At den godeste Luther ikke hadde mye godt å si om de foraktelige gjendøperne (anabaptistene), er viden kjent. De lutherske bekjennelsesskriftene inneholder også sterke fordømmende ord om dem.I går leste jeg Martin Luthers siste preken. Den ble holdt i St.Andreas i Eisleben over teksten fra Matt 11,25-30 den 15.februar i 1546. Tre dager senere dør reformatoren.
Også i denne prekenen kommer Luther inn på anabaptistene. Det er tydelig at de må ha forvoldt ham mange bekymringer. Han taler om at vranglærere gjennom alle tider har hatt en trang til å forbedre det Gud har gjort, fordi det ikke er godt nok. Han nevner Arius og Pelagius som eksempler på dette, og så skriver han:
"... og nå i vår tid anabaptistene og antisakramentalistene og alle fanatikere og rebeller, de er ikke tilfredse med det Gud har gjort og institusjonalisert, de kan ikke la tingene være som de er... De tror at de også kan gjøre noe, slik at de kan være litt bedre enn andre folk og kan skryte av det ..."
Etter å ha studert anabaptistenes historie i mange år er det underlig å lese disse ordene av Luther. Jeg tenker at den godeste Luther kunne ikke være særlig vel informert om hva de han så foraktelig kalte gjendøpere sto for. Luther var jo en briliant teolog på så mange områder, men her viser han slett kunnskap om de han fordømmer. For det er ingen tvil om at de ledende anabaptistiske lederne - flere av dem var lik Luther selv tidligere katolske prester og teologer - både hadde sett og forstått hva korset og nåden innebar.
Men: det som nok må ha vært et stort problem for Luther, var ikke først og fremst dåpssynet, men at disse kristne ikke ville følge ham i hans syn på stat og kirke. Noe annet som må ha skapt reaksjoner hos Luther var at anabaptistene var veldig tydelige på hvem som utgjorde kirken. Det var de som hadde gjort Jesus til sin personlige Frelser og Herre, som som etterfulgte Ham kompromissløst. Akkurat det var nok en torn i kjødet på Luther som likte å rangle litt.
6 kommentarer:
Har ikke lest hele denne prekenen du henviser til, men ut fra avsnittet du siterer så tyder det jo på at det først og fremst er sakramentsynet - og kanskje spesielt dåpssynet som Luther har i tankene her.
At Han reagerer på gjendåp burde vel ikke forundre noen, ut fra hans forståelse av dåpens betydning
Jeg tror personlig ikke at hans kritikk er for at HAN ikke blir etterfulgt, men fordi man ikke etter hans mening tar på alvor det Skriften sier om nåden alene.
Så kan det jo være mulig at Luther i tillegg også påvirkes av det han hører og leser. Vel, nå har du atskillig mer kunnskap og erfaring om anabaptistene enn meg. Har likevel inntrykk av at dette neppe var - og er - ikke en ensartet gruppe. Noen var radikale/ ytterliggående og ville fjerne alt av tradisjoner ( hvis det ikke kunne føres tilbake til urkristendommen), der var tilfeller av polygami, man mente at tusenårsriket snart kom og man skulle bygge "Det nye Jerusalem"
..... och ändå säger Luther i sin kakekes: "Jag kallas kristen emedan jag är döpt i Faderns och Sonens och den Helige Andes namn. Och med församlingen tror och bekänner Jesus vara min Frälsare och Saliggörare".
Det er helt riktig at anabaptistene ikke var en ensartet gruppe. Det fantes mange retninger: mennoniter, hutterianere etc. Men læremessig stod de hvernandre veldig nært. Det du nok tenker på er de som stod sammen med Münster. Ingen av de øvrige anabaptistiske gruppene identifiserte seg med Münster. Heller tvert imot. De tok avstand fra hans voldsforherligende ideologi som stod i rake motsetning til anabaptistenes ikke-volds linje.
De fleste anabaptistiske gruppene var radikale i den forstand at de også tok avstand fra både Luther og Calvins syn på stat og kirke. Noen sammenbladning med disse ville de ikke høre tale om.Derfor bar ingen av dem våpen eller ville være en del av en hær. De delte heller ikke syn med reformatorene når det gjaldt synet på hvordan kirken skulle organiseres, og de så annerledes på nattverden enn det Luther gjorde.
Jeg tror jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne. I en forelesningsserie jeg har på bånd (CD) av professor Carl Fredrik Wisløff, sier han angående dette at Luther ikke hadde tatt bryet med å sette seg ordentlig inn i det anabaptistene sto for. Nå var jo Luther en som gjerne brukte store ord, og det var sikkert ting han var uenig med anabaptistene i. Men hans kritiske ord kom altså ikke som følge av at han hadde satt seg ordentlig inn i hva disse egentlig mente.
Takk for oppklaring ang Münster og hans tilhengere Bjørn Olav. Det kan da tyde på at de ikke var representativ for bevegelsen. Tenker samtidig på at den pasifistiske linje anabaptistene valgte neppe var noe som ble godt motatt av styresmaktene - og de fikk vel heller ikke noen særlig støtte av andre som bla a Luther og Calvin på dette punktet. Men det temaet er jo ikke helt uten spenning i dag heller ...
Tror ellers Dagfinn Stærk har et godt poeng om Luthers sterke ord og hans kunnskap (eller mangel på sådan). Det er nå ellers en grøft man kan snuble i hver og en
Deres pasifistiske overbevisning var nok nesten verre enn deres dåpssyn! Dette kolliderte da som nå med mangt og mye som er blitt en konsekvens av sammenblandingen av stat/kirke, som kom med keiser Konstantin og de derpåfølgende keiserne.
I tillegg til pasifismen, mente også anabaptistene at en kristen ikke kunne avlegge ed/sverge. Det ble også problematisk for reformatorene.
Legg inn en kommentar