Søndagsskolearbeidet styrkes i Sibir

Barnaul i Sibir er et begrep for mange av oss som fulgte med på de forfulgte kristnes situasjon i det som en gang het Sovjetunionen. En bok utgitt på Lunde forlag med tittelen: 'Lovsang i Sibir', utgitt i 1981 fortalte den dramatiske historien til de uregistrerte baptistene på dette stedet.

Barnaul, som er en av de eldste byene i Sibir, er både by og administrativt senter i Altaj Krai og ligger ved elva Ob på Det vestsibriske lavland, omlag 3000 km øst for Moskva. Her bor det ca 650.000 mennesker.

23. februar ble det holdt kurs for søndagsskolearbeidere (bildet). 30 baptister fra Barnaul og områdene rundt kom sammen for å ta del i kurset, som både var lagt på teoretisk og praktisk. Blant annet fikk deltagerne del i en ny måte å memorere bibelvers på, noe som ble tatt imot med stor glede og begeistring.

Mange av deltagerne uttrykte stor takknemlighet fordi de fikk være med på dette kurset, og de vil nå ta med seg det de lærte tilbake til sine menigheter. Russiske baptistmenigheter har alltid satset mye på barnearbeid, og søndagsskolen er en viktig del av dette arbeidet.

Stor glede ved dåpshandling i Sibir

Det var stor glede i Barnaul, som er det administrative senteret Altai Kral i Sibir, da fire personer for noen få uker siden ble døpt og lagt til byens baptistmenighet. Ingen lot seg hindre av det dårlige været denne søndagen, og menighetenes medlemmer hadde møtt fulltallige opp for å ta del i den store høytideligheten.

En av de som lot seg døpe på bekjennelse av sin tro, var ektemannen til Tatania. I lang tid hadde hun bedt for sin kjære Edvard Bobnevyh, og mannen ble frelst. Nå var han blant de som ble døpt denne dagen. Men veien frem til denne avgjørelsen hadde vært tøff og hard for ektemannen. Han måtte gå veien via et rehabiliteringssenter, men kom seirende ut av sine problemer. For ham var selve dåpshandlingen en sterk understrekning av det nye livet han hadde begynt sammen med Jesus.

Billedtekst: En av de som lot seg døpe under dåpshandlingen i Barnaul i Sibir.

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 5

Her fortsetter beretningen om baptistmenigheten i Barnaul i Sibir:

"I vanskelige tider la vi ekstra vekt på bønn. For eksempel en gang da medlemmene våre ble arrestert, bestemte vi at vi skulle be for ham som menighet hver tredje time. Hvor vi enn var - på arbeidet eller på skolen - bad vi stille i Ånden. Det syntes for oss som om ingen i hele verden visste om eller brydde seg om våre problemer uten Gud. Vi besluttet at vi måtte vende oss til Ham hver tredje time for å finne trøst, styrke og ledelse. Kirken vår i Barnaul og kirker i hele Russland bestemte seg for å erklære hver fredag som bønn- og fastedag. Vi ble trøstet ved å vise at på den dagen ble det ofret bønne- og lovprisningsoffer til himmelens Gud fra hvert hjørne av vårt ateistiske land.

Bønnemøtene onsdag kveld var de mest intime av disse møtene i Barnaul. De kristne inviterte ikke gjester til disse møtene og håpet også at politiet ville la dem være i fred. Når de følte seg sikre på at de var bare blant sine egne medlemmer, åpnet de hjertene sine.

På en typisk onsdagskveld leste en lekforkynner fra Skriften for å åpne møtet. Så stilte han et praktisk spørsmål; 'Brødre og søstre, hvilke behov er det blant oss? La oss reise oss og gjøre dem kjent.'

En mann reiste seg tungt: 'Jeg mistet besinnelsen hjemme denne uken i nærvær av noen ikke-troende, og jeg trenger deres hjelp.' De kristne tok straks tid til å be for sin bror.

'Er det andre behov?' spurte forkynneren stille. Utne å skamme seg bekjente de kristne de svakhetene, problemene og fristelsene de hadde møtt denne uken. Åpent spurte de de andre medlemmene om råd og forbønn.

Nattverdfeiring

I de fleste baptistkirkene i Russland ble den første søndagen i måneden avsatt til nattverd - et sakrament de russiske troende respekterte dypt og ofte forberedte seg til ved å faste dagen før. På nattverdsøndagene i Barnaul, stod deltagerne for å dele dte usyrede brødet og kalken med vin som diakonene sendte ærbødig fra person til person. Etter nattverds-gudstjenesten hilste de kristne hverandre med et 'hellig kyss'.

I følge Skriften i 1.Kor 11 gransket enhver kristen sitt hjerte før nattverden. De som følte på en hindring for å delta i nattverden, ble sittende. Etter gudstjenesten samtalte en eldste straks med enhver troende som ikke deltok. Dersom to kristne hadde kranglet, samtalte de om det de var uenige om og løste saken med en gang. 'Under våre omstendigheter hadde vi ikke råd til strid eller uenighet,' forklarer en av pastorene. 'Vi måtte bevare renheten og et nært fellesskap til enhver tid.'

(fortsettes)

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 4

Her fortsetter serien om gudstjenestelivet i Barnaul i Sibir under kommunisttiden:

"Selv om de uregistrerte kristne i Barnaul ikke offisielt fikk tillatelse til å organisere seg som en kirke, gjorde de det allikevel og valgte evangelister, diakoner og eldste. De valgte en ledende eldste, Dmitrij Vasilevich Minakov, en mild, vennlig mann med en kristen karakter så solid som sibrisk is.

I tillegg til forkynnerne ble noen menn ordinert til diakoner eller vanlige hjelpere i kirken, Menigheten ventet av disse mennene at de hadde en god orden på sine egne familier og også at de var villige til å gi mye av sin tid til å hjelpe andre kirkemedlemmer. Ved siden av disse oppgavene hadde forkynnerne og diakonene alle heltidsarbeid.

Omreisende evangelister gjorde sovjet-myndighetene særlig rasende. Selv om de kristne var villig til og i stand til å underholde dem, insisterte regjeringen på at disse kristne arbeiderne var 'parasitter' fordi de ikke hadde heltidsarbeid.

Russiske evangelister som fulgte sitt kall, visste at det kostet mye. De visste at de kunne vente at politiet stadig ville følge i hælene på dem, og ofte kunne de ikke bo hjemme. Når en mann viet seg til evangelistgjerningen, sørget kirkemedlemmer for penger og mat til ham og familien hans. En av diakonene kunne omme til evangelistens dør med en sekk poteter og en skjeppe shchavel (bitter spinat). 'Her har du maten til familien din for weekenden,' kunne han si. 'Du drar til nabolandsbyen og sørger for de troende der, og forretter nattverden for dem denne søndagen. Vi skal passe på familien din.'

Kristne byttet også på med å holde øye med evangelistens hus for å se om det ble overvåket av politiet. Noen ganger kunne evangelisten bare komme hjem om natten og klatre inn gjennom et vindu eller en dør på baksiden av huset, forsiktig for å unngå naboene som hadde ordre om å rapportere til politiet. Han visste at han måtte dra videre igjen før solen stod opp.

Selv om livet var spesielt hardt for evangelistene, var hver eneste dag vanskelig for alle troende i Barnaul. Hvordan reagerte de på dette presset? 'Vi lærte oss til å stole på bønn. Vi bad på hvert møte, og på onsdag kveld møttes vi spesielt for å be,' minnes en av diakonene.

(fortsettes)

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 3

Vi fortsetter serien om hvordan de kristne feiret gudstjeneste i Sovjet-tiden:

"Kristne møter over hele Russland inneholdt vanligvis en stund for 'privety' (hilsener). En søndag i Barnaul reiste Aleksandr K., en kristen som var på besøk fra byen C., seg ved slutten av møtet: 'Hilsener til dere i Herren Jesu Kristi navn fra de troende i C.,' begynte han på den vanlige måten. Så fortalte Aleksandr om pastoren i hans kirke som 'nå var i lenker'. De som hørte dette forstod og bad stille for pastoren i fengsel. Aleksandr fortalte om mannen i kirken i C. som hadde 'vendt om fra sin synd og var kommet tilbake til Kristus.' Igjen forstod de at en angiver var blitt omvendt.

Som lemmer på Kristi legeme ønsket de troende i Barnaul å adlyde Skriftens oppfordringer om å gi tiende og ofre til Gyd. Men disse måtte samles inn og deles ut omhyggelig. Sovjet-regjeringen forbyr veldedighet fra ikke-offentlige instanser ved å hevde at i et sosialistisk samfunn er slike aktiviteter avlegs. I teorien tar regjerningen seg av all sosial hjelp og forbyr strengt enhver hjelp fra religiøse organisasjoner. Artikkel 17 i Stalins lov fra 1929 om religiøse sammenslutninger sier uttrykkelig: 'Det er forbudt å yte materiell hjelp til andre medlemmer.'

Det ble samlet inn offer likevel. De kristne sendte ikke rundt en kurv, men alle visste hvilke diakoner som var oppnevnt til å ta imot gavene. I stillhet gav de troende gavene sine til disse mennene som delte dem med de trengende lemmene på legemet.

Noen ganger brukte de disse ofringene til å betale bøter som de var ilagt for å holde gudstjenester i hjemmene. Penger ble bevilget til å støtte familier der slektningene var i fengsel for sin tros skyld. Evangelister som hadde sluttet å arbeide for å reise på heltid og forkynne evangeliet, fikk også støtte."

(fortsettes)

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 2

Vi fortsetter serien om hvordan de kristne feiret gudstjeneste i Sovjet-tiden:

Barna deltok også i gudstjenesten. Kristne foreldre i Barnaul hadde krevd denne retten hvis kirken deres skulle registreres slik som regjeringen beordret. 'Likesom oss voksne ønsket også barna å bringe sine lovprisningsgaver til Kristus', forklarer en mor. 'Barna lærte ofte evangeliske dikt og stykker utenat, og de så på det som en stor ære å få lese dem opp under møtet.' I de overfylte husene der de kom sammen, stod ofte menigheten under hele gudstjenesten - i to til fire timer. Hvis det imidlertid var plass til å sitte på trekrakkene uten rygg, var det babushki som fikk sitte først. Under gudstjenesten byttet de som satt, stille med dem som stod.

Men under bønnen stod eller knelte de kristne alltid. 'Vi viser respekt for en menneskelig hersker,' forklarer en babushka som har vært en kristen siden tsarens dager. 'Når vi taler til universets Konge, må vi stå eller knele.'

I Barnaul var det slik at når pastoren kunngjorde en tid for bønn, fikk alle som ønsket å be, anledning til det - og dem var det mange av. Mødre bad for barna sine som møtte ateistisk fiendtlighet i skolen. Noen husket alltid på lemmer på legemet som var i fengsel for Kristi skyld. Det ble bedt bønner for kirken i Vest - at den ble renset og styrket.

Mens en pastor bad høyt, bruset en elv av bønner gjennom rommet når de andre troende hvisket sine bønner og lovprisning: 'Da Gospodi - Ja, Herre, hør våre bønner.'

Nesten før en person var ferdig begynte en annen å be. Når den siste bønnen var bedt, steg en stille sang fra de bedende som til et cressendo av lovprisning: 'Vi var så ofte mismodige og nedslåtte,' minnes en mor til seks: 'Under disse bønnestundene følte vi Den Hellige Ånd kom og trøstet oss. Vi reiste oss styrket og trøstet.'

(fortsettes)

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 1

Jeg holder på å lese en bok om baptistmenigheten i Barnaul i Sibir som omhandler den forfølgelsen de opplevde. Boken, som er skrevet av Anita og Peter Deyneka jr, som jeg var så heldig å få møte for noen år siden, gir også en god beskrivelse av hvordan de kristne under disse harde kårene feiret sine gudstjenester. Jeg synes dette er så interessant og fremdeles så viktig at jeg gjerne vil dele noe av dette med bloggens lesere i dagene fremover. Når du leser dette, glem da ikke at våre trossøsken fremdeles blir forfulgt i Sentral-Asia og Hvite-Russland, og at måten de samles på ikke er ulik den som du vil finne beskrevet i disse artiklene. Her følger beretningen fra boken:

"Troende kom stille og vanligvis tidlig til gudstjenestene. Så snart to eller tre var samlet, begynte de å synge. De fant åndelig styrke i enheten. Hvis noen hadde et stykke av kristen litteratur fra Vesten, reiste han seg og leste det høyt for de andre. En annen kristen som var så heldig å eie en Bibel eller skrift-del, delte sin skatt med de andre.

Så begynte sangen spontant igjen - nesten alltid etter hukommelen - siden få mennesker utenom kordirigenten eide en salmebok. Denne "for" gudstjenesten, varm og full av tilbedelse, varte opp til en time før den oppsatte gudstjenesten virkelig begynte.

'Vi følte at det var viktig for alle å få en anledning til å bruke sine åndelige gaver under gudstjenesten vår,' forklarer en av lek-pastorene fra Barnaul som nå bor i Tyskland. 'Vi var ett legeme, og alle de troende ønsket å delta i gudstjenesten. PÅ denne måten delte vi hverandres byrder, og tok også del i Kristi lidelser.'

I Barnaul byttet åtte til tolv menn på med å tale. Ingen av de faste forkynnerne var universitetsutdannet. Noen hadde forsøkt å komme inn på universiteter, men ble avvist da det ble oppdaget at de var kristne. Ingen av mennene hadde noen formell teologisk utdannelse fordi det ikke er noen protestantiske bibelskoler eller seminarer i Sovjetunionen.

Talerne valgte strengt bibelske prekentekster. Illustrasjonene ble stort sett hentet fra Bibelen, sjelden fra det moderne liv. Talerne var alltid nøye med at ingenting i prekenne deres kunne bli tolket antisovjetisk eller politisk av de regjerningstjenestemennene og angiverne som regelmessig kom for å overvåke møtene.

Koret sang alltid flere ganger i løpet av gudstjenesten. 'For oss var sangene mer enn sanger - de var prekener,' forklarer et utenlandsk kormedlem. 'De hadde sin opprinnelse i livet og lidelsene til våre brødre og søstre over hele landet. Noen av sangene var skrevet av kristne i fengsel. Vi mintes disse omstendighetene når vi sang.'

(fortsettes)

Billedtekst: De kristne kom ofte sammen i djupeste hemmelighet i skogen for å feire gudstjeneste. Bildet viser et mennonitekor i senere tid fra en minnesmarkering.

Vekkelsesmøter i telt etterat baptistkirke i Sibir ble påtent og brant ned

18 april i år ble en tragediens dag for baptistene i Barnaul i Russland. Da brant kirkebygningen deres ned til grunnen. Brannen var mest sannsynlig påsatt. På onsdag denne uka, den 24. juni, inviterte de til vekkelsesmøter i et et telt. 150 mennesker deltok. Møteteltet som ble brukt i Barnaul skal brukes flere steder i Sibir denne sommeren. I juli settes det opp i Krasnojarsk. Teltmøter trekker fortsatt mennesker både i Russland og Ukraina. Vi anmoder våre lesere om å be for dem.

Barnaul er en av Sibirs viktige industrisentre, med en befolkning som nærmer seg en halv million. Den er hovedstaden i Altai-området, og ligger omtrent 1500 km øst for Uralfjellene, 3000 km vest for Stillehavet og 200 km sør for Novosibirsk, Sibirs største og ledende by. Barnaul ligger ved elven Ob, der temperaturen varierer fra ca 40 grader Celsius til under minus 50 grader Celsius.

