Kvekerne - fredens og stillhetens mennesker, del 1

I oversikten over de kirkesamfunnene og organisasjonene som deltok på Den nasjonale bønnedagen søndag, kom jeg i skade for å glemme Kvekersamfunnet. Det var slett ikke meningen, og jeg er lei meg for det. Derfor vil jeg bøte på min forglemmelse med å skrive litt mer om denne grenen av den kristne troens historie:

Jeg setter stor pris på kvekerne, og identifiserer meg med deres aktive fredsarbeid, mange av dem, jeg vil tro de aller fleste, er pasifister. Jeg tilhører selv en kirkelig tradisjon, som fra sin begynnelse vektla Jesu undervisning i Bergprekenen. Derfor er jeg selv pasifist og militærnekter.  Kvekerne fikk forøvrig Nobels fredspris for sitt fredsarbeid allerede i 1947. Med stor interessse leser jeg bøker av kvekere, som Richard Foster, som skriver så mye godt om bønn og hvis bønneundervisning jeg personlig har fått så mye inspirasjon og trygg åndelig veiledning fra.  Nevnes bør også boken til Thomas R. Kelly: 'A testament of devotion', som jeg har lest på svensk. I Sverige kom boken ut i 1989 med tittelen: 'Det indre ljuset.' En bok som er blitt meg til stor hjelp. Interessant har det også vært å lese romanserien om Cleng Person av Alfred Hauge, som skrev om norsk utvandring til Amerika. Her har kvekerne en sentral rolle.

De er ikke mange i Norge. Omlag 150 personer. På verdensbasis teller de 600.000. Det norske kvekersamfunnets historie begynner offisielt i 1814, men har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Det har seg slik, i følge deres egen nettside:

"Det norske kvekersamfunnets historie begynner i 1814 da prisonfanger kom hjem fra fangenskap i England og begynte med stille andaktsmøter i Stavanger og Christiania. Men kvekerdommen har en lite kjent forhistorie i Norge, og vi skal fortelle den først.

På 1600-tallet ble store mengder trelast eksportert på norske og engelske skip fra Norge til England. I et brev fra George Fox (bildet) i 1659 blir Norge nevnt blant de land som det blir oppfordret å sende kvekerlitteratur til. Det skal ha vært kvekerbesøk i Norge før 1660, muligens så tidlig som i 1657-58. Det fortelles at Thomas Shaw besøkte landet i 1659 på vei til Skottland og London. Dette er ikke mer enn noen få år etter det som regnes som startåret for kvekerbevegelsen, 1652.

Neste gang kildene nevner Norge er i forbindelse med et deportasjonsskip med kvekere fra England som mistet kursen i en storm og kom til Bergen i 1666 og ble liggende der i 20 dager. En av kvekerne om bord, Laurence Fullove, rapporterer at de delte ut skrifter til innbyggerne i Bergen. Samme året, i 1666, ble det første kvekerskrift på dansk/norsk gitt ut i Nederland, John Higgins Herrens Budskab Til alle Mennesker som bekiænder at de troer paa Gud…

I 1674 besøkte kvekermisjonær og skipper William Bayly Porsgrunn. Samme år skriver George Fox i et brev at det var to kvekere fra Norge i London, og epistelen fra 1683 rapporterer at det var venner fra Norge til stede på årsmøtet.

Den første navngitte nordmannen i kvekersammenheng er Gert Søfrensen som i 1687 blir anklaget i Tønsberg for å ha utbredt kvekerskrifter oversatt fra engelsk. Men den som skulle bli mest kjent i norsk kvekerhistorie før 1814, var Christoffer Meidel (1659-ca 1710). Meidel var født i Porsgrunn og studerte teologi i København. I 1687 ble han ordinert til den første presten i den dansk-norske kirken i London. Han ble senere kveker og reiste i 1702 på misjonsreise bl.a. til Norge. Han skulle også skaffe norske immigranter til kvekerkolonien Pennsylvania. Han ble arrestert og våren 1703 forvist fra landet. Hans interesse for Norge fortsatte imidlertid, og både i 1704 og 1706 sendte han kvekerskrifter til Norge, men bøkene ble beslaglagt."

fortsettes

Min livsregel, del 3: enkelhet

Det tredje nøkkelordet i min personlige livsregel er dette:

enkelhet

Det passer godt i et samfunn og i hverdager som blir mer og mer kompliserte. Krevende. Så mye som skal tilfredsstilles. Vi strør om oss med en uendelighet av ting, som om lykken lå i tingene. Det daglige stresset spiser oss opp.  'Enkelhet er frihet,' skriver kvekeren Richard Foster, og legger til: 'Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt.'

Foster fortsetter: 'Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører bare til dødelig loviskhet.'

Kristus kaller oss til et liv i forsakelse og overgivelse.

Det snakkes det lite om i vår tid. Etterfølgelsen er krevende. Den koster oss alt. Det er et liv motstrøms.

Jeg ber Kristus om at Han må lære meg hva det vil si å leve enkelt.
Hva trenger jeg? Hva trenger jeg ikke?
Hva er det som stjeler freden fra mitt liv?
Hvordan kan jeg forenkle livet - og hverdagene?

Francois Fenelon har sagt følgende:

"Når vi virkelig har oppnådd denne indre enkelheten, blir hele vår væremåte mer oppriktig og naturlig. Den gjør oss bevisste på egen åpenhet, vennlighet, uskyldighet, glede og fred. Det er herlig stadig å se dette på nært hold, med et rent blikk. Å, hvor elskelig er ikke denne enkelheten! Hvem vil gi den til meg? Jeg forlater alt for dens skyld. Den er evangeliets perle."

For å oppnå denne enkelheten er det helt avgjørende at vi har det Thomas Kelly kaller 'et guddommelig sentrum.' Fordi vi mangler et guddommelig sentrum, har vårt grunnleggende behov for trygghet ført oss inn i en avhengighet av ting.  Vi trenger derfor et fokus som våre liv kan orientere oss ut fra.

Jesus utfordrer oss når Han sier: 'Vi kan ikke tjene både Gud og Mammon.'

Vi må velge hvem vi vil tjene. Hvem som er vårt sentrum.

Kirkegaard fanget opp selve kjernen i kristen enkelhet med den djupe boktittelen:. 'Et rent hjerte er å ville en ting.'

fortsettes

Kunnskap versus kjennskap

'Gud oppdages i det hverdagslige og ordinære, ikke i det spektakulære og heroiske. Hvis vi ikke kan finne Gud i hjemmets rutiner og på butikken, vil vi ikke finne Ham i det hele tatt.

Vi vet av erfaring hvordan kunnskap kan gjøre mennesker arrogante - selv kunnskap om Bibelen og Gud. Det er derfor ikke overraskende, at studier som fokuserer på kunnskap alene ikke leder til forvandling, som er menneskets virkelige behov.'

- Richard J. Foster (bildet), leder av Renovare. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den rause Gud og vår bønn

Jeg tror flere enn meg kjenner seg igjen i disse ordene om det å be:

'Når alt kommer til alt, er sannheten den, at når vi ber, kommer vi alle med et flokete nøste av motiver, uegennyttige og selviske, nådefulle og hatefulle, kjærlige og bitre.

For å være ærlig, på denne siden av evigheten, klarer vi aldri å avdekke det gode fra det dårlige, det rene fra det urene.

Gud er raus nok til å motta oss med hele denne sammenblandingen.'

- Richard J. Foster (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Faste og forenkling, del 3

"Enkelhet er frihet. Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt," skriver kvekeren Richard Foster i boken: 'Veier til glede' med undertittelen: 'Innføring i de klassiske åndelige disipliner', utgitt av Luther forlag i 2001. Boken anbefales på det aller varmeste.

Foster legger til:

"Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og de ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører til en dødelig loviskhet." (Richard Foster: Veier til glede. Luther forlag 2001, side 89).

Dette er svært viktig å få med seg. Det ytre og det indre hører uløselig sammen. Lever man det indre livet med Gud i stillhet vil det føre til at det ytre også påvirkes. Det er uunngåelig.

"Enkelheten begynner med indre samling og helhet," skriver Foster og siterere en annen kveker for å konkretisere hva dette betyr. Det betyr å leve ut det Thomas Kelly kaller 'det guddommelige sentrum'.

Søren Kirkegaard hadde grepet dette. Det som er selve kjeren i kristen enkelhet med den djupe boktittelen: Et rent hjerte er å ville én ting.

"Det å erfare den innvendige enkelheten frigjør oss utvendig," skriver Foster og legger til: "Vår tale blir sann og ærlig. Trangen etter status og posisjon forsvinner, for vi trenger ikke lenger status og posisjon. Vi avstår fra å briljere med et sløsende forbruk, ikke fordi vi ikke har råd til det, men på grunn av våre prinsipper. Våre eiendeler står til andres disposisjon. Vi gjør samme erfaring som Richard E. Byrd. Etter seks måneder alene i det øde Antarktis, skrev han i dagboken: Jeg er i ferd med å lære ... at et menneske kan leve rikt uten store mengder ting."

(fortsettes)

Et liv som skal leves

Troen kan lett bli ord. Mange ord. Noen ganger alt for mange ord. Men troen er først og fremst er liv som skal leves. Og den veien vi er kalt til å leve kan være en annen vei enn den andre vandrer, fordi kallet er personlig. Til hver enkelt av oss sier Mesteren: "Følg meg!" Målet er likevel det samme for oss alle.

Det er lett å bli distrahert. Fanget av noe annet enn det som er vårt spesielle kall. Det er så mange ting som kan være interessant. Gode ting som hindrer oss i å oppleve det aller beste Gud har for oss.

Kallet vårt er først og fremst dette:

"Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

"Ett er nødvendig", sier Jesus.

Og det er dette ene nødvendige jeg trenger å prioritere. Og leve ut. Ikke som en teori, men som en relasjon.

Ikke alle vil forstå den veien du velger å gå. Men det er jo ikke mennesker du skal følge eller svare for. Men Herren.

Det er lett å komme i en posisjon hvor man blir mennesker som skal være andre til lags. Men apostelen Paulus er klar: "Søker jeg å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det er derfor vi trenger å vite hva Herren har kalt oss til - og lære oss til å slippe tak i det som vi ikke er kalt til. Apostelen Peter skriver i sitt andre brev, dette: "Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og deres utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble." (2.Kor 1,10)

Skuffelser kan være en måte å lære dette på! Herren kan tillate at vi blir skuffet over mennesker og situasjoner, fordi vi faktisk befinner oss på feil sted! Vi holder på med ting som fører oss bort fra det som Herren egentlig ville vi skulle være opptatt av.

Livet med Herren skal leves.

Det tar tid. Det tar tid å utvikle en relasjon til Herren. Et slikt forhold kommer ikke av seg selv. Vi får det ikke gratis. Vi kommer ikke utenom de åndelige disiplinene og de åndelige øvelsene. Det finnes ingen snarveier. Hvilke åndelige disipliner tenker jeg på? De klassiske: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring.

"Overfladiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intellektuelle mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."

Foto: Benedicte Aashaug.

Tre nivåer av bønn vi trenger å kjenne, del 2

Her fortsetter undervisningen til James Goll (bildet):

Kontemplativ bønn er en eldgammel kristen bønnerpraksis som ikke har vært viden kjent eller praktisert i mange evangelikale eller karismatiske sammenhenger, men jeg tror Guds Ånd i våre dager gjenoppretter denne bønnepraksisen til en større del av Kristi kropp.

I kontemplativ bønn, henvender vi oss ikke til Gud primært som en som sitter på sin trone i himmelen; men til til en som på grunn av vår nye fødsel, har tatt bolig i oss. Hver og en av oss har en trone i vårt indre hvor Han bor på en svært personlig måte.

Kvekeren Richard J. Foster, forfatteren av den moderne kristne klassikeren: 'Veier til glede. Innføring i de klassiske åndelige disiplinene' (Luther forlag 2001), er en livslang student av ulike former for bønn. Gjennom sine studier og erfaringer har han funnet ut at kontemplativ bønn har tre stadier: Samling, bønnens stillhet og bønnens henrykkelse.

Samling
Stadium en er selve samlingen, som handler om å slippe tak i alle fengslede distraksjoner. Det er det som er ideen bak Salme 46,11: 'Hold opp, og kjenn at jeg er Gud'. Andre oversetter dette bokstavelig slik: 'Slapp av og gi slipp, og vi at jeg er Gud'. Det er en sammenheng her mellom den indre vissheten, som gis oss ved åpenbaring, av Guds store kjærlighet til oss, og omvendelse fra vår side. 'Omvendelse' betyr å vende seg bort fra synd og vende seg mot Gud. Det betyr også at vender seg bort fra alle fengslede distraksjoner for å fokusere på Herren og Hans nærvær.

Mens vi hviler i stillhet, ber vi Den Hellige Ånd om å gjøre Jesus virkelig for oss og slå av alt annet. Richard Foster viser oss en måte å gjøre dette på: se for seg Jesus sittende i en stol rett foran oss. Han er virkelig tilstede, men noen ganger trenger vi hjelp til å visualisere denne realiteten. Gud har skapt vår forestillingsevne, lik alt det andre vi har fått i gave, men vi trenger å hellige den, overgi den og bruke den etter Guds hensikt.

(fortsettes)

Friheten ved å være seg selv. Del 1

De siste årene har en ting opptatt meg mye. Det er forestillingen om at "one size fits all" i både forkynnelse, og måten vi er sammen på som menighet. Problemet er bare det at mange ikke opplever å kjenne seg igjen i verken forkynnelsen eller måten vi er menighet på. Enkelte føler seg presset inn i roller som ikke er dem. Jeg har tenkt på disippelflokken, og hvor forskjellige de er som mennesker, og hvilken gave og utrustning Gud har gitt dem. Og slik er vi jo alle skapt som originaler, ikke for å bli dårlige kopier av andre. Når vi oppdager hvem vi er og bevarer rikdommen ved den vi er, opplever vi friheten i Kristus! Klarer vi å la være å presse hverandre inn i andre roller enn den vi har, opplever vi også vekst og modning sammen.

Richard Foster (bildet), grunnleggeren av Renovarè, en bevegelse for åndelig fornyelse, med avdelinger mange steder i verden, har skrevet en bok som har vært til stor hjelp for meg i så henseende.

I "Strems of living water" beskriver han ulike strømninger innen kristenheten opp gjennom kirkehistorien, og mennesker som har vært 'talsmenn' for disse. Ved å se nærmere på deres karaktertrekk, har han funnet igjen samme personlighetstyper i Bibelen, og gjør det lettere for oss å kunne gjenkjenne hvem vi er. Foster beskriver den kontemplative tradisjonen, hellighets tradisjonen, den karismatiske tradisjonen, sosial-rettferdighets tradisjonen, den evangelikale tradisjonen og den liturgiske tradisjonen. Så plasserer han sentrale personer både fra bibelhistorien og kirkehistorien inn i disse. Slikt blir det spennende lesning av. La meg gi deg en smakebit:

Den kontemplative tradisjonen: Apostelen Johannes/Ørkenfedrene og Ørkenmødrene fra det fjerde århundre/Benediktinerne/Moravianerne/Den pietistiske bevegelsen

Hellighetstradisjonen: Apostelen Jakob/Cistersianerne/Anabaptistene/Puritanerne/Hellighetsbevegelsen/Keswick

Den karismatiske tradisjonen: Apostelen Paulus/Montanist bevegelsen/Den gregorianske liturgiske bevegelsen/Frasiskanerne/Pinsebevegelsen/Den karismatiske bevegelsen/Den moderne liturgiske fornyelsen

Sosial/rettferdighets tradisjonen: Diakonene i den første menighet/Vinsentianerne/Søndagsskolebevegelsen/Frelsesarmeen/Borgerrettighetsbevegelsen

Den evangelikale tradisjonen: Apostelen Peter/Domenikanerne/Den protestantiske reformasjonen/Vekkelsene på 1800-1900 tallet/Den protestantiske misjonsbevegelsen

Den liturgiske tradisjonen: Flavia Domtilla/Østkirkens ikonografi/ulike historiske bevegelser.

I stedet for å presse mennesker inn i en av disse tradisjonene, så er det en befrielse å finne ut hvor en selv hører hjemme, og kunne være den man er, ikke spille en annens rolle. Vi skal se litt nærmere på hver av disse ulike tradisjonene i de kommende artiklene.

(fortsettes)

Troens vesen er hunger og tørst etter Gud

Mens det ble skumt utenfor tømmerveggene i den gamle tømmerbygningen jeg befant meg i forsøkte jeg å formulere noe jeg har tenkt på lenge:

Troen nås eller gis gjennom en indre erfaring, og troens vesen er hunger og tørst etter Gud.

