Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 2

Vi fortsetter serien om hvordan de kristne feiret gudstjeneste i Sovjet-tiden:

Barna deltok også i gudstjenesten. Kristne foreldre i Barnaul hadde krevd denne retten hvis kirken deres skulle registreres slik som regjeringen beordret. 'Likesom oss voksne ønsket også barna å bringe sine lovprisningsgaver til Kristus', forklarer en mor. 'Barna lærte ofte evangeliske dikt og stykker utenat, og de så på det som en stor ære å få lese dem opp under møtet.' I de overfylte husene der de kom sammen, stod ofte menigheten under hele gudstjenesten - i to til fire timer. Hvis det imidlertid var plass til å sitte på trekrakkene uten rygg, var det babushki som fikk sitte først. Under gudstjenesten byttet de som satt, stille med dem som stod.

Men under bønnen stod eller knelte de kristne alltid. 'Vi viser respekt for en menneskelig hersker,' forklarer en babushka som har vært en kristen siden tsarens dager. 'Når vi taler til universets Konge, må vi stå eller knele.'

I Barnaul var det slik at når pastoren kunngjorde en tid for bønn, fikk alle som ønsket å be, anledning til det - og dem var det mange av. Mødre bad for barna sine som møtte ateistisk fiendtlighet i skolen. Noen husket alltid på lemmer på legemet som var i fengsel for Kristi skyld. Det ble bedt bønner for kirken i Vest - at den ble renset og styrket.

Mens en pastor bad høyt, bruset en elv av bønner gjennom rommet når de andre troende hvisket sine bønner og lovprisning: 'Da Gospodi - Ja, Herre, hør våre bønner.'

Nesten før en person var ferdig begynte en annen å be. Når den siste bønnen var bedt, steg en stille sang fra de bedende som til et cressendo av lovprisning: 'Vi var så ofte mismodige og nedslåtte,' minnes en mor til seks: 'Under disse bønnestundene følte vi Den Hellige Ånd kom og trøstet oss. Vi reiste oss styrket og trøstet.'

(fortsettes)