Arrestert og utvist for å ha besøkt kristne i Sibir

Den tidligere reisesekretæren i Slaviska Missionen, nåværende Ljus i Öster, og nåværende misjonsforstander for Den finske Filadelfia-forsamlingen i Stockholm, Rauli Lehtonen, forteller på sin blogg om en mann fra Norden som er blitt fengslet og utvist fra Russland etter å ha besøkt evangeliske trossøsken i Sibir. Av sikkerhetsmessige årsaker omtales han som Bror Stefanus. Det er bror Stefanus som skriver, her i min oversettelse:

"Sammen med et par andre kristne fikk jeg for en tid tilbake være med på noe helt uvirkelig. Først ble vi arrestert og forhørt. Så ble vi anklaget for å ha brutt loven. Vi ble bragt inn for retten. Vi ble dømt til å betale bøter og ble deretter dømt til å bli utvist. Men først måtte vi sitte bak lås og slå i Sibir. Det føltes som vi ble satt i en tidsmaskin og vendt tilbake til 'gode gamle Sovjetunionen'. 

Før dette eventyret fant sted hadde vi sett fram til reisen. Hensikten med denne reisen var å undersøke mulighetene for å lære oss russisk på stedet og se på mulighetene til å hjelpe våre kristne venner. For min egen del var gleden blandet med en viss smerte og uro, da det var over 20 år siden jeg sist var i Russland.

Hvordan ville det kjennes ut å få komme tilbske til et gammelt misjonsfelt og enda en gang få høre og tale det vakre russiske språket? Før selve reisen hadde jeg en følelse av at reisen skulle få bety mye for oss og til og med at media ville skrive om den. Min forutanelse var riktig - flere russiske medier skrev om oss etter de dramatiske hendelsene, men mer om dem senere i artikkelen.

Avisene skrev om at vi ble utvist. Det ble gjort koblinger til vår tro og forbindelser man antok at vi hadde til et misjonsarbeide, som antagelig var anledningen til at vi ble anholdt, forhørt og til slutt dømt. Den offisielle begrunnelsen for at vi ble utvist var at visumet vårt hadde gått ut. Det står også i domsprokollen. At visumet var gått ut hadde jo sin årsak i at myndighetene bevisst dro ut selve rettsprosessen. 

Det hele begynte med at vi ble anholdt for at vi uten tillatelse hadde beveget oss inn i et 'forbudt område' nær Russlands riksgrense. Vi skulle besøke kristne venner på et av stedene langs grensen. Vi kjente ikke til hvor grensen gikk for hvor utenlandske gjester kunne oppholde seg. Derfor dro vi til den første grensepasseringen for der å kunne få eksakte instruksjoner og nødvendige papirer for å kunne bevege oss inn i grensesonen. 

I stedet for å få informasjon ble vi pågrepet for uten tillatelse å ha reist inn i et 'forbudt område' nær Russlands riksgrense og satt i varetekt, et sted med piggtråd og stengsel, for avhør. Det viste seg at dette tilhørte et område hvor utlendinger ikke hadde adgang, og krevde spesialtillatelse. Vi ble altså ført inn i et forbudt område av myndighetene selv! Senere, samme dag ble vi ført til domstolen som lå i grensebyen, men ble snart sluppet fri fordi domstolen anså at dokumentasjonen av avhøret var ufullstendig. 

Kvelden da vi ble satt fri, fikk vi gjennom en hemmelig kontakt på politistasjonen rede på at det var utgått en ordre om å sperre av alle veiene til grensebyen for å stoppe oss utlendinger. Det ble oss fortalt at en person i en av menighetene hadde fått ordre om å spane på oss og kontrollere hva vi holdt på med. samtidig fikk vi også bekreftelser på at våre lokale venners telefoner var avlyttet og at vi på ulike måter hadde blitt overvåket helt siden vi kom.

Dagen derpå tilbrakte vi med sightseeing til noen av områdets vakre severdigheter. Når vi hadde kommet tilbake til hotellet og lagt oss, banket det på døren min. Klokka var da 02.40 - altså midt på natten. Jeg åpnet ikke døren men spurte gjennom nøkkelhullet: "Hvem er det som banker på?". Svaret var: "Sikkerhetspolitiet".

Jeg kjente virkelig på ubehaget, men åpnet døren og der sto en trøtt offiser i svart skinnjakke og ville ha meg til å skrive på noen dokumenter som var vanskelig å forstå. Ubehaget jeg kjente på førte til angst. Hva jeg ikke visste da, mens jeg på forunderlig måte fikk vite etter at jeg var kommet hjem, var at et bønnemenneske i nesten samme stund et sted i mine hjemtrakter hadde forberedt seg i bønn foran en møtereise og plutselig fått det for seg at jeg trengte hjelp i min angst, til tross for at han ikke visste at jeg var langt borte i Sibir.

Han hadde fått sett hvordan et lys hadde omsluttet meg. Denne hilsenen ble senere til stor oppmuntring og bekreftelse på at Gud holdt sin beskyttende hånd over meg og mine venner hele tiden. Dokumentet som offiseren ville ha underskrevet, var en innkalling til domstolen på nærmeste hverdag, hvilket var en mandag. 

Vi skrev ikke under på innkallingen, det fikk hotellpersonalet gjøre. Men vi møtte opp i domstolen på mandagen, og rettsaken mot oss hadde knapt begynt da den ble utsatt til onsdag. Tirsdagen ble panikkartet da våre visum gikk ut denne dagen. Følelsen var at vi hadde gått i en felle, og var trengt opp i et hjørne. Vi satt i hotellets møtesal og det var tydelig at vi var overvåket av personer fra sikkerhetstjenesten. Da vi helt utmattet av uro og på grunn av stor mangel på søvn, tok vi initiativ til å ta kontakt med kriseteamet hjemme i Norden, som var satt sammen for vår skyld, for at de skulle ta en beslutning om vi skulle forsøke å forlate landet via andre veier, eller om vi skulle møte opp i domstolen dagen etter. Vi visste ikke hva som ventet oss i forhandlingene. Kriseteamet fant ut at det beste vi kunne gjøre var å innfinne oss i domstolen.

Hver og en av oss ble stilt for domstolen. Det var en merkelig følelse, for første og forhåpentligvis siste gangen, stå foran en dommer, anklager og forsvarer på anklagerbenken i en domsstol langt borte i Sibir.

Til venstre for meg sto det et nettingbur beregnet på alvorlige forbrytere. Jeg ble ansett som snill og sannsynligvis ikke farlig nok til å bli sperret inne i den under rettssaken. Drømte jeg eller var det virkelig? Tiltalen gjaldt ikke den ulovlige praktiseringen av den kristne troen, men følelsen var at grunnmotivet handlet om våre religiøse aktiviteter. Jeg holdt forsvarstalen min selv på russisk, fikk liksom makt ovenfra. Forsvareren holdt sin presentasjon, men alt var sannsynligvis bare et spill for galleriet. Dommen var mest sannsynlig forhåndsbestemt. Litt senere på kvelden fikk vi alle tre samme straff. Det var en bot og påfølgende deportasjon med makt.

Etter at dommen ble avsagt, tok vaktene oss ut av retten og kjørte oss i flere timer i en snøstorm i en ubehagelig gammel minibuss til et interneringssenter for migrasjon, hvor vi i det minste ville være til dommen trådte i kraft. Det gjorde det tidligst etter 10 dager. Til slutt tilbrakte 15 dager i en interneringsleir. Det var to uker med daglige turer utendørs i et burhage, sosialt samvær med noen fra Sentral-Asia, lovsang og bønn i vårt lille rom.

I rommet leste vi bøker vi hadde med oss, så på russisk TV og gjorde status over "chipsbutikken" vi hadde med oss. Maten var ikke god, men helt ok. Våre kristne venner måtte imidlertid komme med jevne mellomrom og levere ekstra kosttilskudd i form av kaffe, chips, brus og søtsaker. Vaktene lo av butikken vår og syntes det så ut som en nærbutikk.

Gitteret i vinduet på rommet vårt ble sjekket hver dag. Opplevelsene i interneringsleiren var mange, men et av de sterkeste minnene var opplevelsen av å ha blitt innelåst. Følelsen av å ikke kunne bevege seg fritt var spesiell. Selv en kortere innlåsingsperiode føltes, selv om den fløt videre med "chips og Coca-Cola" i stedet for vann og brød og det faktum at det var i Sibir - det var noe å kunne fortelle venner og bekjente senere.

Endelig kom dagen da vi ville bli utvist og få lov til å komme hjem. Det gikk rykter i interneringssenteret at vaktene som skulle utføre utvisningen, var bevæpnet og at vi ville bli påsatt  håndjern. Vi lekte også med ideen om at vi på vei hjem skulle ha barberte hoder, håndjern ... Under en pistoltrussel måtte vi promenere på Den røde plass i Moskva. Noen tar bilder av oss. Ingenting av det skjer i virkeligheten. Det er bare fantasier.

En ting som slo meg flere ganger i løpet av de dramatiske dagene. Det var det faktum at det ble lagt ned enorme ressurser på å få oss dømt og deportert. Jeg viser til det store antallet sikkerhetspolitier som var involvert i operasjonen med å overvåke vennenes telefoner, skygge oss, arrestere og avhøre oss. Selv den endelige avslutningen av den nesten litt tragikomiske typen ved den faktiske utvisningen var merkelig. Fire vakter fulgte oss, tre med tog og fly fra det aktuelle området i Sibir til Moskva, samt på den siste hjemreisen. Jeg har ikke en gang nevnt alle som var involvert i rettsforhandlingene, eller alle de ansatte som "serverte" oss på migreringssenteret. Jeg kan nesten ikke tro at det skjedde. Man kan faktisk rette en stor takk til russiske myndigheter for deres spesielle gjestfrihet og omsorg.

Samtidig som myndighetene kaster bort utrolig mye energi og ressurser på såkalte "utenlandske elementer", gråter landets pensjonister av sorg når de kommer inn i matbutikken. De merker at pensjonen ikke er nok. Mitt ønske og bønn er at Russland skal bli et mer åpent og likeverdig samfunn. Et samfunn som ikke ser protestanter som fiender og hvor landets ressurser fordeles og brukes til beste for landet.

Mange mennesker var med på å hjelpe oss og familiene hjemme. Ikke minst i vår egen menighet. Jeg er fylt med stor takknemlighet for hva våre lokale kristne venner, det kristne teamet og alle forbønnene har støttet oss med. De har gjort en stor forskjell. Den russiske sikkerhetstjenesten brøt meg ikke, tvert imot, den ga meg nye vinger, en slags fornyet kall og større medfølelse med forfulgte kristne.

- Bror Stefanus/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Billledtekster: Tusenvis av kristne i Russland er blitt arrestert i Sibir. Selv troende fra Finland, Sverige og Norge har noen ganger havnet bak piggtråd og gjerder. Foto: Rauli Lehtonen, fra de slaviske kirkenes utstilling om kristne, som betalte en pris for sin tro

En gang var Aeroflot verdens største flyselskap som vi fløy med til Øst-Russland. Foto: Bror Stefanus privatarkiv

Du trenger en spesiell tillatelse for å kunne besøke Russlands grenseområder. Foto fra Russland: B. Stefanus private arkiv.

I de kalde områdene er det vakre severdigheter selv for vante turisters trente øyne. Foto: R. Lehtonen.

