Profetisk: Kom avsides med Brudgommen!

"Min elskede ligner en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg. Han kikker inn gjennom gluggen, han gløtter inn gjennom gitteret." (Høys 2,9)

Tiden er kort. Vi har ikke lenger tid til å kaste bort i useriøse sysler og distraksjoner. Herren vil at vi skal komme avsides med ham. Den himmelske brudgommen står utenfor veggen og ser gjennom vinduet. Han venter tålmodig på oss og roper mykt, "Stå opp, min kjære! Kom bort med meg, min kjære!"

Så venter han på svaret vårt. Vil vi gå med på å gå avsides? Vil vi forlate våre varme senger og verdens distraksjoner og komme bort? Vil vi forlate vår normale rutine og sitte sammen med ham en stund? Han lengter etter at vi skal gå djupere og sole oss i sin varme omfavnelse hvor vi endelig kan hvile og finne ekte tilfredshet og trygghet.

- Steve Porter

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kom avsides med Herren

"Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket." (Mark 7,33)

Paulus bestod ikke bare prøven når han var opptatt i kristent arbeid, men også i fengslets ensomhet. Det er dem som klarer seg godt under intenst arbeidspress, ofte forenet med store anstrengelser og lidelser, men de bryter helt sammen når de er nødt til å forlate den åndelige virksomheten og tvinges til ensomhet i et eller annet fangenskap.

Den vakre fuglen som strekker seg mot høydene og holder ut i de lengste fluktruter, synker ned i mismot når den sperres inne i et bur, der den flakser fortvilet med vingene uten å komme ut. Store ørner har sittet med bøyd hode og senkede vinger i trange celler. Et bilde på sorgen under passivitet og frihetsberøvelse.

Betrakt Paulus i fengslet. Dette var en annen side av livet. Ser du hvordan han skuer over fengselsmurene og sine fiender? Ser du ham, der han sitter og skriver sine brev og undertegner dem, ikke som Festus' fange, eller keiserens, ikke som Det høye råds fange, men som Jesu Kristi fange. Han så bare Guds hånd i det alt sammen. For ham ble fengslet et palass. Triumferende lovprisning og gledesutbrudd hørtes i de dystre gangene.

Han var avskåret fra å drive det misjonsarbeid han elsket så høyt, men nå reiste han en ny prekestol. Fra fengselet kom noen av de herligste budskap om friheten i Kristus. Et lysets ord fangenskapets mørke!

Tenk på den lange rekken av fanger som har fulgt i fotsporene til Paulus. I tolv lange år satt John Bunian i Bedfords fengsel med lukket munn. Men det var her han utrettet det største og viktigste i livet. Her skrev han den boken som nest etter Bibelen har vært mest lest i denne verden. Han sier: "Jeg følte meg hjemme i fengselet, og jeg satte meg ned for og skrive og skrive. Det var gleden som tvang meg til det."

Himmelsk trøst har flytt i rikt mål fra steder der ensomme sjeler har oppholdt seg.

- S.C.Rees i boken til Mrs. Charles Cowman: Strømmer i ødemarken. Rex Forlag 1989, side 318.

Tilbaketrukkethet som renser

"En av årsakene til at tilbaketrukkethet er en så betydningsfull del av det åndelige livet er at det hjelper oss til å holde oppmerksomheten rettet mot Gud. I tilbaketrukketheten får vi ikke menneskers berømmelse, beundring, støtte eller oppmuntring. I tilbaketrukketheten må vi gå til Gud med sorgen og gleden i tillit til at Han gir oss det vi mest i behov av.

I vår tid finnes det en tendens til å unngå tilbaketrukketheten. Vi vil bli sett og bekreftet. Vi vil stå til tjeneste for andre og påvirke utviklingen. 

Men når vi blir synlige og populære blir vi avhengig av mennesker og deres gjensvar. Da mister vi lett kontakten med Gud, som er selve kilden. Tilbaketrukketheten renser. I tilbaketrukketheten finner vi vårt sanne jeg."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Våk over tilbaketrukketheten

"Om det åndelige livet virkelig er et liv i det skjulte, hvordan beskytter vi da denne tilbaketrukketheten i et liv midt i offentligheten?

De to beste veiene å våke over tilbaketrukkhetheten er ensomheten og fattigdommen. Ensomheten lar oss være alene med Gud. Da merker vi at vi ikke tilhører mennesker, ikke engang dem som elsker oss og bryr seg om oss, uten Gud, bare Gud.

I fattigdommen opplever vi våre egne og andres svakheter, begrensninger og behov for støtte. Å være fattig er å være uten framgang, uten berømmelse og uten kraft. Og der viser Gud oss sin kjærlighet.