Den setningen passer godt til noe jeg leste som Richard Foster (bildet), grunnleggeren av Renovare, har skrevet om bønn og den bedende erfaringen til de som hører til den klassiske åndelige tradisjonen:

"For den var ikke bønn noe man henga seg til noen minutter. Det var en måte å leve på. De så på bønn som en vei til å bli gjennomtrengt av Gud liv - å utvikle det Thomas av Kempis uttrykte slik: et nært vennskap med Jesus. Bønn var å oppleve en indre forvandling som fikk hele livet med dets begjær og lidelser til å forandres. Denne forvandling var forbundet med hva en del forfattere kaller 'en djup intensiv glede... Det er i dette lyset vi må lære oss til å se bønnen, snarere enn som noen bønneord man bruker nå og da for å manipulere Gud og få Ham til å ordne ting."

Etter å ha lest dette, ber jeg med disiplene:

Herre, lær oss å be!

Hvordan kan vi leve et djupere åndelig liv, del 2

"Alt virkelig dannelsesarbeid er 'hjertearbeid'. Hjertet er kilden til all menneskelig handling," skriver Richard Foster (bildet) i en artikkel publisert i Christianity Today.

Foster siterer John Flavel, en av syttenhundretallets store puritanere. I boken "Keeping the heart" skriver Flavel at "det vanskeligste ved omvendelsen er å vinne sitt hjerte i retning Gud, og den største vanskeligheten etter omvendelsen er å holde sitt hjerte med Gud ... Hjertearbeid er virkelig hardt arbeid."

Foster hevder så at når vi er opptatt med vårt hjerte, så er ytre handlinger ikke lenger vårt fokus. Ytre handlinger kommer som en konsekvens, og er naturlige resultater av noe langt djupere og mer betydningsfullt. Det alt handler om, er vår forening med Gud, sier Foster, eller "den nye skapelsen, utøselsen av Den Hellige Ånd. Det er dette livet som renser vårt hjerte, når grenene virkelig er forenet med vinen og mottar selve livet fra vinen, da blir åndelig frukt det naturlige resultatet."

Richard Foster ber oss om å vende tilbake til "vår første kjærlighet" igjen og igjen. Det er nemlig ikke bortkastet. "Det er en troens handling hvor vi stadig roper ut til Gud om at Han skal ransake oss og kjenne vårt hjerte og rive ut all ondskap i oss." Her siterer Foster Salme 139,23-24:

"Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei."

Foster anbefaler tid brukt til stillhet, bønn, lesning av Guds ord i den hensikt å bevare sitt hjerte. I Ord 4,23 står det:

"Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."

Det er vel ingen tvil om hva som er det viktigste i livet.

Hvordan kan vi leve et djupere åndelig liv, del 1

Richard Foster (bildet), grunnleggeren og lederen av Renovàre, tar pulsen på vår tid og viser hva han vil prioritere for de neste 30 årene. Det gjør han i en artikkel i det velrennomerte tidsskriftet Christianity Today, som ble stiftet av Billy Graham.

"Verden av i dag skriker etter en teologi for åndelig vekst som har stått sin prøve midt i hverdagslivets harde virkelighet. Sørgelig nok har mange gitt opp muligheten for vekst i formingen av en karakter," skriver Foster.

Han beskriver hvordan mange sliter seg ut i menighetsarbeid, og oppdager at dette ikke førte til noen avgjørende forandring av deres liv. De finner ut at de er vel så utålmodige og egoistiske og fryktsomme som da de begynte å løfte den tunge byrden som menighetsarbeid kan medføre. Kanskje mer, til og med. Andre har kastet seg ut i et sosialt arbeid for å hjelpe andre, bare for å oppdage at all deres bestrebelser ikke førte til noe varig inntrykk på deres indre liv. Det har til og med ført til at de føler seg enda verre innvendig, de er frustrerte, sinte og bitre. Andre igjen har en teologi som ikke tillater dem noen åndelig vekst, fordi de understreker så sterkt at de er "frelst av nåde" og alt som har med noen utvikling av det åndelige livet å gjøre, faller under begrepet "gjerningsrettferdighet". Liturgien forteller dem at de er syndige i tanker, ord og gjerninger og slik vil det være til de dør. Himmelen er den endelige befrielsen. Foster skriver også om vår dysfunksjonelle tid. Det unormale er blitt det normale. Lysende forbilder på hellighet er mangelvare i vår tid.

"Men opp gjennom historien finner vi eksempler på mennesker som vitner om et rikere og djupere liv enn dette," skriver Foster og siterer Rom 14,17 som en beskrivelse på at Guds ord gir løfter om noe ganske annet enn mye av det vi erfarer:

"Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd."

"De historiske trosvitnene forteller oss om at de hadde oppdaget at en virkelig, soldid og substansiell forvandling til Kristi likhet, er mulig."

Så legger Foster til: "Gud har gitt hver av oss ansvaret for å 'vokse i nåde' (2.Pet 3,18). Dette er ikke noe vi kan overlate til andre. Vi må hver for oss ta opp våre individuelle kors og følge i fotsporene til den korsfestede og oppstandne Kristus. Alt virkelig dannende arbeid er hjerte-arbeid."

Vi skal i de neste artiklene se nærmere på hva Foster legger i dette. Følg med, for dette har noe å si alle av oss.

(fortsettes)

Bønnens språk, del 1: Meditasjon

I en serie med artikler skal vi se litt nærmere på bønnens språk. Vi leser om de første kristne at de "holdt hele tiden urokkelig fast ved ... bønnene." (Apgj 2,42) Dette er en interessant presisering. Lukas, som er forfatteren av Apostlenes gjerninger, skriver altså ikke "bønnen", men "bønnene". Jeg er takknemlig for denne presiseringen, fordi det sier oss at bønn er ikke bare èn ting, eller at det finnes bare èn måte å be på. Og vi vet at de første kristne fulgte den eldgamle jødiske praksisen med å be Salmenes Bok. Så til de som holder så sterkt fast ved at bønn må være noe spontant, noe som skjer der og da: jeg må dessverre skuffe dere! De første kristne bad også skrevne bønner! Vi finner også i det første kapitel av Apostlenes gjerninger at de 120 som var samlet på Øvresalen "holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen." (v.14) Med andre ord, det er ulike måter å be på. Her snakkes det om påkallelser. Kan det med det menes stadige gjentagelser av bønnerop? Som f.eks Kyrie Eleison, Herre miskunne Deg? Eller: "Kom, Herre Jesus!" (Åp 22,20)

I denne første artikkelen vil jeg se nærmere på hva som ligger i begrepet meditasjon.

La meg med det samme understreke at kristen meditasjon ikke har noe som helst med Østens meditasjonsformer å gjøre. Kristen meditasjon handler IKKE om å tømme sinnet. Kristen meditasjon engasjerer hver eneste del av oss - vårt sinn, våre følelser, vår forestillingsevne, vår kreativitet og faktisk også vår vilje.

Kristen meditasjon setter Bibelen i sentrum, men selv om bibelstudiet er særdeles viktig, er meditasjon ikke et akademisk studium av Skriften. Dette ser vi klart av følgende skriftsteder:

"Når jeg minnes Deg i min seng, grunner jeg på deg i nattevaktene." (Salme 63,7)

Det hebraiske ordet for "meditere", eller som det her er oversatt: "grunne", betyr å drøvtygge eller gjenta ordene om igjen og om igjen.

"Dine befalinger vil jeg grunne på, og jeg vil utforske Dine veier." (Salme 119,15)

"Også fyrster sitter og taler imot meg, men Din tjener grunner på Dine forskrifter." (Salme 119,23)

"Mine hender skal jeg løfte opp til Dine bud, som jeg elsker, og jeg vil grunne på Dine forskrifter." (Salme 119,48)

Kristen meditasjon handler altså ikke om tomhet, men fullhet eller helhet. Det handler om oppmerksomhet, konsentrasjon. Kristen meditasjon er å fokusere, reflektere, grunne på noe, og i de fleste tilfeller handler det om å grunne på Guds ord, eller troens innhold.

Vi mediterer for å gi Guds ord en mulighet til å trenge igjennom vårt sinn, våre følelser - de stedene hvor vi er såret - og vår vilje - slik at den er i samsvar med Guds vilje.

Vi mediterer for å møte Det Levende Ordet, Herren Jesus selv. Vi mediterer slik at hver eneste del av oss, våre følelser og våre tanker og våre ambisjoner, er klar til å møte, ære og herliggjøre Ham.

Richard Foster sier at "meditasjon er det nødvendige preludium til forbønn", og det tror jeg er aldeles rett. Vi skal komme tilbake til det litt senere. Men ha det i bakhodet, når du leser videre i denne serien.

La meg til slutt si at kristen meditasjon også handler om å vente. La Gud få sin tid med oss. Mens vi venter grunner vi eller mediterer vi over Hans ord, både det skrevne og det levende!

Men det finnes også en side til ved den kristne meditasjonen. Den handler om å meditere over Herrens gjerninger. Både i våre liv, og andres.

I Salme 77 skriver salmisten Asaf:

"Jeg vil minnes Herrens gjerninger. Sannelig, jeg vil minnes Dine under fra eldgamle dager. Jeg vil også tenke over hele Ditt verk og grunne på Dine gjerninger." (v.12-13)

Når vi grunner over Herrens velgjerninger. så skaper det undring og takknemlighet. Det er også en frukt av kristen meditasjon.

Mens de holdt gudstjeneste og fastet. Del 2

Beretningen om disiplene som spør Jesus om hvorfor Hans disipler ikke faster er blitt brukt som en forklaring på hvorfor vi som er Hans disipler i dag heller ikke behøver å bry oss om å faste. Men det er slett ikke det som står skrevet i Matteus kapitel 9.

Jesus svarer nemlig disiplene til døperen Johannes med følgende ord:

"Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen skal bli tatt fra dem, OG DA SKAL DE FASTE." Matt 9,15

Hvilke dager er det Jesus sikter til? Til tiden etter Kristi himmelfart. Med andre ord den tiden vi lever i nå. Dette er en tid for faste og bønn.

Likevel er det mange kristne som forbinder faste med lovtrelldom og middelalder. Eller vi møter velmenende mennesker som sier: "Vær forsiktig. Du kan komme til å skade helsen din, og det har du jo ikke råd til." Joda, kirkehistorien gir eksempler på usunne tider blant Guds folk da man mishandlet kroppen sin og drev asketiske øvelser for langt. Nå har pendelen svinget den andre veien. I dag er det nok få som driver askesen for langt, det er vel heller det stikk motsatte som er problemet. Vi er blitt grådige fordi vi lever i en grådighetskultur hvor Mammon er gud.

Skal vi vende tilbake til nytestamentlig menighetsliv, så må vi gjenvinne den åndelige balansen som nytestamentlig kristendom representerer: bønn og faste.

Også her er Jesus vårt store forbilde. Om Ham heter det:

"Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten." (Matt 4,1-2)

Legg merke til at det var Den Hellige Ånd som drev Jesus ut i ørkenen. Og legg merke til at ørkenoppholdet ble kombinert med en lang faste, hele 40 dager og 40 netter. Så om Jesus trengte å faste ved innledningen av sin jordiske tjeneste, er det da slik at vi ikke behøver? Nei, ikke om vi skal bli som Mesteren. Da hører også fasten med til det normale kristenlivet.

Leser vi Bibelen ser vi at mange fastet: Lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Blant kirkehistoriens kjente skikkelser finner vi navn som Martin Luther, Jean Calvin, John Knox. John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, bare for å nevne noen.

John Wesley sa en gang: "Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Richard Foster som har skrevet en innføring i de såkalte åndelige disipliner, forteller om en interessant observasjon: "I mine forberedelser kunne jeg foreksempel ikke finne en eneste bok om kristen faste utgitt mellom 1861 og 1964, en periode på nesten 100 år."

For egen del kan jeg tilføye at jeg kjenner til kun tre kristne bøker om faste utgitt på norsk de senere år. Det dreier seg om en bok av Franklin Hall som pinsemenigheten Klippen i Sandnes utgav for en del år siden, Arthur Wallis: "Den faste som gleder Gud", utgitt av Logos i 1974 og en bok Gunnar Sameland har skrevet.

Men jeg tror også Gud vil gjenopprette fasten i sin forsamling før Jesus kommer igjen. Ja, jeg tror at bønn og faste vil være avgjørende for oss i sluttspurten før bortrykkelsen.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 12

Indre tilbaketrukkethet får synlige uttrykk. Jesus trakk seg ofte tilbake for å være alene. Vi vet at Han innviet sin tjeneste med å tilbringe 40 dager alene i ørkenen. (Matt 4,1-11). Når Han skulle velge ut de 12 disiplene, tilbrakte han hele natten alene i bønn i ørkenfjellene. (Luk 6,12) Da Han fikk nyheten om at døperen Johannes var tatt av dage, "dro han derfra i båt over til en ensomt sted, hvor han kunne være for seg selv." (Matt 14,31) Etter å ha mettet 5000 mennesker, "gikk han opp fjellet så han kunne være for seg selv." (Matt 14,23) Etter en lang natts arbeid stod han opp "tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt .... og gikk ut til et ensomt sted." (Mark 1,35) Da disiplene kom tilbake etter et oppdrag hvor de hadde forkynt og sett mennesker bli helbredet, sa Jesus til dem: "Kom med meg til et ensomt sted..." (Mark 6,31) Midt i en travel hverdag "trakk Han seg ofte tilbake til ensomme steder og ba der." (Luk 5,16) Sammen med tre av disiplene søkte Han stillheten på et høyt fjell. (Matt 17,1-9) Da Han skulle forberede seg på korsdøden med alt hva den innebar, trakk Han seg tilbake til en hage i Jerusalem ved navn Getsemane. (Matt 26,36-46)

La det også være sagt at det finnes ingen tilbaketrukkethet uten stillhet. For meg blir det tydeligere og tydeligere at kanskje vårt største behov er stillheten! Men husk dette: "Selv om stillhet kan innebære fravær av tale, inneholder den alltid aktiv lytting," sier Richard Foster og så legger han til:

"Ganske enkelt å la være å snakke, uten å lytte til Gud i sitt hjerte, er ikke stillhet."

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 11

Det er Teresa av Avila som har sagt: "Finn roen i tilbaketrukkethet, og du vil oppdage Ham i deg selv."

Hvor sant er ikke dette, og likevel så frykter vi ensomheten. Og frykten for å være alene driver oss ut i larm og menneskemengder. Problemet er nemlig at mange mennesker sliter med rastløshet. For det moderne mennesket må det skje noe hele tiden. I lengden kan de være ødeleggende, både for helsa og vårt åndelige liv.

De som har fulgt bloggen en stund vet at jeg har en forkjærlighet for den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, og ved flere anledninger har jeg nevnt boken "Et liv i fellesskap". I den boken har Bonhoeffer skrevet et kapitel han har kalt: "Dagen i fellesskap". Det kapitlet blir etterfulgt av et annet kalt "Dagen alene". Begge deler er helt nødvendige for et rikt åndelig liv. Hør hva han sier:

"Den som ikke kan være alene, bør passe seg for fellesskap... Den som tilhører et fellesskap, bør passe seg for å være alene... Hver for seg rommer de dype fallgruver og farer. Den som søker fellesskap uten tilbaketrukkethet, kastes ut ordenes og følelsenes tomhet. Den som søker tilbaketrukkethet uten fellesskap, går under i forfengelighetens, selvopptatthetens og fortvilelsens avgrunn."

Richard Foster sier om dette:

"Vi bør derfor oppsøke den forfriskende stillheten i tilbaketrukketheten dersom vi ønsker å ha et meningsfylt fellesskapmed andre. Og vi må leve i fellesskap der vi gjensidig holder hverandre ansvarlige dersom vi skal være trygge i vår tilbaketrukkethet. Å gi rom for begge er å leve i lydighet."

La meg så si til slutt i denne første delen av denne artikkelen om tilbaketrukketheten, at tilbaketrukkethet handler ikke først og fremst om et sted, men om hjertets og sinnets tilstand. Men mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 9

"Hensikten med de åndelige disiplinene er en gjennomgående forvandling av mennesket," skriver kvekeren og grunnleggeren av Renovarè, teologen Richard Foster. Apostelen Paulus skriver jo i Rom 12,2: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje."

En av de åndelige disiplinene er studier, eller den åndelige lesningen. Vårt sinn blir fornyet når det konsentrerer seg om det som kan bringe forvandling: "For øvrig, søsken, de ting som er sanne, de ting som er av god moral, de ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som det er verd å elske, de ting som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt dette på sinne. Alt det som dere lærte og tok imot og hørte og så hos meg, det skal dere gjøre. Og fredens Gud skal være med dere." (Fil 4,8-9)

Det er ikke likegyldig hva vi leser. Daglig utsettes vi for så veldig mange inntrykk. Vi forer vårt sinn med dette. Ikke alt er bra. Derfor må man velge.

Trer man inn i et kloster, eller lever man i en kommunitet, er det avsatt tid for den åndelige lesningen. Ikke alle kan leve på en slik måte. Men vi kan finne plass for dette også i vårt travle hverdagsliv. Ønsker du å leve et liv i bønn og kontemplasjon, vil jeg gjerne anbefale at du avsetter tid til dette. For det fungerer ikke så godt, om du lever etter skippertak-mentaliteten. Finn din egen rytme, kanskje du kunne avsette tid til åndelig lesning eller studier to ganger i uken?

Så kommer spørsmålet om hva en skal lese. Det finnes jo så mange bøker, og så mye som er godt. For egen del er jeg blitt mer og mer selektiv av hva jeg leser, også av kristen litteratur. Vi er i ulike livsfaser, og det er ikke alt som passer til de ulike fasene. Derfor må vi legge nysgjerrigheten vår til side, og ikke bare kaste oss på en bølge som kristenheten er opptatt av akkurat nå. Det kan være at det faktisk hindrer deg i å gå videre i det Gud har for deg! Ditt sinn blir opptatt med noe annet enn det Gud er opptatt av for deg. Vi må våge å spørre oss selv: Hvor stanser Den Hellige Ånd mitt liv akkurat nå, og våge å leve i den begrensningen for så lang tid som Herren viser deg. Men noen generelle råd kan gis:

1. Først og fremst les Bibelen. Lesningen av Den Hellige Skrift er det vesentligste. Avsett tid for dette hver dag. Les gjerne systematisk, f.eks ved å lese igjennom en bibelbok ad gangen. Eller praktiser Jesusmeditasjon. Denne metoden utviklet av Edin Løvås følger jeg selv, og finner den svært givende. Det er en veldig enkel metode. Man leser en Jesustekst, lever seg inn i fortellingen ved å bruke nøkkelordene: Se, be og tilbe. Trenger du råd for hvordan dette kan gjøres, finnes det en veiledning i mine to bøker om bønn, men du kan også gjerne skrive til meg.

2. Hovedsaken med den åndelige lesningen er ikke mengden. Det handler mer om å lese tekster som kan brukes til meditasjon, og som man gjerne kan repitere slik at innholdet begynner å bli en del av en. Om jeg kunne anbefale deg en slik bok ville det være: "Jesus. Enkle betraktninger om frelseren." Den er skrevet av fader Lev Gillet, men på boken står det bare: En munk fra Østkirken. Dette er en perle av en bok, som hjelper deg til å se evangelieberetningene i nytt lys. Jeg har selv brukt den i mange år. Les kun ett av disse små stykkene og bli i historien. Lev deg inn i den. Av andre bøker som kan brukes til åndelig lesning kan jeg anbefale:

Broder Laurentius: : Å venne seg til å leve nær Gud.

Thomas à Kempis: Kristi etterfølgelse

En russisk pilegrims beretning

Ta også en titt på bøker av Henri Nouwen, Jean Vanier, Peter Halldorf, Emil Gustafson, Dallas Willard, Edin Løvås, Wilfrid Stinissen. Mye av det disse har skrevet finnes på norsk. Leser du engelsk finnes det veldig mye mer. Jeg kan for eksempel anbefale: Margaret Silf, Joyce Huggett, Matthew the Poor. Og på svensk ikke minst min favoritter: Arkimandrit Sofrony.

3. Åndelig lesning handler ikke bare om bøker. Det handler også om å lese skaperverket! En tur ut i det fri vil gjøre ditt åndelige liv godt! Bare se hvordan Jesus ferdes i fjellet og i åpen mark. Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij har sagt:

"Elsk hele Guds skaperverk, i sin helhet og hvert eneste sandkorn i den. Elsk hvert blad, hver stråle av Guds lys. Elsk dyrene, elsk plantene, elsk alt. Om du elsker alt, vil du oppdage det guddommelige mysteriet i tingene. Og når du oppdager det, vil du forstå det bedre for hver dag." (Fra Brødrene Karamasov)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 5

Den første artikkelen om de klassiske åndelige øvelser, og annonseringen av våre kurstilbud, adstedkom uventede sterke reaksjoner på en annen blogg. Reaksjonene bygget på åpenbare misforståelser om hva de åndelige øvelsene, eller disiplinene representerer. Jeg håper at denne artikkelserien skal hjelpe oss til å finne tilbake til disse hjelpemidlene, som kan føre oss inn i et åndelig liv med Herren Jesus i sentrum. I den forrige artikkelen skrev jeg om bibelmeditasjon, eller Jesusmeditasjonen. Denne artikkelen handler om bønn, som er en av de klassiske åndelige disipliner.


Pionermisjonæren William Carey sa en gang: "Bønn - i enerom, brennende og trosfylt - ligger til grunn for all personlig gudsfrykt." Personlig synes jeg Ole Hallesby's definisjon av hva bønn er, er den beste. Han sier i det som er blitt en klassiker: Fra bønnens verden: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesbys bok om bønn er den norske boken som er mest oversatt. De gamle bederne brukte å si: "Bønnen er sjelens åndedrett." Det er et utmerket bilde. Hallesby skriver om dette:


"Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Den luft sjelen trenger, omgir også oss til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og helt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne sjelen. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel. Han sier: 'Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn...' Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen. Det er heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss. Han behøver bare adgang. Så går Han selv inn. For Han vil inn. Og Han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 9-10)


En annen som understreker det samme som Hallesby er Kristusmystikeren og eneboeren Julian av Norwich. Hun skriver om Helligånden: "Jeg er opphavet til din bønn. For det første er det min vilje at du skal få det; dernest er det jeg som får deg til å ønske det; og etter at jeg får deg til å be om det, ber du om det. Hvordan skulle det da ha seg at du ikke skulle få det du ber om?"


Richard Foster skriver at "bønn er å bli forvandlet". Jeg tror Foster har helt rett i dette. Det skjer noe med meg når jeg ber. I omgangen med den treenige Gud blir jeg forandret og forvandlet. Når vi ber begynner vi å tenke Guds tanker, ønske det Han ønsker, elske det Han elsker og ville det Han vil.


Det er viktig at vi har dette perspektivet på hva bønn er, og hva bønn utretter, fordi mange blir mismodige når de hører tale om bønn. De kjenner at stressnivået øker og selvfordømmelsen kommer sigende, fordi de skulle ha bedt mer. En av årsakene til at vi arrangerer seminarer om det personlige bønneliv er å hjelpe mennesker ut av denne selvfordømmelsen og kunne be med hvilepuls. Bønn handler nemlig først og fremst om et personlig forhold til den man ber til.

Tidligere artikler i denne serien har stått på trykk: tirsdag 20.mai, mandag 19.mai, søndag 18.mai, fredag 16.mai og torsdag 15.mai.
(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 2

I gårsdagens artikkel skrev jeg om Richard Foster som en av de som har løftet frem igjen verdiene som de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene representerer. I den forbindelse nevnte jeg også teologen og professoren i filosofi, Dallas Willard (bildet). Dallas Willard som også er pastor, ordinert av Sørstatsbaptistene, sier at "frelse er ikke bare tilgivelse for synder, det handler også om en total forvandling av våre liv." Pastor Willard er av den oppfatning, som jeg personlig deler, at "vi kan i økende grad bli lik Kristus i karakter og i kraft ved å etterfølge Ham i Hans livsstil som omfatter alt."

Nå er det vel ingen som vil være nybegynnere. Vi har en del å forsvare. Selv har jeg stanset en stund ved Jesu egne ord i Matt 11,29. Vers 28 er vel det som oftest siteres og som lyder slik: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." I det neste verset står det: "Ta mitt åk på dere OG LÆR AV MEG."

Å ha Jesus som læremester. Det er det viktigste for en som vil være en Jesu disippel. Nå er det ikke bare ordet nybegynner en del forakter, men også ordet øvelse eller disiplin. Vår tid er preget av en så sterk invidualisme, at bare tanken på at man skal følge en disiplin eller gjøre en øvelse, er noe vi misliker. Men slik er det ikke for mennesker som driver med idrett. De er vant til å sette seg mål, og vet at de må leve disiplinert for å nå dem.

Apostelen Paulus er ikke redd for å snakke om de åndelige øvelsene overfor sin unge medarbeider Timoteus:

"Bær også du lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil. Og en idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen. Bonden som arbeider hardt, skal få først av avlingen. Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg innsikt i alt." (2.Tim 2,3-7)

Vi skal lære av Jesus, og Jesus levde et veldig disiplinert liv. Han var nøye med å avsette tid for å be, studere Skriften, faste etc. Apostelen Peter er inne på dette når han skriver:

"For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 1

Overflatiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster (bildet), og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."


Kommende søndag er prekenteksten hentet fra Matt 28,16-20. Denne søndagen skal jeg preke i Toten Frikirke på Raufoss, og jeg kommer til å legge vekt på en setning fra dette skriftavsnittet, som jeg mener er veldig forsømt i den vestlige kristenhet: "gjør alle folkeslag til disipler!" En måte å gjøre det på er ved å hjelpe mennesker til å finne tilbake til de klassiske åndelige disipliner: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring, ledelse og fest.


To av de som har satt søkelyset på de klassiske åndelige disiplinene, eller skal vi kalle dem åndelige øvelser, er ved siden av kvekerpastoren Richard J. Foster, også teologen og professor i filosofi, Dallas Willard fra Sørstatsbaptistene. Begge har levert viktige bidrag i form av svært gode bøker om emnet. Fosters bok er oversatt til norsk: "Veier til glede" (Luther), mens Willards bøker kun er oversatt til svensk. Jeg kjenner ikke til at det er planlagt noen oversettelse til norsk. Men for de som leser engelsk er det ikke vanskelig å anbefale "The Spirit of the Disiplines. Understanding how God changes lives" (Hodder&Stoughton)!


Når vi snakker om de klassiske åndelige disiplinene eller øvelser, så er ikke ordet "klassisk" brukt bare for å beskrive at de er gamle, selv om det stemmer at de har vært praktisert av oppriktige kristne i århundrer. De er klassiske også i den forstand at de er helt sentrale i dynamisk kristen tro, i levd kristenliv.


Richard Foster er grunnleggeren av Renovarè. Dette er en bevegelse jeg har fulgt en del år. Deres motto er: Å bringe Kirken tilbake til kirkene. Det synes jeg er et usedvanlig godt motto! Deres web side er et funn for alle som bærer på lengselen etter originalkristendommen! Jeg kommer tilbake med en presentasjon av dette arbeidet senere.


Fordi jeg anser at disippelgjøringen er av avgjørende betydning, ikke bare for vekst, men for en fordypelse av troen, starter jeg en ny serie her på bloggen hvor vi ser nærmere på hver eneste en av disse disiplinene. En gjennomgang av de åndelige disipliner vil også være et av de seminartilbudene vi går ut med til menigheter/grupper som ønsker å ha et besøk av oss. Om din menighet/gruppe ønsker besøk, skriv til oss på: trooglivsmestring@yahoo.no

For å sitere en annen kveker, John Woolman, til slutt: ”Du gjør vel i å leve leve i dybden, slik at du kan føle og forstå medmenneskenes sjel.”


websiden til Renovarè finnes her: http://www.renovare.org/