Turene på piknikområdet var de mest etterlengtede daglige rutinene. Foto: Intern for Russland

Pionerarbeid for å nå unådde i Sibir

'Når vi kom hit for å organisere barneleire, var folk åpne, vennlige og klar for å høre De gode nyhetene. Men så snart vi bosatte oss her for godt, følte vi at lokalbefolkningen ikke var så vennlige lenger, Vi inviterte dem hjem til oss, men de takket nei.'

Det forteller et medlem av et team fra Operasjon Mobilisering som driver med evangelisering og menighetsplanting i Sibir.

Sibir er en svært stor region av Russland hvor det bor mange ulike etniske grupper. Majoriteten av disse folkegruppene har sin egen folkereligiøse praksis. Flere av disse gruppene lever i den sørlige delen av Sibir, hvor sjamanismen er svært utbredt og mange mennesker oppsøker sjamaner for å få hjelp med sine problemer. Flesteparten av disse landsbyene har ingen menighet, og det er få som har hørt evangeliet.

For flere år siden, startet en evangelisk menighet i Novosibirsk, opp et arbeid i denne regionen. Medlemmer av menigheten organiserte flere reiser for å besøke en av landsbyene for å dele evangeliet med barna. Ganske snart forsto menigheten i Novosibirsk at det ikke var nok med disse turene, og begynte å be om at Gud skulle kalle mennesker til å reise til dette området  av Sibir, for å bli her på lang sikt. Visjonen var å plante en menighet her.

Gud svarte på de bønnene! En familie som tilhører denne menigheten bestemte seg for å flytte dit.

Et annet ektepar, Dimitrij og Natalia, tok også del i menighetens utadrettede virksomhet. Etter en stunds overveielse bestemte de seg for å følge Guds kall for sine liv, men de hadde vanskeligheter med å forestille seg hvordan de kunne tjene og være til nytte.

'Vi hadde ingen erfaring med misjonsarbeid og var relativt unge', forteller Dimitrij.

Ekteparet bestemte seg for å gå på en misjonstreningsskole som Operasjon Mobilisering har i Russland.

'Vi er glade for å tjene Herren her! Det er et stort privilegium for oss å kunne fortelle om Jesus til disse etniske gruppene,' forteller Natalia til OM Europe.

Men det å leve permanent i en av disse landsbyene er noe ganske annerledes enn det å besøke landsbyen av og til. Det er ikke lett å bli akseptert blant lokalbefolkningen. Nå har de begynt å be om å få anledninger til å bygge relasjoner med noen av dem. Flere av lokalbefolkningen har kommet til tro, og noen av disse forbereder seg nå på å bli døpt! En bibelstudiegruppe har kommet på plass, og hjemmet til Dimitrij og Natalia er full av barn som kommer for å høre fortellinger fra Bibelen.

La oss huske Dimitrij og Natalia i våre forbønner.

Pilegrimsreise til Sibir

Kristi himmelfartshelgen var bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, på en pilegrimsreise til i en by i Sibir sammen med en annen bror fra Taize-fellesskapet og en gruppe ungdommer. Før reisen til bispedømmet Kemerovo, hadde pilegrimene anledning til å stanse i Moskva et par dager. Der besøkte de ulike kirkesogn hadde vært vertskap for unge pilegrimer i påsken 2011 og 2015.

Brødre fra Taize har besøkt Kemerovo de siste ti dagene. Ungdommer fra Kemerovo og en rekke prester har vært i Taize i Frankrike hvor de har tatt del i ungdomsmøter. Pilegrimsferden til Russland har vært planlagt lenge, og et godt vennskap er blitt bygget gjennom flere år. Dermed bygges gode relasjoner mellom unge kristne fra en rekke land. De ber sammen, deler måltidsfellesskap, har Bibelstudier, kommer sammen for lovsang og gudstjenester og lærer hverandre å kjenne. Og de kommer fra ulike kirkesamfunn. Det er virkelig et stort gledes- og takkeemne.

I Moskva ble en del av pilegrimene møtt av metropolitt Hilarion (Alfeyev), som leder departementet for kirkelige utenlandsforbindelser i Moskva-patriarkatet. Her sees han sammen med bror Alois. (Foto: Taize)

Fortsetter farens arbeid med å nå Sibir med evangeliet

I dag gleder jeg meg stort over det misjonsarbeidet datteren til Georgij Vins driver i Sibir. Sammen med sin mann, Alexander Velichkin, fortsetter Natasha i fotsporene til sin far, som satt åtte år i sovjetisk fangeleir for sin tro under grusomme forhold. Etter en avtale fremforhandlet av daværende president Jimmy Carter, kom Georgij Vins og hans familie til USA i 1979. De bosatte seg i Elkhart, Indiana hvor Vins-familien fortsatte sitt arbeid for kristne samvittighetsfanger i det daværende Sovjetunionen. Georgij Vins døde av en kreftsvulst i hjernen, 11. januar 1988. Georgij Vins tilhørte de såkalte Reformbaptistene, bedre kjent som de uregistrerte baptistene. Hans far var mennonit.

Ekteparet Velichkin bærer på en stor nød for å bringe evangeliet til avsidesliggende landsbyer i Sibir. De arbeider langs de sibirske elvene, hvor du finner små landsbyer befolket av både russere og sibirske urbefolkningsgrupper som tunguere og evenkere.

De sibirske nordområdene er et nærmest uendelig landområde og vanskelig tilgjengelig. De sparsomt befolkede landsbyene ligger langt unna hovedveiene og også langt fra hverandre. I de lange sibirske vintermånedene, går den eneste farbare veien over islagte elver og sjøer. Her er det kaldt! Veldig kaldt!

Bosetningene Natasha og Alexander Velichkin forsøker å nå med evangeliet er små: fra 200 til 700 mennesker. De befinner seg hundrevis av kilometer fra hverandre, og noen av dem kan bare nåes om våren. Da er det en periode på fire til seks uker hvor snøen er borte og veiene er farbare.

Hver eneste vår reiser Alexander, Natasha og deres team på sølte veier ut fra basen i Bratsk hundrevis av kilometer for å nå elver hvor de via båt kan ta seg inn til noen av disse avsidesliggende landsbyene. Oftest ferdes de på elvene N.Tunguska og Nepa. De stopper ved hver eneste bosetning og landsby hvor de går dør til dør og deler evangeliet med landsbybeboerne. De deler ut Nytestamenter, traktater, viser evangeliseringsfilmer og arrangerer leire for barn og ungdommer. Ofte må de ta seg frem gjennom svært tettvokset og nærmest uframkommelig skog - men evangeliet skal frem.

Be gjerne for Natasha og Alexander. Det hender de møter uvennlige mennesker underveis, de utsettes for angrep både fra mennesker og ville dyr.

Drømmer om å bli misjonær i Mongolia

Anfisa er nettopp ferdig med sine studier ved 'Skolen uten vegger' i Krasnojarsk Krai regionen i Sibir, Russland, drevet av russiske baptister. Hun har deltatt på flere kortere reiser til Mongolia for å hjelpe til med sommerbibelskoler der. Nå tenker hun på å reise ut som misjonær til Mongolia.

Den unge damen er nettopp ferdig med sine musikk-studier og underviser i musikk på en lokal skole med 200 studenter.

'Jeg benytter enhver anledning til å fortelle om barna om Jesus,' forteller Anfisa.

'Til jul inviterte jeg til et teselskap for alle mine studenter for å fortelle dem om julens egentlige mening. Flere av studentene mine er blitt karakterisert som såkalte 'vanskelige tilfeller' men de gjør det veldig bra i min klasse og vi har en god relasjon. Mange av dem har sagt at når de er ferdig utdannet så vil de fremdeles komme for å besøke meg og snakke om Gud, forteller Anfisa.

La oss be for den unge damen og hennes fremtid.

Luthersk kirke i Norge tatt opp som medlem av The International Lutheran Council

Mens paven, som opprinnelig kommer fra Argentina, fikk stor medieoppmerksomhet under sitt besøk i USA, pågikk det den stor luthersk konferanse i hans hjemland!

Her hjemme har den mer eller mindre gått helt ubemerket hen, og det til tross for at Den lutherske kirken i Norge ble tatt opp som medlem av The International Lutheran Council.

22 medlemskirker deltok i konferansen som ble holdt Buenos Aires, hvor tre nye medlemskirker ble tatt opp som medlemmer av denne sammenslutningen av bibeltroende konservative lutheranere. Konferansen er blitt holdt i 25 år i år. Hans-Jörg Voigt ble gjenvalgt som formann.

På bildet sees fra venstre biskop Vsevolod Lytkin fra Den sibirsk evangelisk-lutherske kirke, Marvin Doniaire, som er president for Den lutherske kirkes synode i Nicaragua og Torkild Masvie som er biskop for Den lutherske kirke i Norge.

Lutheranere i Russland
Den sibirsk evangelisk-lutherske kirken har 25 forsamlinger med 2,100 døpte medlemmer. De har en biskop, 14 pastorer og fire diakoner. En tid fantes det mer enn en million lutheranere i Russland, men konsekvensen av den kommunistiske maktovertagelsen i 1917 førte til at de fleste lutherske prestene ble forvist fra landet og i 1939 ble alle de lutherske kirkene stengt.

Det var den lutherske presten Vsevolod Lytkin som tidlig på 1990-tallet startet opp igjen et evangelisk arbeid i Novosibirsk. Misjonsarbeidet fikk støtte fra Estland, og i 1993 ble misjonsarbeidet knyttet til Den evangelisk-lutherske kirke i Estland. I 2003 ble denne kirken et selvstendig kirkesamfunn. Det er også knyttet bånd til den såkalte Missouri-synoden i USA.

Den sibirsk evangelisk-lutherske kirken har også grunnlagt sitt eget teologisk seminar, som også tjener andre lutherske kirker i Russland.

Lutheranere i Nicaragua
Den lutherske kirkes synode i Nicaragua teller 23 forsamlinger med 1,800 døpte medlemmer. Synoden har 26 pastorer og 37 diakoner. Synoden driver også misjonsarbeid i Costa Rica og Honduras.

Arbeidet ble startet opp av lutheranere i Canada i kjølvannet av hjelpearbeidet etter orkanen som rammet landet i 1998. Egentlig hadde arbeidet startet opp året før, men det var først etter hjelpearbeidet etter orkanen kom i gang for alvor at også veksten i antallet medlemmer kom. Og det vokste raskt.

Den lutherske kirke i Norge
Har en forsamling med 50 døpte medlemmer. Kirkesamfunnet har tre pastorer som betjener åtte prekesteder.

Bønnekrigeren fra Sibir

Se på bildet av denne vakre kvinnen! Jeg blir glad bare jeg ser det. 82 årige Yelisavyeta Krukova er selve bønnekrigeren i baptistmenigheten i Novokuznetsk i Russland.

Det var på grunn av at hennes far gav sitt liv for sin tro at Yelisavyeta bestemte seg for at hun ville innvie sitt liv i bønnens tjeneste.

Hun er også et livslangt medlem av baptistmenigheten i Novokuznetsk, en by på mer enn 500.000 innbyggere i selveste Sibir. Hver onsdag og fredag organiserer hun bønnenetter. Hun sørger for at folk skriver seg på lister, og skulle noen får problemer med å be på det tidspunktet de har satt seg opp, har de fått beskjed fra Yelisavyeta at de skal vi beskjed til henne slik at hun kan finne en erstatter! For henne og for menigheten er dette en ubrutt bønnekjede som ikke kan brytes.

Krukova husker godt de vanskelige tidene med frykt og forfølgelse for den evangeliske kirken i Russland, og deler sin families historie:

'Min far, Nestor, var baptist og forkynner i Russland lenge før den russiske revolusjonen i 1917. Min far og mor flyttet til den vestlige delen av Sibir, det som den gang het Kuznetsk, i 1912. Far delte evangeliet med alle rundt seg. Etter revolusjonen fortsatte han å forkynne og undervise til tross for alle farene. Han ble arrestert og sendt i fengsel to ganger mens jeg var barn, en gang for seks måneder, en annen gang for et år. Det var ikke så lenge denne gangen. Han kom hjem til mor og meg, og fortsatte å forkynne evangeliet. Han klarte ikke å stoppe. I 1938 ble far arrestert nok en gang, og denne gangen satt han fengslet i 10 år. Men selv i fengselet holdt han ikke opp med å forkynne. I desember 1944 ble han regelrett skutt ned og drept fordi han ikke kunne la være å forkynne Guds ord'.

Yelisavyeta Krukova forteller at hennes familie alltid gikk bønnens vei for alle ting:

'Tidene var harde. Jeg hadde ni brødre og så var det meg. Fem av brødrene mine døde. Livet var hardt, men vi elsket hverandre og vi elsket Gud'.

Byen hun bor i har tre navn: Kuznetsk, Stalinsk og nå heter den Novokuznetsk. I 1944 ble familien Krukova medlemmer av baptistmenigheten i byen, en menighet som nettopp har innviet et nytt og flott menighetslokale.

'Her møtte jeg mannen min, vi giftet oss og fikk 10 barn. Jeg har 57 barnebarn og 30 oldebarn. Jeg lever sammen med mannen min, svigerdatter og to oldebarn i et vakkert hus som barna mine har bygget for oss. Familien min elsker meg og respekterer meg. Vi som er gamle kvinner skulle be. Vi ber fordi vi vet det er viktig. Jeg leder menighetens bønnetjeneste og her i menigheten vil vi innvie oss i bønnens tjeneste'.

Guds ord når ut til det arktiske Sibir

Her er dagens store gledes-emne! Ta deg en titt på bildet!

Det viser ungdommer fra fire baptistmenigheter i Jakutsk, i den nordligste delen av Russland, som denne sommeren og høsten har drevet med utadrettet evangelisering på bygater, i landsbyer, på pleiehjem og institusjoner for mennesker med funksjonshemninger.

Mange er de som har fått høre evangeliet for aller første gang i sitt liv.

Ungdommene distribuerte en helt spesiell evangeliseringsavis, med utvalgte deler av Salmenes bok og Evangeliet etter Johannes. Flere fikk også for første gang muligheten til å få et eksemplar av Det nye testamente.

La oss stå sammen med disse flotte ungdommene og be om at dette såmannsarbeidet må bære rik frukt i denne delen av det arktiske Sibir. Her bor det store unådde folkegrupper.

Levende vann i Sibirs ødemarker

Sibir er legendarisk på så mange måter. Det er et veldig landområde, i det østlige Russland, som strekker seg fra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, og utgjør mesteparten av det nordlige Asia.

Sibir utgjør faktisk 77 prosent av Russlands territorium, men kun 25 prosent av Russlands befolkning.

Her finner du 55.000 elver, mer enn en million innsjøer - en av dem er Bajkalsjøen, og er verdens djupeste innsjø inneholder nær en femtedel av verdens ferskvann.

Og her er det kaldt, faktisk helt ned til -71 grader Celsius.

Men Sibir er også levende evangelikale menigheter, som menigheten Levende Vann (bildet).

I Krasnojarsk regionen av Sibir arbeider pastor Alexander Novosyolov. I byen Krasnojarsk bor det mer enn en million mennesker, men Aleksander arbeider i de omkringliggende landsbyene. Det hele begynte med behovet for trygt drikkevann.

'Vannet i springen i huset vårt kan ikke drikkes, heller ikke når det kokes, derfor må vi oppsøke en offentlig drikkevannskilde tre ganger i uka. Vi møter alltid mennesker der, og det gir mange 'Samaritan-øyeblikk', hvor vi får muligheten til å fortelle om 'det levende vannet', som er Jesus. Mange blir gledelig overrasket over det vi har å fortelle dem', forteller Alexander Novosyolov i en rapport til Slavic Gospel Association, en av verdens eldste misjonsorganisasjoner som arbeider i Russland.

En av de som Alexander møtte ved den offentlige drikkevannskilden var Denis. Alexander fortalte ham om 'det levende vannet', og Denis var veldig interessert i hvordan han kunne finne det. Men datteren hans var veldig syk, og Denis kunne ikke ta seg tid til en samtale. Da dukket en nabo opp, og sa at han kunne hente vann for Denis, slik at han fikk en samtale med Alexander. Siden den gangen har Denis kommet til tro på Jesus, deltar aktivt i bibelstudiegruppen og på menighetens gudstjenester.

La oss be for dette viktige pionerabeidet.

Gud gjør under i det arktiske Sibir

Noen ganger tar det litt tid før såkornene som plantes i barnas hjerter på en sommerleir gir frukt.

Svetlana er 25 år gammel, og vokste opp i en Nenets-landsby i det arktiske Sibir. Når hun var 11 kom deten gruppe kristne til landsbyen hennes for å holde en sommerbibelleir. Svetlana elsket å være sammen med disse kristne, og på leiren hørte hun om Jesus for aller første gang.

Nenetserne tilber avguder og ofrer reinsdyr og blod til dem. Svetlana besøkte 'hellige' plasser på tundraen sammen med familien sin, men i hjertet sitt følte hun at dette var helt meningsløst. og at disse avgudene bare var som leker. Når hun hørte budskapet om at det bare var èn Gud, som hadde skapt en vei som gjorde at man kunne bli forsonet med Ham, så kjentes det rett ut for henne.

Mot slutten av leiren omvendte Svetlana seg sammen med en venninne, og bekjente sine synder og gav sitt liv til Kristus. Men når den kristne gruppen hadde reist igjen, hadde ikke Svetlana noe kristent fellesskap før de kom tilbake neste år. Det fantes ingen menighet i landsbyen hennes, og de voksne var imot det kristne budskapet, da de mente at det ødela deres kultur. Uten noen menighet og uten noe fellesskap kjølnet troen hennes. Hun begynte å drikke og feste, ble forelsket og gravid. Gutten hennes var enig i at de skulle gifte seg, og midt oppe i alt dette glemte hun det som hadde med Gud å gjøre. Men i sitt hjerte kjente hun at det livet hun nå levde ikke var rett.

Etter at datteren var født, begynte Svetlanas mann å drikke mye, og holdt deg borte fra hjemmet deres i lange perioder. Svetlana og hennes datter følte seg forlatt og sveket. Det var en periode av håpløshet.

Svetlana vendte seg til Gud igjen og ba Ham forandre hennes og ektefellens liv. I sin nåde, svarte Gud. Svetlanas mann fikk seg jobb i en landsby i Aksarka. I denne landsbyen fantes det en evangelisk menighet, og Svetlana begynte å gå på møtene der. Hun begynte å fortelle ektemannen om Gud. Han hadde også deltatt på kristne barneleire som barn, og hadde gode minner derfra. Snart begynte han også å gå på disse møtene i denne baptistmenigheten.

To måneder senere gav han sitt liv til Gud, og i juli i år ble både Svetlana og hennes mann døpt.

La oss takke Gud for de under Han gjør i det veldige russiske riket!

Dagens store takkeemne: Evangeliet går frem blant Khanty-folket

Se nøye på bildet til venstre!

Dette er nemlig dagens store takkeemne! Boris som er avbildet er den første av Khanty-folket som har tatt imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre.

Khanty er en folkegruppe på 36.000 mennesker. De lever i den arktiske delen av Sibir. De lever av å jakte, fiske og gjete reinsdyr. Opprinnelig er de animister, det vil at de mener at naturen har en sjel.

Boris er etterkommer av sjamaner. Når han kom til tro på Jesus fant han fram alle amulettene og avgudene sine og brant dem offentlig i landsbyen. Det skal stort mot til for å gjøre noe slikt. Mange av de som så dette ble svært redde, og mente at gudene nå kom til å straffe dem. Men det var også andre som fulgte eksemplet til Boris, og bestemte seg for å følge Jesus som en følge av denne handlingen.

I dag fortsetter Boris å forkynne evangeliet til sin egen folkegruppe på sitt eget morsmål. Det finnes kristne rundt om i flere av Khanty-landsbyene. Totalt er de nå 400 troende. Flere av Bibelens bøker er oversatt til dette språket, og det finnes flere som Boris som forkynner evangeliet.

La oss takke for det Gud gjør blant Khanty-folket! Og la oss be om at alle 36.000 av dem kommer til en levende tro på Jesus som deres Frelser og Herre.

Strategisk bønnesamling i Sibir

Nylig ble den 11 regionale bønnesamlingen for Sibir holdt i Krasnojarsk. Dette er et bønneinitiativ som støttes av mange russiske kirkesamfunn.

Samlingen kalles 'Nasjonalt morgenbønnemøte', og årets tema var 'Den kristne tro er grunnlaget for å styrke det russiske samfunnet'.

Til stede på bønnesamlingen var en rekke representanter for den russiske regjeringen, prominente ledere for både sosiale og politiske organisasjoner og partier, diplomater og forretningsfolk sammen med russiske pastorer.  Med å møte så mange nøkkelpersoner ønsket arrangørene både å be for dem, men også å vitne for dem om Jesus. Bønnesamlingen ble også en viktig arena for å snakke om hva de ulike kirkene kan gjøre for å gjøre det russiske samfunnet bedre.

Strategisk pastorkonferanse i Sibir

1.-3. november ble det holdt en viktig konferanse i baptistkirken i Novosibirsk. Det var i utgangspunktet en nasjonal konferanse, men pastorer fra Sibir var spesielt invitert.

Konferansen var andre del av Den all-russiske konferansen om 'Menigheten, hva den er og hvilken misjon den har'. Presidenten for Den russiske baptistunionen, Alekseij Smirnov, var blant de som deltok med bibelundervisning. Det var også Evgenij Bakhmutsky, som er visepresident for unionens misjonsavdeling.

- Menigheten er den eneste institusjonen som Jesus har skapt, og velsignet, sa Evgenij Bakhmutsky og understreket det store behovet for at menigheten grep visjonen om å nå de unådde med evangeliet.

Konferansen gav deltagerne mulighet til å delta i mange ulike seminarer, men hovedtrykket lå på behovet for bønn. Både inviduell bønn, men også betydningen av menighetens kollektive bønneinnsats. Menigheten er et bønnens hus for alle folk.

Menighet i Sibir har fått eget bedehus

18.november ble et helt nytt bedehus i byen Bogotole i Krasnojarsk området av Russland innviet.

Bogotole, som ligger i Sibir, ble grunnlagt i 1893 i forbindelse med byggingen av den transsibirske jernbanen, og fikk bystatus i 1911. Den har 21.000 innbyggere.

Byggingen av bedehuset, som er menighetslokale for baptistmenigheten på stedet, begynte i vår. Mange troende fra ulike steder av Krasnojarsk har tatt del i byggeprosjektet, og de har også bidratt med økonomisk støtte. Mange tok seg fri fra jobb, og noen kom fra avsidesliggende områder av Sibir for å bidra på sin måte.

Mikhail Sherina, som er biskop for baptistunionen i Krasnojarsk området, sto for den høytidelige innvielsen av bedehuset. De russiske baptistene kaller sine kirker og forsamlingslokaler for bedehus. Og det er jo hva menigheten er! Et bønnens hus for alle folk.

Troende fra baptistmenigheter i Achinsk, Krasnojarsk og Nazarovo Mezhdurechensk i Kemerovo regionen tok del i den høytidelige innvielsen.

Sør-sibirske baptistmenigheter feiret 85 års jubileum

Baptister i det sørlige Sibir i Russland kunne feire 85 års jubileum, 3.juni. Og det ble gjort med et sterkt vitnesbyrd om Guds trofasthet gjennom alle disse årene. Gjennom tårer og latter fikk deltagerne del i historiene til de mange som har kommet til tro, de mange som har lidd på grunn av forfølgelse, de mange som har opplevd helbredelse, og takknemligheten over hva lokale menigheter har betydd for de troende.

Det var i 1927, i byen Minusinsk, i Krasnoyarsk territoriet, at Manor Kozhemyakina, tok initiativet til å samle alle baptistmenighetene i fylket Minusinskogo, til den første årskongressen. Det var et behov for å drøfte viktige spørsmål i tiden. I år kom man sammen i de samme, vakre omgivelsene, som den første konferansen ble holdt. 


Årets konferanse hadde følgende motto: 'Kristen enhet under Den Hellige Ånds ledelse'. 


På konferansen deltok tilsynsmenn og presbytere fra ulike baptistmenigeter i Khakassia og Krasnoyarsk Kraj og fra republikken Tuva, og fra Minusinsk, sammen med sangere, musikere og øvrige menighetsmedlemmer. Deltagerne på kongressen fikk del både i bibelundervisning, sanggudstjeneste og diktfremføringer. Det siste er ganske vanlig i russiske baptistmenigheter, og blir høyt verdsatt av medlemmene. Det er mange som skriver dikt, og på den måten gir uttrykk for sin tro. 

Under kongressen var det også egne opplegg for barna og ungdommene. 
På bildet noen av deltagerne.

Søndagsskolearbeidet styrkes i Sibir

Barnaul i Sibir er et begrep for mange av oss som fulgte med på de forfulgte kristnes situasjon i det som en gang het Sovjetunionen. En bok utgitt på Lunde forlag med tittelen: 'Lovsang i Sibir', utgitt i 1981 fortalte den dramatiske historien til de uregistrerte baptistene på dette stedet.

Barnaul, som er en av de eldste byene i Sibir, er både by og administrativt senter i Altaj Krai og ligger ved elva Ob på Det vestsibriske lavland, omlag 3000 km øst for Moskva. Her bor det ca 650.000 mennesker.

23. februar ble det holdt kurs for søndagsskolearbeidere (bildet). 30 baptister fra Barnaul og områdene rundt kom sammen for å ta del i kurset, som både var lagt på teoretisk og praktisk. Blant annet fikk deltagerne del i en ny måte å memorere bibelvers på, noe som ble tatt imot med stor glede og begeistring.

Mange av deltagerne uttrykte stor takknemlighet fordi de fikk være med på dette kurset, og de vil nå ta med seg det de lærte tilbake til sine menigheter. Russiske baptistmenigheter har alltid satset mye på barnearbeid, og søndagsskolen er en viktig del av dette arbeidet.

Underet i Sibir

Den nye baptistkirken i Achinsk (bildet), er et Guds under. Bygget som den er mot alle odds.

Achinsk er en by som ble grunnlagt i 1641. Den ligger langs elvebredden til elva Chulym, i nærheten av skjæringspunktet med Den transsibirske jernbanen, 184 kilometer vest for byen Krasnojarsk. Achinsk har omlag 110.000 innbyggere. Her finnes det en baptistmenighet, som i mange år har lengtet etter et eget kirkebygg. Det gamle lokalet til menigheten, hvis navn er 'Levende vann', trengte sårt til en total renovering. Det var mer eller mindre falleferdig. Menighetens medlemmer forsøkte så godt de kunne med å renovere bygningen, med de små midlene de hadde. Men årene gikk, og det var ikke mye penger de hadde å sette til side. Det holdt til tak, men så stanset det hele opp.

Krisen førte til mye bønn. Flere ganger kom pastorene i regionen sammen. De møttes med Edouard H. Adolfovitsj, som er visepresidenten for sammenslutningen av Baptister i Sibir, for å søke Guds ledelse i bønn. Løsningen kom uventet. De besluttet å selgetomta og bygningen som den var, og bruke pengene til å kjøpe en annen bygning til en lavere pris.

De kom over en forretningsmann som skulle selge et 300 kvadratmeter stort hus, og med en liten hage. Summen han forlangte var ikke urimelig. Menigheten bestemte seg for å gå til mannen, fortelle at de var interessert i huset, og betale første avdraget på kjøpesummen. Neste steg var å henvende seg til rike kirker i vest, for å be dem om å hjelpe til med å kjøpe bygningen. Men slike henvendelser fører sjeldent til noe! Bidragene var heller beskjedne. I mellomtiden hadde forretningsfolk henvendt seg til eieren av huset og tilbudt ham mer enn det han hadde forlagt for eiendommen. Var det hele forgjeves?

Men eieren av bygningen - som ikke er frelst - var sikker på at det var baptistmenigheten som skulle ha den! Den nye utfordringen som huskjøpet skapte ble tatt opp på predikantkonferansen i november. Først som et bønneemne, så som et forslag til et nytt prosjekt.

Under skjer - stor offervillighet

Så begynte ting å skje! Menigheten hadde da fått huseieren til å utvide betalingsfristen med tre uker. Så - nesten hver eneste dag - begynte brødre og søstre fra ulike hold å ringe til menighetens pastor. De ville bidra. Dette var mennesker fra andre menigheter. En eldre søster hadde spart til sin egen begravelse. Men hun synes det var bedre at menigheten fikk disse pengene til et bedehus, som kunne tjene mange til frelse, enn at hun fikk en vakker begravelse! Ei tenåringsjente som sparte penger til mobiltelefon, gav pengene til bedehuset. Andre åpnet 'sparegrisen' sin, eller gav bort penger de hadde avsatt til ferier eller spesielle formål. Fra baptistmenighetene i Novosibirsk, Orenburg, St. Petersburg og Nizhny Novgorod, Kemerovo, Krasnodar, Khanty-Mansiysk, Kirov,og andre steder kom det pengegaver.

Nå tilhører bygningen 'Levende vann' i Achinsk, og denne nyttårshelgen har de sine første møter der! La oss glede oss sammen med vennene i Sibir som nå har fått et svært funksjonelt bedehus. Jeg er sikker på at mange vil møte Herren i dette lokalet.

Be om at Gud må bryte sjamanismens mørke over Sibir

Global Prayer Digest setter søkelys på sjamanismen i Sibir, og ber oss om å be målrettet for å bryte mørkets makt over disse veldige landområdene.

Sjamanen er er et okkult fenomen, hvor sjamanen fungerer som prest eller medisinmann, og som man tror er i stand til å helbrede eller forutsi fremtiden via kommunikasjon med gode og onde ånder. I stedet for å tilby den sanne Gud, tilber sjamanister djelvelånder, som er en form for avgudsdyrkelse. Offer kan bli gjort til disse åndemaktene. Det er visse folkeslag som ligger under for disse åndsmaktene i Sibir. I Global Prayer Digest kan vi lese:

'I hundrevis av år har disse sjamanistiske folkegruppene som lever i de østlige republikkene av Russland vært dominert av russerne. Under tsar-regimet, forsøkte russerne å tvinge dem inn i Den russisk-ortodokse kirke. Under kommunist-regimet ble de tvunget til å bli ateister. Nå, tyve år etter Sovjetunionens fall, ser flere av disse folkegruppene bakover i historien for å finne tilbake til sine egne sjamanistiske tradisjoner for å finne sin egen identitet. De tror at sjamaner kan hjelpe dem til å få favør hos åndene som befolker verden. Ritualer og seremonier er viktige for dem, men de må utføres av en sjaman for å være gyldige'.

Bønneemner:

Nå utfordres bønnefolket til å være med på å be om at det store mørket som hviler over Sibir må bli brudt, at det feste som sjamanene har over folket, må brytes og at hjertene til disse folkegruppene må åpnes for å høre evangeliet om Jesus Kristus. Be for de kristne i Sibir, at de må få frimodighet, at de små evangeliske menighetene må få bibelsk kunnskap, vokse og bli vitner for Kristus. Be også for de som driver med bibeloversettelser til disse folkegruppene. Det er 32 språk som tales i Sibir. Takk for de språkene som allerede har Bibelen, eller en bibeldel tilgjengelig, og be om at de må nå ut til de som vil lese dem. Be også om at Gud må kalle og sende ut arbeidere til de store høstmarkene i Sibir.

Pinsemenighet i Russland forbudt - årsak: pastoren ba for syke

Pinsemenigheten i Chabarovsk, er blitt forbudt av en dommer i byen. Chabarovsk er en by i sørøstlige Sibir, i Det russiske fjerne Østen. Byen ligger ved floden Amur rundt 30 kilometer fra grensen til Kina. Chaborovsk er hovedstad i Chaborovsk Kraj og har ca 580.000 innbyggere.

Årsaken til at pinsemenigheten er blitt forbudt er at menighetens pastor, Vladimir Pak, har bedt for syke ved å legge hendene på dem og har talt i tunger.

Dommen er nå blitt klaget inn til en høyere rettsinnstans, men skulle den bli stående vil den være en trussel - ikke bare mot Den russiske pinseunionen - med alle evangeliske kristne som praktiserer bønn for syke, og som tror på Åndens gaver. Selv ikke under regimet i Sovjetunionen ble man anklaget for dette.

Men også i Kasakhstan er pastorer blitt dømt for å ha bedt for syke. De er blitt dømt for å ha "forårsaket skade gjennom å anvende hypnose"!

Stor glede ved dåpshandling i Sibir

Det var stor glede i Barnaul, som er det administrative senteret Altai Kral i Sibir, da fire personer for noen få uker siden ble døpt og lagt til byens baptistmenighet. Ingen lot seg hindre av det dårlige været denne søndagen, og menighetenes medlemmer hadde møtt fulltallige opp for å ta del i den store høytideligheten.

En av de som lot seg døpe på bekjennelse av sin tro, var ektemannen til Tatania. I lang tid hadde hun bedt for sin kjære Edvard Bobnevyh, og mannen ble frelst. Nå var han blant de som ble døpt denne dagen. Men veien frem til denne avgjørelsen hadde vært tøff og hard for ektemannen. Han måtte gå veien via et rehabiliteringssenter, men kom seirende ut av sine problemer. For ham var selve dåpshandlingen en sterk understrekning av det nye livet han hadde begynt sammen med Jesus.

Billedtekst: En av de som lot seg døpe under dåpshandlingen i Barnaul i Sibir.