Mot slutten av sitt liv sa munken Pavle Gruzdev (bildet): 'Jeg elsker alle de som tror, iog alle de som ikke gjør det.' Og så fortalte han en historie. Som alltid en historie fra hans liv, for alt vedhans liv var så livsnært. Historien er fra Tulajev i Russland i 1947:
Det er natt. Mennesker står i brødkø. Et vindu åpnes i morgengryet og en stemme roper: 'Det er ikke nok brød til alle. Det har ingen hensikt å stå der lenger.'
Bakerst i køen står en kvinne med to barn. De er så tynne at kroppen deres knapt klarer å bære deres sjel. Det er klart at det ikke vil være brød igjen til dem. Da trer en mann ut av køen, han sto helt fremst, den sjette eller sjuende i brødkøen, og ned til kvinnen og barna, henter dem og gir dem sin plass.
'Stå her i stedet for meg!'
Kvinnen roper i det mannen går: 'Og hva med deg? Vil du...?'
Mannen rister på hodet og går.
'Til ham,' sier den gamle munken, 'vil Herren si: Kom!'
'Men nå, Herre, hvordan vil vi kjenne deg?'
'Hvordan kan dere ikke kjenne meg? Så dere kvinnen og barna? Det var meg.'
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar