Vel, det er ikke helt sant. For noen dager siden kom jeg over en video med en amerikansk fysioterapeut. Den var spesielt rettet mot Parkinsons-pasienter, og en av øvelse handlet om å bruke en liten ball som man kaster fra den ene hånden til den andre, mens man går. Dermed får man mer stødig gange. Det ser sikkert veldig komisk ut for den som treffer på meg, men da har jeg i hvert fall gitt ham eller henne en god latter! Poenget er at det funker.
Med gåstavene går jeg faktisk med mer lutet rygg, klarer ikke helt å reise meg opp. Når jeg kaster ballen fra den ene til den andre hånden, retter jeg ryggen og får mer stødig gange. Ballen, som er hard og mindre enn en tennisball, kjøpte jeg på en leketøysbutikk til 20 kr. Den er alt jeg trenger!
Og så noen som kan gå sammen med meg, og passe på så jeg ikke faller! I dag var May Sissel med. Hun er min beste støttekontakt!
Betyr det at jeg er ute av rullestolen?
Nei, det gjør det ikke. Den må jeg bruke når jeg skal "gå" et stykke. For turen i dag var en bitteliten tur, for ingen ting å regne for den som er frisk. Men for meg er det stort. Jeg går faktisk helt vanlig med denne ballen sjonglerende mellom hendene! Kanskje et tips for flere som er utsø på beina?
Jeg er nå for tiden uten Parkinsons-medisin, da den jeg brukte gjorde meg svimmel. Konsekvensen er at jeg skjelver mer og har mer stivhet og smerter, men jeg er oppe fra senga! Er det greit at jeg sier: Halleluja?
Så får vi se utover høsten om jeg skal over på en annen type Parkinsons-medisin. Både nevrologen og fastlegen min er på ferie, så jeg venter til de er tilbake.
Takk til alle de som ber for May Sissel og meg. Det er krevende dager, men vi er takknemlige til Herren for hver dag Han gir oss, og for de menighetene vi skal besøke nå i høst med seminarer og enkeltmøter. Om det er flere som vil ha besøk, så er det noen søndager ledige i høst.
Foto: May Sissel Hansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar