En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 12

For meg ble boken "Helandets mysterium" av Francis MacNutt (bildet) av stor betydning for mitt ståsted med hensyn til bønn for syke og helbredelse. Boken som på engelsk har tittelen "The power to heal", fikk altså på svensk en mye mer dekkende tittel. For boken, av den tidligere katolske presten, er en ydmyk tilnærming til både spørsmålet om helbredelse og lidelsen.

Og MacNutt skriver om noe jeg inntil da - dette var i 1980 - ikke hadde støtt på i noen annen bok som omtalte dette emnet. Han skrev: "En sak står helt klart, bön om helande är ofta en prosess som kräver tid."

Her møtte jeg en som selv sto i en sterk helbredelsestjeneste si noe som i første omgang kanskje ikke høres så spesielt ut, men da må en huske at alle bøker skrevet om helbredelse jeg hadde lest - og jeg hadde lest mange - handlet om at man skulle legge hendene på de syke, be og så skulle de bli helbredet! Punktum. Og skjedde det ikke noe - ja da måtte det vel være noe galt med den som man ba for!

Men Francis MacNutt la til: "Det grymmaste man kan säga till en männoska som blivit bättre efter ett förbönstilfälle är att nu mäste hon tro att hun är helt frisk. Att be ännu en gång vore att visa brist på tro."

Dette var befriende! På samme måte som med John Wimber understreket Francis MacNutt at vi er kalt til å be for syke, og opplever vi ikke at de vi ber for blir friske så får vi be en gang til, og så en gang til!

Det begge sier er at helbredelse ofte er snakk om en prosess. Francis MacNutt skriver: "Den viktigaste erfarenheten jag gjort under de senaste åren när det gäller bön om helande är att människor vanligtvis inte blir helt friska efter första gången vi bett, men de blir bättre."

Det finnes et godt eksempel på denne formen for bønn for syke i Det nye testamente, til noe som skjer i Betsaida:

"Og de førte en blind til ham og ba ham røre ved ham. Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, og han spyttet i hans øyne og la sine hender på ham og spurte ham om han så noe. Og han så opp og sa: Jeg kan se mennesker; for jeg ser folk gå omkring likesom trær. Så la han atter sine hender på hans øyne, og han så klart, og han ble helbredet og kunne se alt tydelig på avstand." (Mark 8,22-25)

Vi skal altså ikke være redd for å be for de som er syke flere ganger. Det er ingen vantro forbundet med det. Vi bringer tross alt den syke til Jesus! Men som forbedere skal vi være veldig forsiktige og taktfulle og aldri noensinne trenge oss på for å be! Dette kan jeg ikke understreke sterkt nok. Jeg lider selv av kroniske sykdommer og har enkelte ganger opplevd det slitsomt når ivrige mennesker skal be for meg i et møte. Det må være den syke selv som ber om å bli bedt for, eller at den som drar omsorg for den syke på en forsiktig måte, uten å legge nye byrder til, spør om han eller henne kan få be for den som er syk.

Helbreder Gud tåler også helbredelsen å bli gått etter i sømmene! Med det mener jeg å si at enten er man helbredet eller så er man det ikke. Det er slitsomt for en som er syk og som er blitt bedt for, at man skal leve opp til forventningen til forbederen og gå rundt å være redd for at man er negativ og vantro fordi man fortsatt ikke kjenner seg bra.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article115508.zrm


(fortsettes)