Anita og Peter Deyneka jr skrev for en del år siden boken "Lovsang i Sibir", som Lunde forlag gav ut. Det er historien om de modige baptistene i Barnaul. Jeg var så heldig å treffe Anita og Peter Deyneka jr for noen år siden i Oslo, hvor vi tilbrakte en dag sammen. Peter Deyneka var sønn av grunnleggeren av Slavic Gospel Association, en av de eldste og største misjonsorganisasjonene som driver misjonsarbeid i det tidligere Sovjetuinionen. Har du mulighet til å låne boken på biblioteket så anbefales det på det aller varmeste.

Det arbeides nå med å få gjenreist kirkebygget til baptistene i Barnaul. Det vil koste minst 120.000 rubler, et anseelig beløp i dagens Russland. La oss stå sammen med våre trossøsken i bønn om at de må lykkes. Heldigvis ble ingen skadet i brannen, men menigheten har nå ikke noe sted å samles.

Menighetsliv i Sibir, del 2

I den forrige artikkelen siterte jeg Peter Deyneka jr som sammenlignet de russiske menighetene med den første århundres menighet. Og det er sant at likhetstrekkene er mange - blant annet at de måtte ta i bruk sine hjem som møteplasser for de troende. Baptistmenigheten i Barnaul ble kastet ut av sin registrerte kirkebygning allerede i 1961, og begynte straks med samlinger i hjemmene. På denne tiden herjet forfølgelser mot de kristne over hele Russland. I Vladivostok, en sibirsk by langt mot øst, rev sovjetmyndighetene også en registrert kirke. De troende der fortsatte å møtes i et hus i nærheten som ikke var stort mer enn et skur. De hamret på et tak på den forfalne bygningen og møtes der året rundt til tross for mange vanskeligheter.


I Barnaul fikk de troende høre at det var illegalt for dem å samles noe sted - med mindre de var registrert i følge en lov fra utstedt av Josef Stalin i 1929. De troende hadde til sist søkt om registrering etter at myndighetene hadde stengt dem ute av kirken i Radishchevskaiagate, uten at dette førte fram.


Så fortsatte baptistene å møtes i hjemmene uten myndighetens godkjennelse. Først flyttet de fra hjem til hjem for å holde gudstjenestene sine. Senere etablerte de seg i ett hjem, og hadde det som fast møtested fordi de hadde kommet til at "enheten gav oss et sterkere vitnesbyrd." Å presse 150-200 mennesker inn i et eller noen få hjem var ingen enkel sak, spesielt ikke i Russland, hvor de fleste bor i to- eller tre-roms leiligheter. De troende brukte ikke vanligvis leiligheter til gudstjenester, men når en familie flyttet inn i en ny leilighet var det mulig å holde "innflyttingsfest". De kristne fylte noen få små rom, sang, bad og talte. Når politiet klaget over at de kristne holdt et evangelisk møte, svarte de: "Nei, en innflyttingsfest."


Noen få av medlemmene av den nå uregistrerte baptistmenigheten i Barnaul eide små hus, og disse utgjorde de beste møtestedene. Leonid, som bodde i et tømmerhus som hadde tilhørt hans foreldre og besteforeldre, åpnet ofte hjemmet sitt for de andre troende på stedet. "Dagen før møtet hjalp kona mi og barna mine meg å flytte møblene ut i hagen. Huset vårt var så lite at vi bestemte oss for å fjerne veggen mellom to av rmmene for å få plass til møtet."
Hvor de enn møttes, forsøkte de troende å ikke forstyrre naboene. Men til tross for vaktsomheten gikk ikke møtene deres upåaktet hen. Politiet beskyldte dem for ordensforstyrrelse, og påstanden ble et påskudd for forfølgelser og trakassering. Selv om det bare var 150 til 200 troende som møttes, visste hele byen Barnaul med sine 350.000 mennesker om baptistmenigheten der.