Troens vesen er hunger og tørst etter Gud

Mens det ble skumt utenfor tømmerveggene i den gamle tømmerbygningen jeg befant meg i forsøkte jeg å formulere noe jeg har tenkt på lenge:

Troen nås eller gis gjennom en indre erfaring, og troens vesen er hunger og tørst etter Gud.

Den setningen passer godt til noe jeg leste som Richard Foster (bildet), grunnleggeren av Renovare, har skrevet om bønn og den bedende erfaringen til de som hører til den klassiske åndelige tradisjonen:

"For den var ikke bønn noe man henga seg til noen minutter. Det var en måte å leve på. De så på bønn som en vei til å bli gjennomtrengt av Gud liv - å utvikle det Thomas av Kempis uttrykte slik: et nært vennskap med Jesus. Bønn var å oppleve en indre forvandling som fikk hele livet med dets begjær og lidelser til å forandres. Denne forvandling var forbundet med hva en del forfattere kaller 'en djup intensiv glede... Det er i dette lyset vi må lære oss til å se bønnen, snarere enn som noen bønneord man bruker nå og da for å manipulere Gud og få Ham til å ordne ting."

Etter å ha lest dette, ber jeg med disiplene:

Herre, lær oss å be!