Den dåpspraksis som utviklet seg under Cyprian fortsatte under Augustin (bildet). Dåp av spedbarn blir på en måte en logisk konskvens av Augustins (354-430) arvesyndslære. Om spedbarna sa Augustin "Nettopp fordi de er bebyrdet med arvesynd skal de døpes for derved å bli delaktige i nåden." Augustin mente også at Kirken gjennom sine sakramenter formidler denne nåden.Men det skjer mer med spedbarnsdåpen under Augustin. Fra nå av finner man eksempler på dåp av spedbarn av ikke-kristne foreldre, og det varer ikke lenge før jødiske barn tvangsdøpes.
Augustins lære fikk djuptgående følger for Vestkirken. I Østkirken derimot, var den teologiske situasjonen noe annerledes enn i Vest. Når det gjelder dåpen, understreket Østkirken dåpens rolle som en handling som satte den døpte inn i barneforholdet til Gud, og de la også vekt på den framtid som åpnet seg for barnet. Dermed kom Augustins arvesyndslære ikke til å møte det samme behov i Østkirken som i Vestkirken, og denne lære fikk da heller aldri noe fotfeste i Østkirken. Andre trekk som imidlertid var karakteristiske for Østkirken, var at man der tilla den døptes forhold til Kirken stor betydning og tanken på dåpen som et motstykke til omskjærelsen, fikk et visst gjennomslag.
Da var ikke veien lang til den teologi som utviklet nasjonal- og folkekirketanken. Med arvesyndsteologien leverte Vestkirken det teologiske hovedargumentet for spedbarnsdåpen, mens dannelsen av folke- og nasjonalkirker hadde sitt grunnlag i den utvikling som foregikk i den østlige kristenhet. Latinsk teologi og Østkirkens erkjennelse av de følger som spedbarnsdåpen innebar sosiologisk og politisk, var den arv som dannet basis for den nå stadig mer utbredte spedbarnsdåpspraksis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar