Bønn for syke

Jeg sitter inne på denne strålende marsdagen.  Solstrålene som skinnner inn i stua varmer. Jeg arbeider med to prekener jeg skal holde førstkommende søndag, men det er intet offer. Guds nærvær er her i stua vår. Kroppen er ikke  god i dag, men Gud er god. Kroppen skjelver, den er urolig, men Gud er fred.

Søndag kveld skal jeg tale i Oslo Misjonskirke Betlehem om hvordan vi ber for syke. Noen synes kanskje det er nokså selvmotsigende: Her sitter en mann med Parkinsons, diabetes, angina, lavt stoffskifte og en lungesykdom, og forbereder seg på å tale om bønn for syke! En skjelvende mann, som må ha hjelp av rullestol og hjemmesykepleie!

Men jeg har aldri sett så mange berørt av Gud, og så mange alvorlig syke helbredet, i vår tjeneste som nå.

I dag kjenner jeg på djup takknemlighhet for to ting: Først til pastor Erik Andreassen og Oslo Misjonskirke Betlehem, som våger å invitere en mann med Parkinsons til å tale - og tale over et slikt emne. Med det sender menigheten ut et kraftig signal om at alle er inkludert i den menigheten, også de kronisk syke. Det er ingen selvfølgelighet i en tid som vår, heller ikke i en kristen sammenheng.

Det andre jeg kjenner djup takknemlighet for er den nå 94 årige Francis McNutt (bildet). Det er først og fremst han jeg har å takke for at jeg fremdeles har frimodighet til å be for syke.

Hans bok: Healing, utkom tidlig på 1980-tallet, og Misjonsforbundets forlag, Ansgar, sørget for å få den oversatt med tittelen: Helbredelse av hele mennesket. Den er blitt en klassiker.

Denne boken, og ikke minst oppfølgeren, som på svensk fikk den megetsigende tittelen: 'Helandets mysterium', har hjulpet meg, ikke bare til frimodig å be for syke, men til også å få mot til å leve med alvorlig sykdom og til å takle mine egne hverdager.

Noen vil sikkert få fyr på kjetterbålet, når jeg nevner Francis McNutt. Han var jo en katolsk prest i starten av sin helbredelsestjeneste. Mer skal jo ikke til for en liten gruppe mennesker som stadig er ute etter å ta meg. Som katolsk prest, han var dominikaner, fikk Francis McNutt stå i en sterk helbredelsestjeneste hvor tusenvis av mennesker ble berørt av Guds kraft, og mange ble helbredet. Så hører det med til historien at Francis McNutt senere ble prest i Den episkopale kirken, ble gift og fikk barn.

Francis McNutt ble aldri noen brautende og skrikende helbredelsesevangelist som maser om penger, og tjener penger, på syke menneskers bekostning. Stillferdig har han bedt for syke, betjent dem med Jesu medynk og sett Gud helbrede mange - til Jesu navns ære.

Be for meg at jeg må få styrke, visdom og Åndens salvelse på søndag.

Forbeder slagrammet

Det begynner å bli veldig mange år siden nå at jeg hadde den store gleden av å lese en bok om helbredelse av søster Ann Shields (bildet). Den lille boken ble banebrytende for meg. Det var omtrent samtidig - vi snakker slutten av 1970- begynnelsen av 1980-tallet - jeg ble fascinert av helbredelsestjenesten til Francis McNutt. Begge katolikker. Både Ann Shields og Francis McNutt hjalp meg til å være frimodig med å be for syke.

Sent i går kveld leste jeg en nyhetsmelding fra fader Ralph Martin, hvor han kan fortelle at Ann Shields har fått slag og ber om forbønn for henne. Det er en oppfordring jeg gjerne gir videre.

Ann Shields er en internasjonalt kjent evangelist, forkynner og forfatter. Hennes forkynner- og helbredelsestjeneste har tatt henne til en rekke land i Øst-Europa, Afrika, Australia, New Zealand, Sentral-Amerika, Israel, Filippinene, Storbritannia og selvsagt i hjemlandet, USA.

Ann Shields har base i Ann Arbor, hvor hun er medlem av Servants of Gods love, et katolsk-karismatisk fellesskap. Hun har sitt eget radioprogram: Food for the Journey.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for Ann Shields tjeneste. Hele tiden har hun holdt frem Guds ord og Guds løfter, samtidig som har har er realistisk syn på livet og på lidelsen. Hun stresser ikke, og legger ikke skylden på den syke om de ikke blir friske når de blir bedt for, men er full av Guds kjærlighet og medfølelse.

Når mennesker ikke blir helbredet

Store filosofiske tenkere og teologer har forsøkt å løse lidelsens mysterium. Ingen har klart det.

Når Emil Gustafson (bildet) ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning, ble han stille. Det tok lang tid før han svarte. Så kom det:

"Han heter Underlig."

Ikke 'under'. Det er Han også. Men 'underlig'.

Da hadde den unge Emil Gustafson utholdt svære lidelser på grunn av et mageonde. Han dør bare 38 år gammel av denne sykdommen. En lysende begavelse. En forkynner som loddet djupt. Mennesker som hørte ham glemte aldri hans prekener. Heldigvis er mye av dette tatt vare på gjennom hans samlede skrifter, som Filadelfiaforlaget var forutseende nok til å få oversatt for mange år siden i den såkalte "Akerserien".

Gud er Gud. Det er sider ved Ham vi aldri vil forstå. Og det er sider ved livet vi aldri vil forstå.

Systematisk teologi, er det noe som heter. Det er vel og bra, men det er ikke alt som kan systematiseres og lages en lære ut av. Gud sprenger disse rammene. De gamle sa: Han er større. Det er den beste definisjonen av Gud jeg kjenner.

Når så en norsk helbredelsesevangelist legger ut 15 årsaker til at mennesker ikke blir helbredet, forsøker han seg på noe som ikke bare vekker sterke reaksjoner, ikke minst hos de som ikke blir helbredet, men han begir seg utpå noe som er dømt til å mislykkes.Verken han eller jeg eller noen annen sitter med fasit. Jeg liker i grunnen Francis McNutt, som selv står i en stor tjeneste hvor mange mennesker blir helbredet, ikke har noe svar på hvorfor ikke alle som vi ber for blir det. Han snakket om 'helbredelsens mysterium'. Det finnes ikke svar på alt. Heller ikke Kathryn Kuhlman ga seg ut på å forklare dette. "Jeg vet ikke", var hennes troverdige svar.

Jeg vet bare dette: Gud er glad i oss alle.

Om vi er friske eller syke.

Og jeg fortsetter å salve og be for de syke, selv om jeg selv er syk. Så overlater jeg resten til Gud. Aldri før har jeg sett så mange mennesker berørt av Gud og helbredet som nå. Men jeg er fortsatt syk.

Og jeg vet dette: Noen kommer til å forbli syke til de er hjemme hos Gud.

Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg ville aldri finne på å tro eller tenke at årsaken lå hos den som er syk. Jeg ville aldri finne på å beskylde noen for manglende tro.

Jeg vet også dette: De aller fleste dør av en sykdom. Selv de som har 'sterk' tro. Kathryn Kuhlman døde av hjerteproblemer. Ingen skal komme å beskylde henne for ikke å ha tro nok.

Og mennesker med kronisk sykdom er blitt brukt av Gud til å formidle helbredelse, Guds kraft og nåde på en måte mange friske mennesker ikke har.

John Wimber, som selv var svært syk i lange perioder av sitt liv, fikk bringe helbredelse til mange mennesker. Han sa: "Jeg ber for syke. Resten overlater jeg til Gud." Det er sunn teologi.

Mennesker spår. Gud rår. 

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 12

For meg ble boken "Helandets mysterium" av Francis MacNutt (bildet) av stor betydning for mitt ståsted med hensyn til bønn for syke og helbredelse. Boken som på engelsk har tittelen "The power to heal", fikk altså på svensk en mye mer dekkende tittel. For boken, av den tidligere katolske presten, er en ydmyk tilnærming til både spørsmålet om helbredelse og lidelsen.

Og MacNutt skriver om noe jeg inntil da - dette var i 1980 - ikke hadde støtt på i noen annen bok som omtalte dette emnet. Han skrev: "En sak står helt klart, bön om helande är ofta en prosess som kräver tid."

Her møtte jeg en som selv sto i en sterk helbredelsestjeneste si noe som i første omgang kanskje ikke høres så spesielt ut, men da må en huske at alle bøker skrevet om helbredelse jeg hadde lest - og jeg hadde lest mange - handlet om at man skulle legge hendene på de syke, be og så skulle de bli helbredet! Punktum. Og skjedde det ikke noe - ja da måtte det vel være noe galt med den som man ba for!

Men Francis MacNutt la til: "Det grymmaste man kan säga till en männoska som blivit bättre efter ett förbönstilfälle är att nu mäste hon tro att hun är helt frisk. Att be ännu en gång vore att visa brist på tro."

Dette var befriende! På samme måte som med John Wimber understreket Francis MacNutt at vi er kalt til å be for syke, og opplever vi ikke at de vi ber for blir friske så får vi be en gang til, og så en gang til!

Det begge sier er at helbredelse ofte er snakk om en prosess. Francis MacNutt skriver: "Den viktigaste erfarenheten jag gjort under de senaste åren när det gäller bön om helande är att människor vanligtvis inte blir helt friska efter första gången vi bett, men de blir bättre."

Det finnes et godt eksempel på denne formen for bønn for syke i Det nye testamente, til noe som skjer i Betsaida:

"Og de førte en blind til ham og ba ham røre ved ham. Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, og han spyttet i hans øyne og la sine hender på ham og spurte ham om han så noe. Og han så opp og sa: Jeg kan se mennesker; for jeg ser folk gå omkring likesom trær. Så la han atter sine hender på hans øyne, og han så klart, og han ble helbredet og kunne se alt tydelig på avstand." (Mark 8,22-25)

Vi skal altså ikke være redd for å be for de som er syke flere ganger. Det er ingen vantro forbundet med det. Vi bringer tross alt den syke til Jesus! Men som forbedere skal vi være veldig forsiktige og taktfulle og aldri noensinne trenge oss på for å be! Dette kan jeg ikke understreke sterkt nok. Jeg lider selv av kroniske sykdommer og har enkelte ganger opplevd det slitsomt når ivrige mennesker skal be for meg i et møte. Det må være den syke selv som ber om å bli bedt for, eller at den som drar omsorg for den syke på en forsiktig måte, uten å legge nye byrder til, spør om han eller henne kan få be for den som er syk.

Helbreder Gud tåler også helbredelsen å bli gått etter i sømmene! Med det mener jeg å si at enten er man helbredet eller så er man det ikke. Det er slitsomt for en som er syk og som er blitt bedt for, at man skal leve opp til forventningen til forbederen og gå rundt å være redd for at man er negativ og vantro fordi man fortsatt ikke kjenner seg bra.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article115508.zrm


(fortsettes)