gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg', forteller hun i dagboken min. 'Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til.' Hun reiste tilbake til byen der hun trakk seg tilbake i ensomhet på rommet sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'
Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelforelesning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske kretsen. Hennes kall i livet var bønnen. I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: 'Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje.' Svaret kom fort som lynet: 'Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å være mennesker til lags....Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn.'
Hele livet ble Linnea Hofgren misoppfattet av mange. Hun bevarte hemmeligheten sin for seg selv. Det hun fortalte i dagboken, fortalte hun ikke til noen andre. Hun skrev derimot en rekke sanger. Den mest kjente av dem, 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen,' synges fortsatt i mange kirker.
Den 26.januar nådde Linnea Hofgren sitt livs mål. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'
Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther 2015, side 33.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar