I lengre tid hadde jeg lest dåpstekstene i Det nye testamente, og lesningen hadde gitt meg den overbevisningen at jeg måtte bli døpt. Problemet var at ingen ville døpe meg. Menighetsfellesskapet jeg tilhørte var ikke opptatt av dåpsspørsmålet, og verken pinsevennene eller baptistene, ville døpe meg siden jeg ikke ville bli medlem av deres menigheter. Jeg var jo medlem av en menighet allerede.
Det måtte til en engelskmann! John Noble, en av pionerene innen en voksende husmenighetsbevegelse i Storbritannia, var ofte på besøk i Gjøvik, og en forkynner jeg hadde tillit til. Han sa ja til å døpe meg.
25. september 1979 var en kald dag. Vi dro til Sveastranda camping. Jeg hadde tatt på meg en islender. Den varme genseren skulle være med på å dempe kuldesjokket, når jeg ble døpt med full neddykkelse i Mjøsa.
For meg ble det en veldig sterk opplevelse. Døpt til Kristus.
Død med Kristus. Oppreist med Kristus, til et nytt liv.
Tenk at det er 40 år siden. Det er ikke til å tro.
Dåpen innebar et radikalt brudd med det som hadde vært, og en innvielse til det nye livet i Jesus.
I dag reiser jeg som forkynner i menigheter med forskjellige dåpssyn, og har djup respekt for at andre har et annet dåpssyn enn meg. Jeg skulle ønske at vi snakket mer om dåpens betydning, men det blir ofte diskusjoner ut av det - med steile fronter. Det har det aldri kommet noe godt utav. Derfor deltar jeg ikke i dåpsdiskusjoner. En samtale er noe annet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar