Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang del 9

"Stirr ikke på meg, fordi jeg er så mørk, fordi solen har brent meg! Mine mors sønner ble harme på meg, de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård har jeg ikke voktet." (Høy 1,6) Tid brukt i de innerste kamrene til Kongen, skaper selverkjennelse! Brudens brødre er blitt sinte på henne. Avvisningens krise har inntruffet. Dette er et viktig stadium på helliggjørelsens vei. Det kommer en tid hvor vår iver og lidenskap for Fars hus, for det som hører Guds rike til, vil vekke harme hos andre. Særlig hos våre 'brødre', de som står oss nærmest: "For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og hån fra dem som håner deg, er falt på meg. Min sjel gråt mens jeg fastet, og det ble jeg spottet for." (Salme 69,10-11) Fordi angrepene og motstanden kommer fra våre aller nærmeste, og avvisningen er stor, går dette ofte hardt inn på oss.

På grunn av at Guds lys skinner i Kongens innerste kamre, er Bruden allerede klar over, at hun er sort. Derfor bryr hun seg ikke om, at de andre ser henne. Slik var hennes hjertes tilstand i denne fasen av hennes liv. Når Den Hellige Ånd ennå ikke har hatt et menneske under grundig nok behandling, ønsker man ennå å ta seg godt ut i andres øne, og man søker noe å dekke sin nakenhet med. Men har man først opplevd et djuptgående verk av Den Hellige Ånd i sitt liv, har man ikke lenger noe å skjule. Da er man blottlagt. 

Bruden blir satt til å vokte vingårdene, men hennes egen vingård blir oversett. Arbeidet ved andres vingårder forårsaker at hennes eget åndelige liv tørkes ut og etterlater hennes egen vingård, hennes eget indre åndelige liv, neglisjert. Dette er djevelens listige strategi for å sette deg på et sidespor. Han forsøker å utarme deg ved å få deg til å bli opptatt av andres åndelige liv, fremfor ditt eget. Peter blir opptatt av hva som skal skje med Johannes. Da sier Jesus: "Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!" (Joh 21,22) 

fortsettes

Hva skal vi be om?

 "Hva trenger jeg spesielt å be om nå?", spør jeg Isak Syreren etter at jeg hadde brukt tiden på å tenke på gårsdagens samtale. Isak svarer: 

"Be om at du ikke faller i fristelse når det gjelder troen. Be om at du ikke med hovmodets og blasfemiens onde ånd  havner i de fristelser som kommer av intelektuelle antagelser. Be om at renhetens engel ikke må vike fra din side, at du ikke må bli skilt fra Gud. Be om du ikke råker ut for fristelsen til å argumentere og krangle, eller i hensynsløshetens og tvilens fristelser og fører sjelen inn i uorden. Men kroppslige prøvelser skal du av hele din sjel forberede deg på å ta imot; overgi deg til dem og be med tårer at den som bevarer deg ikke må oppgi deg. For uten prøvelser kan ikke Guds planer ikke åpenbares, uten prøvelser er det umullig å være fri innfor Ham, å tilegne seg Åndens visdom,  og bli fast rotfestet i sin lengsel etter Gud. Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed. Men når hun av kjærlighet til Gud har gått inn i prøvelsen og utholdt den, da viser Gud sin takknemlighet og betrakter henne som en trofast venn."

"Du, Isak", sier jeg "jeg begynner å forstå at bønnen Jesus lærte oss å be: "og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde", er mye mer innholdsmettet enn jeg først antok."

"Du har helt rett," svarer Isak. "Du har helt rett".

Barndomsminner, del 7

Stedet hvor jeg vokste opp var et godt og trygt sted å vokse opp. Men etter at jeg begynte på barneskolen, var det en tid på året jeg hatet. Da det kom snø, og snøen ble kram, så man kunne lagre snøballer. Jeg måtte gå et stykke for å komme til skolen. Til å begynne med fulgte moren min meg, men så ble det flaut. For ingen av de andre ble fulgt av foreldre.

En eller annen gang i 2.klasse begynte marerittet. En stor gutt, han var mange år eldre enn meg, begynte å kaste snøballer på meg. Han passet meg opp om morgenen på en bestemt plass, som jeg ikke kunne komme meg utenom. Det førte til at jeg gruet meg veldig til å gå på skolen, men jeg sa ingen ting hjemme. Jeg løp bare så fort beina bar meg forbi dette stedet, mens de knallharde snøballene suste rundt meg. Han hadde bygget opp et helt lager av snøballer. Jeg vet ikke hva galt jeg hadde gjort ham. Jeg hadde aldri snakket med ham. Da jeg senere ble en kristen, traff jeg ham igjen. Da ropte ham ukvemsord etter meg.

I førsteklasse fikk jeg kjærester. Jeg husker jeg kom hjem etter noen dager på skolen, og fortalte moren min at det gikk to jenter i klassen min som var verdens peneste, men hvem skulle jeg velge til å bli kjæresten min?

'Jeg syntes du skal ta begge to,' sa mor.

Det syntes jeg var et godt forslag. Slik ble det. Jeg hadde to kjærester. Ingen av dem visste noe om det. Ikke til dags dato.

Jeg syntes det var ganske moromt å gå på skolen. I friminuttene kastet vi gutta på stikka, mens jentene hoppet strikk eller vi hoppet paradis. Vi hadde frøken, og jeg husker at jeg syntes at hun var ganske streng. Spesielt en episode husker jeg godt. En av guttene i klassa var uheldig. Mens han sparket fotball falt han på bakken, og en av de andre guttene var så uheldig å tråkke på hsnda hans. Det førte til at huden på en av fingrene ble skrelt av, så blodet sprutet. Da kom frøken med bomull og plaster. Frøken la bomullen innerst, og plasteret utenpå. Han som kom til skade fortalte hvordan moren hans strevde etterpå med å få bomullen ut av såret, og hvor vondt det var. Det gjorde så inntrykk at jeg husker det som om det skjedde i går.

Når vi kom hjem fra skolen var det rett ut for å leke etter å ha fått en brødblinks av mor og et glass sjokolademelk. Da fortsatte vi gjerne å kaste på stikka. Jeg tjente noen femøriger på å åpne grinda for bonden som bodde ovenfor oss. Han kom kjørende med hest og slede om vinteren, eller vogn om sommeren, med en varm tønne med drank. For de som ikke vet hva drank er så er det potetavfall som de brukte for å fore gris og ku med. Vi bodde nærmest grinda, så jeg løp av gårde for å åpe og lukke, og det tjente jeg fem øre på.

Bonden hadde en bror. Han eide en bil. En Volvo PV. Den var grå. Broren var rausere når han kom kjørende. For å åpne og lukke igjen grinda betalte han 25 øre. For det fikk jeg en hel pose Polly peanøtter. Derfor var broren til bonden mye mer populær enn den gjerrige bonden.

fortsettes

Endelig!

Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å rope 'halleluja' for å få time hos tannlegen, men i dag ble det slik! Som flere av dere vet, og har stått sammen med oss i bønn for, så måtte jeg til tannlegen før jeg kunne få min hjerteoperasjon. Det skyldes en betennelse i en tann. På grunn av koronasituasjonen var det ikke så lett å få dette til. Jeg må nemlig til en spesialtannlege, som har smittvernutstyr så jeg ikke blir smittet.

Tirsdag over påske skjer det hos en spesialist i Oslo.

I dag har jeg også begynt med nye blodtrykksmedisiner, etter en lang tid med svært høyt blodtrykk. Det er særlig plagsomt på nettene, og de siste nettene har vært svært tøffe. Nå ber jeg om at de nye medisinene skal hjelpe.

Dette betyr også at hjerteoperasjonen nærmer seg. Det har jeg et veldig ambivalent forhold til, for å være helt ærlig.

Mennesket Jesus

'Jeg er aldri Gud så nær som når jeg er underveis,' sa Lille søster Magdeleine av Jesus (bildet).

Det er en kvinne jeg er blitt så glad i. Hun utstrålte så mye av Jesus. Vel kjent med sykdom og lidelse.

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at Lille søster Magdaleine var grepet av Guds lidenskap for menneskene. Hun utlegger inkarnasjonens mysterier i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte liv i Nasaret, hans liv på veiene og hos menneskene, hans lidelsesvei...Hun ser alle aspekter av hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

'Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus', skriver hun lillesøstrenes regel: 'Ditt oppdrag: gjøre plass for Jeus i ditt hjerte og i dine omgivelser, slik at han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan bare utføre det i ham og gjennom ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse. Jesus som forbilde innbyr til å ta ham på alvor i hans menneskelige skikkelse: Jesus, Guds sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem i kjærlighet, det var hans glede å være blant menneskene. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og levde som menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet. Den som betrakter Jesus, kommer til å ligne han: vær saktmodige, fulle av kjærlighet, milde som Jesus.'

40 års dåpsdag

I dag er det på dagen 40 år siden jeg ble døpt. Jeg husker dagen som om den var i går. Jeg var 20 år. Fem dager senere ble jeg 21.

I lengre tid hadde jeg lest dåpstekstene i Det nye testamente, og lesningen hadde gitt meg den overbevisningen at jeg måtte bli døpt. Problemet var at ingen ville døpe meg. Menighetsfellesskapet jeg tilhørte var ikke opptatt av dåpsspørsmålet, og verken pinsevennene eller baptistene, ville døpe meg siden jeg ikke ville bli medlem av deres menigheter. Jeg var jo medlem av en menighet allerede.

Det måtte til en engelskmann! John Noble, en av pionerene innen en voksende husmenighetsbevegelse i Storbritannia, var ofte på besøk i Gjøvik, og en forkynner jeg hadde tillit til. Han sa ja til å døpe meg.

25. september 1979 var en kald dag. Vi dro til Sveastranda camping. Jeg hadde tatt på meg en islender. Den varme genseren skulle være med på å dempe kuldesjokket, når jeg ble døpt med full neddykkelse i Mjøsa. 

For meg ble det en veldig sterk opplevelse. Døpt til Kristus. 

Død med Kristus. Oppreist med Kristus, til et nytt liv.

Tenk at det er 40 år siden. Det er ikke til å tro. 

Dåpen innebar et radikalt brudd med det som hadde vært, og en innvielse til det nye livet i Jesus. 

I dag reiser jeg som forkynner i menigheter med forskjellige dåpssyn, og har djup respekt for at andre har et annet dåpssyn enn meg. Jeg skulle ønske at vi snakket mer om dåpens betydning, men det blir ofte diskusjoner ut av det - med steile fronter. Det har det aldri kommet noe godt utav. Derfor deltar jeg ikke i dåpsdiskusjoner. En samtale er noe annet.

I enhetens tegn i Kragerø

Hvilken fest det ble, denne helgen i Kragerø.  May Sissel og jeg kjenner på en djup takknemlighet for det vi har fått være med på. Guds 'storfamilie' i Kragerø sto sammen om både seminarene jeg holdt og gudstjenesten i formiddag. Her var salvasjonister fra Frelsesarmeen, lutheranere fra Den norske kirke, Frikirken og Normisjon, her var metodister, pinsevenner og baptister!

Det var et sterkt vitnesbyrd om kristen enhet.

Vi var først samlet lørdag ettermiddag i bedehuset i Løkka, hvor jeg holdt et seminar ned tema: 'Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt'. I overkant av 60 personer hadde funnet veien til bedehuset denne vakre sensommer-ettermiddagen. Søndag formiddag talte jeg i vakre Kragerø kirke, hvor også mange var møtt frem. Så flott det var å feire nattverd med kristne fra så mange forskjellige sammenhenger. Her talte jeg om 'Kraften i velsignelsen'. Etter gudstjenesten ble mange med over i Metodistkirken hvor jeg holdt et seminar om 'Bønn med hvilepuls.' Helgen ble avsluttet så nydelig med at forsamlingen som var kommet sammen i Metodistkirken lyste Herrens velsignelse over May Sissel og meg, mens jeg tegnet korsets tegn i pannen på alle som var kommet for å ta del i bønneseminaret og lyste Herrens fred over hver enkelt.

Tilbakemeldingene er mange og gode. Flere ble berørt, og det var smil, tårer og latter. Ekstra hyggelig var det å treffe folk som følger meg på Facebook. Takk for invitasjonen.

Her er jeg sammen med arrangementskomiteen bak helgens samling i Kragerø.

La min bønn være røkelse for deg

De siste årene har May Sissel og jeg reist en del hvor jeg har talt i ulike menigheter og i ulike kirkesamfunn, enten i seminarer, retreater eller gudstjenester. Det er en del av mitt kall, og jeg er takknemlig for fortsatt å kunne gjøre det, til tross for store utfordringer med sykdom. Vi takker Gud for alle menneskene vi møter, i så mange sammenhenger. Vi lærer stadig noe nytt av å dele fellesskap med kristne fra hele spekteret av denne forunderlige familien som kalles Guds barn.

Men sannheten er at jeg er ikke spesiellt glad i å reise! Jeg er veldig hjemmekjær. Så jeg reiser ikke for å oppleve nye steder. eller for reisens egen skyld, men fordi det er en del av mitt kall.

Aller helst vil jeg være hjemme for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det er i liturgien og i bønnene jeg virkelig lever!

Merk deg at jeg bruker ordet 'feire.' Vi samles i kirken for å feire gudstjeneste - ikke for å holde et møte. Søndag etter søndag - eller som hos oss - onsdag etter onsdag, hele året igjennom, feirer vi en virkelighet i hvilket vi alltid lever: Kristi seierrike oppstandelse fra de døde!

Det er hva gudstjenesten handler om. Gjennom liturgiens gode rytmme: hymnene, bønnnene, lesningen fra Den Hellige Skrift. nattverden levendegjøres Kristi oppstandelse innfor våre øyne. Vi lever i det forunderlige påskelyset.

Vår tro læres ikke først og fremst ved å lese oss til den, men ved å leve den ut i våre gudstjenester.

'La min bønn være røkelse for deg, min løftede hender et kveldsoffer.' Salme 141,2

Våre gudstjenester burde være Gud velbehagelig.

Herre, la meg ikke bli en gammel sur gubbe

Herre, det er noe som uroer meg: La meg ikke bli en gammel mann som vet alt, og kan alt. La meg bli en gammel mann som fortsatt har mye å lære. Som er nysgjerrig på livet.

Herre, la meg bli en gammel mann,  som fortsatt bærer barnet med seg og kan leke, som er like leken som Deg.

Herre, jeg har gjort dumme ting, og kommer sikkert til å gjøre dumme ting, som jeg har sagt dumme ting og kommer til å si dumme ting. Kyrie eleison! Ikke hør på meg alltid, Herre, jeg forstår ikke alltid mitt eget beste.

Herre, det er bare Du som kjenner hjerter.
La meg ikke tro at jeg kjenner folks motiver.
La meg tro det beste om andre.

Herre, la meg ikke tro at alt var så mye bedre før.

La meg ikke tro at mitt teologiske syn er det eneste rette,
og at alle andre tar feil, men la meg elske
min nestes kirkesamfunn som mitt eget,
og se en bror og en søster i en annen troende.
Det er bare Du som vet om jeg er på himmelveien.
La meg ikke bli en person som ser vranglærere over alt,
fordi jeg ikke forstår eller de ikke tilhører
min gren på vintreet.

Hold meg ydmyk, Herre, hold meg ydmyk.

Herre, la meg bli en gammel mann,
for det å leve er så stort. Et rent mirakel.

Et strålende og skinnende lys i Europa har sluknet

Med Jean Vaniers død er et brennende og strålende lys blitt slukket i Europa. Den kristne filosofen, forfatteren og humanisten døde 7.mai 90 år gammel ved Jeanne Garnier sykehuset i Paris, hvor han den siste tiden har fått lindrende behandling for kreft.

Det siste han sa noen dager før Herren Jesus, som han elsket mer enn noen annen, hentet Jean hjem til seg, var i følge hans egen organisasjon, her i min oversettelse:

'Jeg har djup fred og tillitsfull. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men Gud er god og. uansett hva som skjer så vil det bli det beste. Jeg er lykkelig og jeg takker for alt. Min djupeste kjærlighet til dere alle.'

Som jeg skrev i går har få, om noen, formet mitt åndelige liv og min teologi som ham. Jean Vanier var kanskje den fremste talsmannen for en ærlighetsteologi som vår tid trenger. Han ga meg mot til åå være svak, og stole på at 'Guds kraft fullendes i svakhet'.

Jean Vanier var grunnleggeren av L'Arche, som på norsk betyr: Arken. Det er en bevegelse av små bofellesskap hvor såkalt funksjonsfriske og funksjonshemmede bor sammen. Fra sin ringe begynnelse i den lille franske landsbyen Trosly i 1964 har denne bevegelsen vokst til 154 fellesskap, eller kommniteter, i 38 land med 10.000 medlemmer. Vi har også en avlegger i Norge. I Oslo etablerte forfatteren Wera Sæther og Bodil Sødal 'Mariahuset' i 1975, et bofellesskap inspirert av nettopp L'Arche.

Sammen med Marie-Helene Mathieu grunnla Jean Vanier 'tro og lys bevegelsen' som arbeider for at funksjonshemmede skal finne sin plass i samfunn og menighet. Tro og lys grupper er etablert i 86 land med til sammen 1420 grupper. I Norge finnes det faktisk hele 12 slike grupper.

Det som kjennetegner Jean Vaniers lange tjeneste i troskap mot Herren Jesus er først og fremst hans djupe kjærlighet til mennesket, alle mennesker, kampen for menneskeverdet, for fred og forsoning. Han bar med seg en egen atmosfære av fred og ro. Det forteller alle som møtte ham. Hans forfatterskap har betydd svært mye for meg. På en enkel og lettfattelig måte våget han å snakke om ting få andre satte ord på og ga verdighet til mennesker i svært vanskelige og utfordrende livssituasjoner. Jean Vanier så på mennesker med funksjonshemminger som hjelpere, sårbare mennesker som har noe vesentlig å lære oss om hva livet egentlig handler om. Det var Jean Vanier som lærte meg at Lasarus, han som var Jesu beste venn kunne ha vært en funksjonshemmet mann. Det er flere ting som tyder på dette, og Jean Vanier grunngir et svar til sin kommentar til Johannesevangeluet. Denne kommentaren er på en fremragende måte oversatt av Aslaug Espe, og har fått tittelen: 'Inn i Jesu mysterium'. Den ble utgitt på St.Olavs forlag i fjor høst, og anbefales på det aller varmeste. En stor takk til Aslaug Espe som fikk boken oversatt. Den er en skatt for alle som er glad i Bibelen og for alle som trenger hjelp til å lese den.

Det blir tomt etter Jean Vanier. Han var en stor mann, både bokstavelig og i overført betydning. Han var preget av raushet og ømhet. Og som en moderne Frans av Assisi elsket han skaperverket, ikke minst småfuglene og blomstene. Jeg lyser fred over Jean Vaniers gode og vakre minne.

Åndelig modenhet

Jeg har tenkt mye på dette i det siste:

All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Det bør føre til at jeg feier for egen dør først!

Vi er frie når vi slipper tak i denne evinnelige trangen etter å måtte korrigere og belære andre og peke på andres feil, mangler og synder.

Det har ørkenfedrene lært meg. For ørkenens visdom underviser snarere enn forkynner. Den henter sin autoritet ikke fra det teoretiske planet, men fra det selvopplevde. Den underviser gjennom levd liv.

Åndelig modenhet er kanskje vår tids største mangelvare!

Til alle som ber for oss

Her er en liten oversikt over møter og seminarer jeg har denne måneden, slik at våre forbedere kan be mer konkret og målrettet for oss:

6.-10: Pastor- og lederkonferanse i Drammen for Det Norske Baptistsamfunn, hvor jeg skal tale på et kveldsmøte for pastorene og senere ha et seminar om tidebønnenes gode bønnerytme.

Søndag 17: Pinsekirken Kolbotn. Gudstjeneste kl.11.00

Tirsdag 19: Fastebetraktning i Gjøvik kirke
Onsdag 20: Fastebetraktning i Gjøvik kirke

23.-24: Bønneseminar Risør baptistkirke

Søndag 31: Toten frikirke. Gudstjeneste kl.11.00
Kl..19.00 Misjonskirken Betlehem Oslo. Tema: Hvordan be for syke.

Hva helsen angår så har jeg hatt bedre søvnkvalitet, men Parkinsons-sykdommen synes jeg har forverret seg. Jeg er mer rullestolavhengig. Mer ustø. Mer sliten. Dagene på bønnekonferansen på Grimerud ble spesielt slitsomme hva kroppen angår. Kjørinng til og fra. Ingen mulighet til å legge seg nedpå for å hvile, og mange timer sittende i rullestol. Søndag var jeg helt utslitt. Da var alt bare smerter.

Men det er det å få fortsette å stå i tjenesten som holder meg oppe, inspirerer meg, fordi vi møter så mange flotte mennesker. Det er en pris å betale men det er verdt det. Takk til alle dere som ber for oss, står sammen med oss og en stor takk til de menighetene som inviterer oss. Det er ingen selvsagt ting lenger at menigheter inviterer en Parkinsons-pasient i rullestol. Men vi er så glad for at noen våger det.

Be om visdom. Beskyttelse, særlig når vi er ute på reise. Be om krefter.

Foto: Erling Thu

Et hus, et hjem

I går kunne vi feire minnedagen til Brigid av Kildare (ca 451-525), en av Irlands tre nasjonalhelgener, ved siden av Hl.Patrick og Hl.Columba. Minnedagen for hellige Brigid innevarsler våren i Irland, mens det her hjemme hos oss ikke var noe som minnet om vår. Heller tvert om. Snøen lavet ned, eller mer treffende beskrevet: Det jeg så utenfor vinduet mitt var 'silande snø', for å sitere en strofe av et dikt av Tarjei Vesaas.

Det er ikke så mye vi vet om Brigid av Kildare. Mye er legendestoff, og det er ikke meningen å gi noen inngående biografisk skisse av henne i denne lille artikkelen. Men vi minnes henne både som klostergrunnlegger, og hennes store gjestfrihet, for hennes profetiske gaver og fordi hun formidlet helbredelse til mange. Og da tenker jeg ikke bare på den fysiske helbredelsen, men sjelens helbredelse.

Det jeg derimot vi fremheve er at minnedagen for den hellige Brigid av Kildare i Irland blir brukt til å be for og velsigne hus. I de siste årene har jeg kjent mer og mer på en djup takknemlighet for at vi har et hus. Det er ingen selvfølge. Mange mennesker har ikke det. Jeg takker Gud for huset vi bor i, senga jeg sover i, bordet jeg spiser ved, for ovnen som gir varme, for vannet i springen, for sofaen å hvile på. Min kjære kone, May Sissel, har gjort det til et hjem, et vakkert hjem. Det er så mange av hverdagslivets trivialiteter som blir selvsagte, så vi glemmer å være takknemlige. Derfor er jeg glad for Brigid av Kildare som minner meg om å være takknemlig for huset vårt, og jeg takker May Sissel for at hun har gjort det til et hjem det er godt å bo i.

Hva har du å takke for i dag?

Billedtekst: Brigid av Kildare slik Christine Walters Paintner ser henne for seg i boken: Illuminating the Way. Sorin Books Notre Dame, IN

'Presten fra Baghdad' Andrew White til bønnekonferansen på Grimerud

Presten fra Baghdad, Andrew White, blir en av hovedtalerne på 'Sammen for Hans ansikt', den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, 28.2 til 3.3. 2019.

Andrew White, er en uredd Herrens tjener. Han er anglikansk  prest, som etter at han fikk MS, dro til Irak på Herrens kall, og ble prest for St. George Cathedral i Baghdad. Midt i krigens redsler ikke han se hvordan Herren grep inn. Etter at det ble for farlig å oppholde seg i Baghdad, arbeider han nå i Jordan. Han kjenner forholdene den lidende kirke lever under på kroppen. I sin tjeneste ser han lidelse og død, men også Herrens undergjerninger.

Andrew White er en etterspurt taler i alle kirkesamfunn, og ble nylig intervjuet på et av de store nasjonale TV-selskapene i Storbritannia. Han har skrevet en rekke bestselgere.

Selv om han i dag sitter i rullestol, på grunn av MS, forkynner han frimodig Guds ord, ber for syke og løfter frem den lidende kirke. Han reiser faktisk rundt med Bibelen til Smith Wigglesworth, den verdenskjenre britiske helbredelsesevangelisten. Hvordan akkurat White kan eie den, vil han helt sikkert fortelle om!

"Jeg gleder meg veldig til å møte Andrew White og høre hva han har å si profetisk inn i vår situasjon i Norge akkurat nå," sier Bjørn Olav Hansen, som tok initiativet til å få ham til Norge. Dette er første gang Andrew White er i Norge. Det kommer garantert ikke til å bli siste gang.

Bønn ved det nye årets morgengry

"Herre, ved gryet av en ny dag. bøyer jeg mine knær og tilber Deg.

Jeg har aldri vært god på avskjeder, men jeg slipper tak i året som nå er historie, og tar de første, nølende, vaklende skrittene ut i nådelandet.

Nåde omgir meg.

Derfor legger jeg bak meg det vonde, det smertefulle, alt det som såret. 

Tilgi meg,  for alle unyttige ord, alt jeg aldri skulle
sagt, alle jeg såret med ordene mine, ubetenksomheten min.

Mine synder er mange, de kan telles.

Men Du er nådig - og tilgir.

Du sletter dem ut, og
dagen er blank,
året er blankt.

Gi meg nåde til å leve for Ditt ansikt.

Fuglene Dine, Herre, er strødd ut over himmelhvelvet.
De vil hjem. Alle vil hjem.

Du er den Far som løper oss i møte, med åpne armer, 
for å ta imot oss. Hver dag. Hele det skapte nye året.

Soloppgangen fra det høye har gjestet oss,
med legedom under sine vinger.

Gjøvik,  1. januar 2019
Bjørn Olav Hansen

Bønnemner

Nå på tampen av det gamle året vil vi dele noen bønnemner med de som ber for oss:

Innen 24. januar vil NAV ta stilling til om Bjørn  Olav kan få talegjenkjenningsprogrammet TUVA. Dette er avgjørende for om Bjørn Olav kan fortsette sitt arbeid med å skrive. Skjelvingene i høyre arm er nå så plagsomme at det å skrive på PC er svært vanskelig. Dette talegjenkjenningsprogrammet er svært kostbart,  og vi har fått beskjed om art vi må være forberedt på et avslag. Et avslag vil føre til at Bjørn Olavs muligheter til å kunne kommunisere skriftlig vil bli svært begrenset. Det vil gå ut over bloggen, bokskriving og forberedelser til prekener og seminarer. Det vil også bety mye å fortsette med det som gir mening til hverdagene, og kunne fullføre det kallet Bjørn Olav har. Vi vil derfor bli veldig glad om dere kunne be om et under. Gud kan!

Fredag 4. januar vil det avgjøres om Bjørn Olav får førerkortet tilbake. Han skal  gjennom en ny test kl.14.00. Bjørn Olav har ikke kjørt bil siden mars. Etter å ha kjørt bil i 41 år er det vanskelig. Det gir mange begrensninger i hverdagene, noe som betyr at det blir ekstra mye på May Sissel. Bjørn Olav ble fratatt førerkortet mens han gikk på Parkinsonsmedisin som gjorde ham svært dårlig. Det føles svært urettferdig at han da skulle utsettes for en test når han knapt nok klarte å stå på beina. Å få førerkortet tilbake vil bety at hverdagene blir lettere, ikke minst betyr det at han kan komme seg utendørs.

Be også for alle møtene og seminarene dette vårsemesteret.

Møteplanen for januar ser foreløpig slik ut:

6: Gudstjeneste Brumunddal baptistkirke kl.11.00
13. Gudstjeneste Pinsekirken Kolbotn kl.11.00
17.-20: Bønneuken Askim med  møter hver kveld. Bønneuken avsluttes med gudstjeneste i Askim kirke kl.11.00

En stor takk til alle som ber for oss. Velsignet godt nytt år.