Både ensomheten og fattigdommen verner om det tilbaketrukne livet."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Noen tanker innfor det nye året

Ute er det minus 20 kalde grader. Typisk for siste dagen i det gamle året her hvor vi bor. Jeg har fyrt opp i ovnen, og kjenner varmen brer seg i rommet. Det er stille. Huset sover fortsatt. Jeg elsker de stille morgenene. Mulighetene den gir til stille refleksjon. De siste dagene har jeg tenkt mye på det som har skjedd dette året som snart er historie. Jeg har veldig mye å takke for, og en del jeg undres over. Det har vært tøffe dager med sykdom. Jeg er glad jeg har klart å gjennomføre en del av de møtene og seminarene som har vært satt opp. Men kreftene har ikke strukket til for alt det jeg så gjerne skulle ha gjort. Flere ganger har jeg måtte kaste håndkleet inn. Det har vært vanskelig, fordi jeg vet at jeg har skuffet mennesker underveis. Året har gitt meg muligheten til å bli kjent med mange nye strålende mennesker, ikke minst gjennom virksomheten med bloggen. Mennesker jeg har fått en relasjon til, og som gjennom sine kommentarer, eposter, brev og telefoner har hjulpet meg videre, fått meg til å tenke igjennom ting for første gang, eller på nytt! Som har vært med på å endre meg. Dette takker jeg Gud for. Etter hvert som årene går ser man virkelig betydningen av vennskap. Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for mange av de gudstjenestene vi har fått ta del i: fellesskapet med andre troende, brødet vi har brutt sammen, ærbødigheten innfor Den Hellige som vi har kjent på - sammen.

Mot slutten av dette året har jeg kjent at Herren har talt om tilbedelse. Da jeg så dette bildet første gangen - som jeg gjengir på bloggen i sammenheng med denne artikkelen - kjente jeg at dette er bildet som viser det jeg kjenner meg kallet til i 2009.

Ord for 2009 for mitt vedkommende er ordene ærefrykt, ærbødighet, tilbedelse. For den tre ganger hellige Gud.

Da tenker jeg nødvendigvis ikke på ekstatiske lovsangsmøter, - vi må gjerne berøres følelsesmessig, så det er ikke det, men jeg tenker på to ting:

* Den knelende, overgitte, stille tilbedelsen innfor Gud.

* Tilbedelsen sammen med de andre hellige, gjennom liturgien.

Disse to tingene kjenner jeg meg dratt imot innenfor 2009. Det betyr at jeg må endre fokus for noe av det jeg planlegger. Det betyr blant annet tider med tilbaketrukkethet. Slikt må det ryddes plass for i kalenderen!

Dette er det jeg kjenner for mitt eget vedkommende. Det behøver ikke være slik at Gud kaller deg til det samme. Vi har ulike kall, og ulike tjenester. Men jeg vil innvie meg på nytt til dette. Det betyr at også bloggen i året som kommer vil gjenspeile det i form av artikler og refeksjoner rundt det som har med tilbedelse, lovsang og takksigelse å gjøre.

Vi skal snart knele for Lammet i himmelen, og vi skal stå for Guds trone og tilbe. Det er klart at det blir ganske annerledes enn det vi opplever nå.

Men vi kan få en forsmak hernede.

Jeg ber om at vi alle skal gripes av en større ærbødighet og ærefrykt for Gud og i møte med det hellige i 2009. Jeg ønsker oss bort fra det overfladiske, det lettvinte (i negativ betydning), og at vi går djupere, blir mer ærlige, mer tørste og lengtende. Jeg ber om at vi alle må få del i den første kjærligheten til Jesus. Skjenker Ånden oss den vil mye bli forandret i våre liv.

Med bønn om Guds rike velsignelse i 2009.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 11

Det er Teresa av Avila som har sagt: "Finn roen i tilbaketrukkethet, og du vil oppdage Ham i deg selv."

Hvor sant er ikke dette, og likevel så frykter vi ensomheten. Og frykten for å være alene driver oss ut i larm og menneskemengder. Problemet er nemlig at mange mennesker sliter med rastløshet. For det moderne mennesket må det skje noe hele tiden. I lengden kan de være ødeleggende, både for helsa og vårt åndelige liv.

De som har fulgt bloggen en stund vet at jeg har en forkjærlighet for den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, og ved flere anledninger har jeg nevnt boken "Et liv i fellesskap". I den boken har Bonhoeffer skrevet et kapitel han har kalt: "Dagen i fellesskap". Det kapitlet blir etterfulgt av et annet kalt "Dagen alene". Begge deler er helt nødvendige for et rikt åndelig liv. Hør hva han sier:

"Den som ikke kan være alene, bør passe seg for fellesskap... Den som tilhører et fellesskap, bør passe seg for å være alene... Hver for seg rommer de dype fallgruver og farer. Den som søker fellesskap uten tilbaketrukkethet, kastes ut ordenes og følelsenes tomhet. Den som søker tilbaketrukkethet uten fellesskap, går under i forfengelighetens, selvopptatthetens og fortvilelsens avgrunn."

Richard Foster sier om dette:

"Vi bør derfor oppsøke den forfriskende stillheten i tilbaketrukketheten dersom vi ønsker å ha et meningsfylt fellesskapmed andre. Og vi må leve i fellesskap der vi gjensidig holder hverandre ansvarlige dersom vi skal være trygge i vår tilbaketrukkethet. Å gi rom for begge er å leve i lydighet."

La meg så si til slutt i denne første delen av denne artikkelen om tilbaketrukketheten, at tilbaketrukkethet handler ikke først og fremst om et sted, men om hjertets og sinnets tilstand. Men mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)