I vår svakhet finnes Kristus

Jeg holder på å lese en bok av Merrill Mow, som heter: "Torches Rekindled". Boken handler om historien til Bruderhof-kommunitetene, som jeg har hatt kontakt med siden 1970-tallet. Bruderhof, som kan oversettes "Brødregården" ble grunnlagt av Eberhard Arnold, i Tyskland i 1920 og har i senere tid skiftet navn til Church Communities International.

Nå skal jeg ikke skrive om deres historie - det har jeg gjort ved flere andre anledninger her på bloggen. Jeg vil dele noe Merrill Mow skriver som jeg vil tro har allmenn interesse for alle kristne: hvor lett det er for oss å snakke negativt om det som virker lite og uten særlig betydning.

Merrill Mow minnes en episode han hadde hørt om Eberhard Arnold som ble veldig oppbrakt over noe som ble sagt av et medlem av den første Bruderhof kommuniteten i Tyskland. Denne kommuniteten hadde vært igjennom en tid med store problemer, og når svakheten i kommuniteten var svært åpenbar, sa dette medlemmet noe slikt som: "Vel, vi har sannelig ikke noe å skryte av, ingenting vi kan vise verden."

Merrill Mow skriver så at dette er jo en svært så menneskelig reaksjon. I perioder hvor enten det fellesskapet vi er en del av, eller vi selv, går gjennom problemer og vi opplever oss svake, så er det lett å si at det ikke er noen grunn til å sende noen ut på misjonsoppdrag eller ta imot gjester, for vi har ikke noe å by på!

Så forteller han om den kommuniteten Bruderhof hadde i Paraguay. Der var det mange problemer. Men i en av disse fasene de gikk igjennom kom det gjester til dem. De opplevde ting helt annerledes. Midt i svakheten til kommuniteten opplevde de noe av Jesus! Så skriver Merrill Mow:

"Vi skulle forsøke å huske at gjennom alle prøvelser - uansett hva slags - at bak dem er det et kall fra Gud som ikke er avhengig av oss. Det er kallet som er perfekt; et kall til et liv som ingen av oss kan, eller vil, kunne leve opp til. Den livets vei som vi er kalt til å gå, og det vi representerer, er mer enn det vi er."

Så sant dette er!

Dietrich Bonhoeffer skriver om noe av det samme i sin bok "Et liv i fellesskap":

"Gud hater drømmeriet, for det gjør oss stolte og fordringsfulle. Den som drømmer om bildet av et fellesskap, han krever at det blir virkeliggjort av Gud, av den andre og av seg selv. Han går kravfull inn i det kristne fellesskapet, oppretter sin egen lov og dømmer brødrene og Gud selv etter den. Han gjør som om han først hadde å skape det kristne fellesskapet, som om hans drømmebilde skulle forene menneskene. Det som ikke går etter hans vilje, kaller han svik. Når bildet hans slås i stykker, ser han fellesskapet bli ødelagt. Slik blir han først sine brødres anklager, så Guds anklager og til sist sin egen fortvilte anklager."

La oss ta med oss Guds ord som sier: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,25) Og: "Derfor vil jeg mest av alt rose meg av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ha rom hos meg. Derfor gleder jeg meg midt i svakhetene, i mishandling, i nød, i forfølgelser og angst for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,9-10)

Bildet er fra en av Bruderhof kommunitetene.