Ganske enkelt genialt

I dag har jeg vært på tur uten rullestol og uten gåstaver!  Jippi! Ikke lange veistykket, men jeg har vært ute og jeg har gått uten hjelpemidler.

Vel, det er ikke helt sant. For noen dager siden kom jeg over en video med en amerikansk fysioterapeut. Den var spesielt rettet mot Parkinsons-pasienter, og en av øvelse handlet om å bruke en liten ball som man kaster fra den ene hånden til den andre, mens man går. Dermed får man mer stødig gange. Det ser sikkert veldig komisk ut for den som treffer på meg, men da har jeg i hvert fall gitt ham eller henne en god latter!  Poenget er at det funker.

Med gåstavene går jeg faktisk med mer lutet rygg, klarer ikke helt å reise meg opp. Når jeg kaster ballen fra den ene til den andre hånden, retter jeg ryggen og får mer stødig gange. Ballen, som er hard og mindre enn en tennisball, kjøpte jeg på en leketøysbutikk til 20 kr. Den er alt jeg trenger!

Og så noen som kan gå sammen med meg, og passe på så jeg ikke faller! I dag var May Sissel med. Hun er min beste støttekontakt!

Betyr det at jeg er ute av rullestolen?

Nei, det gjør det ikke. Den må jeg bruke når jeg skal "gå" et stykke. For turen i dag var en bitteliten tur, for ingen ting å regne for den som er frisk. Men for meg er det stort. Jeg går faktisk helt vanlig med denne ballen sjonglerende mellom hendene! Kanskje et tips for flere som er utsø på beina?

Jeg er nå for tiden uten Parkinsons-medisin, da den jeg brukte gjorde meg svimmel. Konsekvensen er at jeg skjelver mer og har mer stivhet og smerter, men jeg er oppe fra senga! Er det greit at jeg sier: Halleluja?

Så får vi se utover høsten om jeg skal over på en annen type Parkinsons-medisin. Både nevrologen og fastlegen min er på ferie, så jeg venter til de er tilbake.

Takk til alle de som ber for May Sissel og meg. Det er krevende dager, men vi er takknemlige til Herren for hver dag Han gir oss, og for de menighetene vi skal besøke nå i høst med seminarer og enkeltmøter. Om det er flere som vil ha besøk, så er det noen søndager ledige i høst.

Foto: May Sissel Hansen

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 1

En av følgene av Parkinsons er at man bruker litt lenger tid til å få med seg ting. Det gjelder på flere områder. Å gå, for eksempel, tar mer tid enn før. Å reise seg, kan ta en evighet, kan det kjennes som. Jeg faller ned i stolen igjen gang på gang. Derfor kan man ikke ha hastverk. Det er ikke så mange ukene siden jeg oppdaget at jeg ikke klarte å få med meg all tekstingen på TV eller filmer. Jeg er ikke rask nok til å lese. Det hadde jeg ikke noen problemer med før.

Men nå har jeg drevet ganske lenge med den langsomme lesningen av Bibelen. Jeg fant nemlig ut noe jeg sikkert er ganske alene om! Jeg kunne lese et kapittel i Bibelen, og så husket jeg ikke hva jeg hadde lest.

Det var da jeg fant ut at jeg leste for fort. Jeg ville ha med meg så mye.

Nå er det ulike måter å lese Bibelen på, så jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å endre din måte å gjøre det på, men for egen del er jeg blitt så glad i den langsomme lesningen av Bibelen. Dette er ikke noe jeg selv har funnet på. Dette handler om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Da må man lese sakte, og dvele ved ordene.

Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen, men i denne artikkelserien skal jeg forsøke å være litt grundigere. Jeg vet at mange sliter med bibellesningen, så derfor trenger vi litt hjelp. Dette er et forsøk på å gi en slik praktisk veiledning.

Gjennom Lectio Divina tradisjonen har jeg fått en fornyet kjærlighet til Bibelen.

(fortsettes)

I dag minnes vi Aril Edvardsen

På denne dagen hedrer kommuniteten jeg er en del av minnet om evangelist Aril Edvardsen (bildet). Det er med stor takknemlighet. Hadde han fått leve ville han han fylt 80 år 15. november i år, men 6.september 2008 - altså for nøyaktig 10 år siden - ble han hentet hastig hjem til Herren i forbindelse med møter i Mombasa, Kenya. At Aril Edvardsen skulle dø på det afrikanske kontinentet var vel som det skulle være, når han først skulle hjem til den Herre og Frelser han hadde gitt sitt liv til 18 år gammel. Aril hadde et spesielt hjerte og nød for Afrika.

Men det var et smertelig tap. Først og fremst for hans kjære Kari og sine barn, men også for hans mange venner i inn- og utland, ja, for hele den universelle kirke. Aril var nemlig en ambassadør for Guds rike, og brakte pinsens budskap inn i alle kirkesamfunn. Han hadde ikke snev av sekterisme.

Allerede i sin levetid kunne man se hvilken statsmann Aril Edvardsen etter hvert ble. Over alt ble dørene åpnet for ham. Statsledere i mange land ville gjerne låne ører til den enkle bygdegutten fra Kvinesdal. Og Aril snakket med dem om Mannen fra Nasaret. Store møtekampanjer ble holdt i en rekke land. Men det hele begynte veldig smått. Men Kari og Aril foraktet ikke den ringe begynnelsens dag. Arbeidet vokste seg stort og sterkt. Hvor mange som kom til tro under Aril Edvardsens virke vet alene Gud, men vi snakker om tusener på tusener.

I ettertid ser man også hvor langt forut for sin tid Aril Edvardsen var på så mange områder. Han snakket frimodig om ting få ante hva var og kunne bli. Ikke minst på den teknologiske siden. Men også om betydningen av innfødte evangelister. Han var ikke redd for å si hva han mente eller å bli upopulær. Prisen var derimot høy å betale. Mange gikk imot ham, særlig innen pinsebevegelsen, men forsoning fant sted mot slutten av hans liv.

Jeg er så glad for de gangene jeg møtte ham og fikk snakke med ham. Aril Edvardsen satte djupe spor igjen i meg. Jeg glemmer ikke at han takket ja til å tale på ungdomsskolen jeg var elev. Skolens auditorium var fullsatt. Tenk, verdensevangelisten som talte for tusener, takket ja til å komme til en ungdomskole på Gjøvik fordi en tenåring som jeg var da spurte ham. Det sier ikke så rent lite. Men ved ulike anledninger fikk jeg snakke med ham. Det ble til stor hjelp i min egen tjeneste.

Nå er det Rune Edvardsen som leder det store arbeidet. Bedre til å kunne overta finnes ikke. Også Rune er uredd, våger å være seg selv, og han er visjonær. Det skal bli veldig spennende å følge arbeidet videre fremover. Det er mange spennende ting på gang, og arbeidet har min fulle støtte. For May Sissel og meg var det en stor opplevelse å få komme tilbake til Sarons dal i år, og se den nye hallen. Fantastisk. Den kommer til å bli et viktig redskap for å vinne mange mennesker for Jesus i årene fremover. Under Rune Edvardsens ledelse har arbeidet fordoblet seg på flere områder, blant annet antallet innfødte evangelister. Et stort privilegium å få hilse på Kari, Sølvi og Rune Edvardsen. Vi takker Gud for Aril Edvardsens gode og vakre minne.

Billedtekst: Aril Edvardsen. Foto: YouTube.

Havutsikt, Roald Dahl og kroppsliggjort tro

Disse linjene skrives fra vakre Strand Hotel i Fevik. May Sissel og jeg er her i forbindelse med pastor- og lederdagene i Misjonskirken Norge, eller Misjonsforbundet som det het tidligere. Senere i dag skal jeg ha et seminar om bønn. Det gleder jeg meg til.

Det er litt underlig å komme tilbake til akkurat dette stedet. Somrene 1992-1993 ferierte May Sissel og jeg sammen med barna våre, Benedicte og Joachim i Grimstad, og da dro vi ut til den flotte sandstranden som finnes her for å bade. Herfra har vi mange gode minner.

Rommet vi ble tildelt oss i går kveld er veldig spesielt. Herfra burde det være mulig å skrive! På dette rommet bodde nemlig Roald Dahl (bildet), legendarisk engelsk forfatter av krim- og barnebøker, i flere somre og herfra ble mange av hans bøker til. Den lille balkongen utenfor rommet vårt ble spesielt bygget for ham og hans kone, slik at de kunne innta sin te med fantastisk havutsikt.

Jeg ble sittende i bilen nedover til Fevik å tenke på denne setningen:

Gjør som Gud, bli menneske!

En fantastisk setning. Inkarnasjonens under vil vi aldri helt forstå. Dette forunderlige at Gud ble menneske.

Men jeg tenker også på utsagnet til Grundtvig:

Menneske først, kristen så.

Det gir perspektiver det også. Veldige perspektiver.

I det hele tatt er den kristne tro en svært kroppsliggjort tro.

Det er gresk tankegang som skiller mellom ånd, sjel og kropp. Men våre trosrøtter er ikke greske, men hebraiske. Der ser man mennesket som ett hele.

Forfatteren Roald Dahl. Foto: Wikipedia.

Den fantastiske spisesalen på Strand Hotel Fevik. Begge bildene derfra er hentet fra deres nettside.