En dag! En dag!

I dag er det lettere å puste og en mulighet til å komme seg ut. Den kolossale varmen de siste dagene har tvunget meg innendørs. Mens andre har ligget på stranden, har jeg ligget på sofaen med nedtrukne persienner og med vifte for å kjøle ned rommet. Vi er ulike, vi mennesker, og sykdom arter seg forskjellig. Parkinsons er ikke 'bare' skjelving, ustøhet og stivhet, men en hel rekke ikke-motoriske utfordringer. Som søvnvansker, mareritt, utfordringer med mage-tarm, smerter, angst, motløshet, bare for å nevne noen.

Her om dagen møtte jeg et slitsomt menneske. Vedkommende ville vite om jeg holdt fast ved min helbredelse, og krevde min rett overfor Gud?

Hva svarer du på slikt? Jeg har overgitt mitt liv til Gud, og det er Han som da skriver min livshistorie. Jeg har for lenge siden sluttet å svare slike personer. Det nytter ikke hva du sier egentlig, for de vet jo svaret på livets gåter. Men slitsomt er det, som når folk sier: Nå ser du godt ut, mens alt raser på innsiden.

Alt hviler i Guds hender, og en dag, en dag har jeg ikke bruk for rullestolen min lenger. Hvilken dag det skal bli!

Her om dagen leste jeg om et sommerstevne hvor en utenlandsk predikant kunne fortelle at et kortvokst menneske var blitt helbredet, og hadde fått normal lengde. Utrolig! Når ble kortvoksthet en sykdom? Hallo! Og dette begeistrer visse mennesker. Egentlig snakker vi om menneskeforakt. Som når noen påstår at Gud helbreder fra Downs syndrom. Downs er ingen sykdom. Å si slikt er menneskeforakt.

Forakt mot det mangfoldige skaperverket. Vi kommer i alle former, og har alle våre utfordringer. Man kan jo spørre hvem som er funksjonshemmet? Den som sliter fysisk eller psykisk eller den som ikke ser sine egne begrensninger.

Hvorfor ikke feire mangfoldet?

Jeg tror på helbredelse ved bønn. Jeg ber stadig vekk for syke, og ser av og til at noen blir friske, ja, flere nå etter at jeg selv ble alvorlig syk. Men jeg kommanderer ikke Gud. Det er meg helt fremmed.

Og jeg holder fast på at en dag, en dag, skal jeg bli frisk. Jeg er åpen for at det kan bli på denne siden av evigheten, men på den andre siden av den florlette hinnen mellom himmel og jord, er jeg frisk.

Alt hviler i Guds faderhånd.

Bønn for syke

Jeg sitter inne på denne strålende marsdagen.  Solstrålene som skinnner inn i stua varmer. Jeg arbeider med to prekener jeg skal holde førstkommende søndag, men det er intet offer. Guds nærvær er her i stua vår. Kroppen er ikke  god i dag, men Gud er god. Kroppen skjelver, den er urolig, men Gud er fred.

Søndag kveld skal jeg tale i Oslo Misjonskirke Betlehem om hvordan vi ber for syke. Noen synes kanskje det er nokså selvmotsigende: Her sitter en mann med Parkinsons, diabetes, angina, lavt stoffskifte og en lungesykdom, og forbereder seg på å tale om bønn for syke! En skjelvende mann, som må ha hjelp av rullestol og hjemmesykepleie!

Men jeg har aldri sett så mange berørt av Gud, og så mange alvorlig syke helbredet, i vår tjeneste som nå.

I dag kjenner jeg på djup takknemlighhet for to ting: Først til pastor Erik Andreassen og Oslo Misjonskirke Betlehem, som våger å invitere en mann med Parkinsons til å tale - og tale over et slikt emne. Med det sender menigheten ut et kraftig signal om at alle er inkludert i den menigheten, også de kronisk syke. Det er ingen selvfølgelighet i en tid som vår, heller ikke i en kristen sammenheng.

Det andre jeg kjenner djup takknemlighet for er den nå 94 årige Francis McNutt (bildet). Det er først og fremst han jeg har å takke for at jeg fremdeles har frimodighet til å be for syke.

Hans bok: Healing, utkom tidlig på 1980-tallet, og Misjonsforbundets forlag, Ansgar, sørget for å få den oversatt med tittelen: Helbredelse av hele mennesket. Den er blitt en klassiker.

Denne boken, og ikke minst oppfølgeren, som på svensk fikk den megetsigende tittelen: 'Helandets mysterium', har hjulpet meg, ikke bare til frimodig å be for syke, men til også å få mot til å leve med alvorlig sykdom og til å takle mine egne hverdager.

Noen vil sikkert få fyr på kjetterbålet, når jeg nevner Francis McNutt. Han var jo en katolsk prest i starten av sin helbredelsestjeneste. Mer skal jo ikke til for en liten gruppe mennesker som stadig er ute etter å ta meg. Som katolsk prest, han var dominikaner, fikk Francis McNutt stå i en sterk helbredelsestjeneste hvor tusenvis av mennesker ble berørt av Guds kraft, og mange ble helbredet. Så hører det med til historien at Francis McNutt senere ble prest i Den episkopale kirken, ble gift og fikk barn.

Francis McNutt ble aldri noen brautende og skrikende helbredelsesevangelist som maser om penger, og tjener penger, på syke menneskers bekostning. Stillferdig har han bedt for syke, betjent dem med Jesu medynk og sett Gud helbrede mange - til Jesu navns ære.

Be for meg at jeg må få styrke, visdom og Åndens salvelse på søndag.

Helbredelse og "åndelig analfabetisme"

Jeg må være ærlig å si at jeg kviet meg for å skrive om de 15 årsakene Svein Magne Pedersen oppgir for at mennesker ikke blir helbredet. Men jeg kjente på en djup fortvilelse og sorg , når han legger all skyld på den syke selv. Og jeg er ikke alene om å kjenne det slik. Det vitner ikke minst mange av de reaksjonene jeg har fått i etterkant. Det er tungt for en som er kronisk syk at man ikke har tro nok.

I et nytt innlegg på sin Facebook-profil, etterlyser Svein Magne Pedersen en større grad av ydmykhet når det gjelder disse spørsmålene. Det er jeg helt enig med han i, det etterlyser jeg selv. Derfor blir jeg forundret når han kaller de som stiller ham spørsmål, for motstandere. Jeg er ikke motstander av helbredelse, jeg tror fullt og fast på at Jesus helbreder. Det jeg etterlyser er større ydmykhet og forsiktighet i møte med mennesker som lider. Jeg etterlyser det sjelesørgiske aspektet, hvordan vi møter mennesker som ikke blir helbredet. Dette vil ikke Svein Magne Pedersen svare på. Han slår fast at han har 47 års erfaring i denne tjenesten, og mener hans "motstandere viser svært lite kunnskap om emnet." Dette er hans egne ord. Svein Magne Pedersen skriver videre: "De viste at her hersket det mye "åndelig analfabetisme" på dette området."Senere i artikkelen skriver han at det finnes "mange åndelige forståsegpåere som også burde få seg en dukkert i "Jordan" slik at åndelig stolthet kunne begraves i det samme "vann" som Syrias populære hærfører." Det er ikke mye ydmykhet å spore i Svein Magne Pedersens utfall mot kristne som mener noe annet enn han. Han sitter med fasit, han har løst lidelsens gåte. Vi har ikke forstått noe som helst.

I sin artikkel mener Svein Magne Pedersen at en av årsakene til dette, er at våre teologiske høyskoler ikke underviser om emnet. Jeg kjenner ikke våre teologiske institusjoner godt nok til å si at Pedersen har rett i dette, men jeg er enig med ham i, at emnet sykdom og helbredelse er absolutt noe vi bør studere nærmere. Men det er et spørsmål om ikke også måten vi utøver forbønn for syke på, burde vært et eget emne. Ikke minst gjelder det måten vi behandler kronisk syke, som ikke blir helbredet. At andre kristne stemples som analfabeter, er bare trist lesning. 

Beklager - jeg har tatt feil: Det er MIN skyld at jeg er syk

Beklager, men jeg har ikke forstått at det er min skyld at jeg ikke blir helbredet. Det er jeg som ikke ber nok, og jeg ber ikke inderlig nok og jeg har heller ikke noe virkelig ønske om å bli frisk. Derfor lever jeg med hjerte- og lungesykdom, har diabetes, lavt stoffskifte, Parkinsons og her om dagen fikk jeg også vite at legen min mistenker at jeg har en sykdom til. Det endelige svaret på det får jeg først vite etter at jeg har tatt prøver på sykehuset.

Men det er min skyld alt sammen. Egentlig burde jeg ha vært helbredet for lenge siden. Men det er min skyld det også!

Takket være en statusoppdatering på Facebook-profilen til helbredelsesevangelisten Svein Magne Pedersen er jeg blitt opplyst. Han nevner 15 årsaker til at mennesker ikke blir helbredet, og han legger all skyld for dette på de syke. Som mange andre har gjort det før ham. Bibelen navngir tre stykker som alle hadde en forklaring på hvorfor ulykken og sykdommene rammet Job. Så Pedersen er i godt selskap. Jeg ser også at flere av mine Facebook venner trykker 'liker' på dette, så de mener sikkert det samme som Svein Magne Pedersen. Da vet jeg at de også mener at jeg må skylde på meg selv, når jeg ikke blir frisk.

Blant de 15 grunnene til at slike som meg og andre kroniske syke ikke blir friske nevner Svein Magne Pedersen dette:

* Folk vil ikke miste uføretrygden sin.
* Folk vil ikke bli friske av egoistiske årsaker. De vil ikke arbeide.
* Folk liker oppmerksomhet. Sykdommen er som en egotripp.
* Folk bruker sykdom til å manipulere andre.
* Folk blir ikke friske for noe binder dem til sykdommen.
* Folk blir ikke friske fordi de har feil teologi
* Folk blir ikke friske fordi de har 'tette trosrør' - les synd i deres liv.
* Folk blir ikke friske fordi de har dårlig erfaring med bønn for syke. Pedersen advarer mot å si noe negativt om helbredelsesforkynnere, så det kan vel da også være en årsak til at man ikke blir frisk.
* Folk er for lite fokuserte og ønsker for lite at de skal bli friske. De søker ikke Gud nok.
* Folk blir ikke friske fordi de ikke forstår at Gud vil at de skal være friske.

Så da vet jeg det. Jeg må bære alt ansvaret selv. Kan bare skylde på meg selv.

Men en ting lurer jeg fremdeles på: Hvorfor maser Svein Magne Pedersen om penger til virksomheten sin? Om han trodde Gud nok ville vel Gud sørge for at han fikk disse pengene, uten at han tok seg betalt for det?

Jeg tror fremdeles at Gud helbreder, og jeg har aldri sett så mange helbredelser i min tjeneste som nå, selv om jeg selv er alvorlig syk. Men nå forstår jeg jo hvorfor jeg selv ikke blir frisk. Om jeg skal tro Svein Magne Pedersen. I grunnen kjenner meg meg bare trist, lei meg ikke så rent lite skremt. De samme holdningene har jeg nemlig møtt i flere pinsekarismatiske sammenhenger.

Jeg er en deskriptiv ekstremist

Om jeg skal tro førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Lars Gule (bildet).

Årsak: jeg tror på helbredelse ved bønn. Ja, i det hele tatt, jeg tror på bønnens makt.

Da er jeg i Lars Gule's øyne en ekstremist. Eller rettere: en deskriptiv ekstremist. Gule bruker ordet 'ekstremist' eller 'ekstremister' ikke mindre enn 15 ganger i  den relativt korte artikkelen i dagens utgave av Klassekampen, da har jeg ikke regnet med tittelen: Ekstreme kristne.

Hva er så en 'deskriptiv ekstremist'? I følge Gule er dette en person som 'baserer seg på forestillinger om virkelighet som strider mot våre beste kunnskaper'.

"Kort sagt," skriver Gule. "om man argumenterer for noe som helbredelse ved bønn, men mot vitenskapelig kunnskap, er man en destruktiv ekstremist..."

Så når vitenskapen endrer synspunkt, så er da de som mente seg å inneha 'vitenskapelig kunnskap' før de nye kunnskapene kommer på plass, ekstremister? For historien vet jo å fortelle oss at den såkalte 'vitenskapelige kunnskapen' stadig forandrer seg.

Ordet 'ekstremist' er virkelig et kraftig ord. Man assosierer det med mennesker med bombebelter som er villige til å sprenge seg selv og andre i lufta.

Ble ikke Lars Gule selv arrestert i 1977 i Libanon med sprengstoff og fenghetter i bagasjen? En palestinsk terrororganisasjon hadde bedt ham om å sprenge en fotgjengerundergang eller et hotell. Var det en ekstrem handling?

Nå er han blitt ekspert på terrorisme og ekstremisme. Og uttaler seg i media med stor selvsikkerhet.

Men det blir komisk når Gule gjentar ordet 'ekstremisme" eller 'ekstremist' hele 15 ganger i artikkelen sin, og bruker dette for blant annet å beskrive mennesker som tror på bønn. Da har han utvannet begrepet så til de grader at det blir vanskelig å ta det på alvor:

I følge Gule er altså en person som sprenger et kjøpesenter i lufta og en person som tror at Gud kan helbrede mennesker som er syke en og samme person: en ekstremist.

Og Gule nekter å tro at Gud faktisk helbreder. Hva skal vi si vi som selv har opplevd det eller sett Gud helbrede andre mennesker? Vi har vel ikke noe vi skulle ha sagt. Vi er deskriptive ekstremister. Jeg har ikke hatt erfaring med sprengstoff eller våpen. Men Gule har. Han er ingen ekstremist. I følge ham selv. Hva skal jeg si? Gule er forsker. Jeg er bare kristen.

Og kirken som har trodd på helbredelse ved bønn siden urkirkens dager er da i følge den samme forskeren 'ekstremistisk', som ekstremister som IS?

Her er en reportasje fra Dagbladet om 'ekstremisten' Lars Gule:

http://www.dagbladet.no/…/den_islamske_stat/…/isil/36457353/

Foto: Wikipedia

Det er nå forbudt ved lov å be for syke i Laos

I Laos er det nå blitt forbudt å be for syke. Landets myndigheter ser på det som en kriminell handling. Det kan føre til ni måneders fengsel og høye bøter.

For åtte måneder siden ba fem pastorer for en kvinne som var blitt syk. Ikke lenge etterpå døde hun på et sykehus, hvor hun lå til behandling. De fem pastorene ble arrestert anklaget for å ha forårsaket hennes død.

Folkets domstol i Laos har nylig siktet dem for å ha brutt paragraf 82 i Kriminalloven, som handler om å ha utøvd medisinsk hjelp uten å ha godkjennelse. Dermed gjør de forbønn for syke til en kriminell handling som kan straffes. De fem er nå dømt til ni måneders fengsel og en stor bot. De fem - Kaithong, Puphet, Muk, Hasadee og Tiang - sitter i Savannakhet fengselet.

La oss huske dem i våre forbønner.

Rumensk ortodokse utlyser 2012 til sykesalvingens år

Den hellige synoden i Den rumensk-ortodokse kirke har utlyst 2012 som et spesielt år for bønn for og omsorg for syke.

Synoden oppmuntrer til å salve og be for syke, til å ta seg av kronisk syke og vise dem omsorg og praktisk hjelp.

I løpet av våren skal man i de ulike lokale menighetene se nærmere på sykesalvingen ut fra bibelsk, patristisk, liturgisk og historisk synsvinkel. Man skal også samtale om hvordan man på en praktisk og god måte skal ta seg av kronisk syke og lidende mennesker der hvor de bor.

Ortodokse radiosendinger og aviser skal belyse temaene gjennom reportasjer og intervjuer, og det skal holdes et eget seminar som patriark Daniel, har tatt initiativet til, for kirkens prester. Et lignende seminar for medisinsk helsepersonell vil også bli holdt.

Min erfaring med Den rumensk ortodokse kirke er at det skjer mange helbredelser, tegn og under i denne sammehengen. Særlig innenfor den fornyelsesbevegelsen som kalles 'Herrens Arme', og som er en del av Den rumensk ortodokse kirke.

Pinsemenighet i Russland forbudt - årsak: pastoren ba for syke

Pinsemenigheten i Chabarovsk, er blitt forbudt av en dommer i byen. Chabarovsk er en by i sørøstlige Sibir, i Det russiske fjerne Østen. Byen ligger ved floden Amur rundt 30 kilometer fra grensen til Kina. Chaborovsk er hovedstad i Chaborovsk Kraj og har ca 580.000 innbyggere.

Årsaken til at pinsemenigheten er blitt forbudt er at menighetens pastor, Vladimir Pak, har bedt for syke ved å legge hendene på dem og har talt i tunger.

Dommen er nå blitt klaget inn til en høyere rettsinnstans, men skulle den bli stående vil den være en trussel - ikke bare mot Den russiske pinseunionen - med alle evangeliske kristne som praktiserer bønn for syke, og som tror på Åndens gaver. Selv ikke under regimet i Sovjetunionen ble man anklaget for dette.

Men også i Kasakhstan er pastorer blitt dømt for å ha bedt for syke. De er blitt dømt for å ha "forårsaket skade gjennom å anvende hypnose"!