Paulus bestod ikke bare prøven når han var opptatt i kristent arbeid, men også i fengslets ensomhet. Det er dem som klarer seg godt under intenst arbeidspress, ofte forenet med store anstrengelser og lidelser, men de bryter helt sammen når de er nødt til å forlate den åndelige virksomheten og tvinges til ensomhet i et eller annet fangenskap.
Den vakre fuglen som strekker seg mot høydene og holder ut i de lengste fluktruter, synker ned i mismot når den sperres inne i et bur, der den flakser fortvilet med vingene uten å komme ut. Store ørner har sittet med bøyd hode og senkede vinger i trange celler. Et bilde på sorgen under passivitet og frihetsberøvelse.
Betrakt Paulus i fengslet. Dette var en annen side av livet. Ser du hvordan han skuer over fengselsmurene og sine fiender? Ser du ham, der han sitter og skriver sine brev og undertegner dem, ikke som Festus' fange, eller keiserens, ikke som Det høye råds fange, men som Jesu Kristi fange. Han så bare Guds hånd i det alt sammen. For ham ble fengslet et palass. Triumferende lovprisning og gledesutbrudd hørtes i de dystre gangene.
Han var avskåret fra å drive det misjonsarbeid han elsket så høyt, men nå reiste han en ny prekestol. Fra fengselet kom noen av de herligste budskap om friheten i Kristus. Et lysets ord fangenskapets mørke!
Tenk på den lange rekken av fanger som har fulgt i fotsporene til Paulus. I tolv lange år satt John Bunian i Bedfords fengsel med lukket munn. Men det var her han utrettet det største og viktigste i livet. Her skrev han den boken som nest etter Bibelen har vært mest lest i denne verden. Han sier: "Jeg følte meg hjemme i fengselet, og jeg satte meg ned for og skrive og skrive. Det var gleden som tvang meg til det."
Himmelsk trøst har flytt i rikt mål fra steder der ensomme sjeler har oppholdt seg.
- S.C.Rees i boken til Mrs. Charles Cowman: Strømmer i ødemarken. Rex Forlag 1989, side 318.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar