Det er nå gått en uke siden jeg kollapset og havnet på intensiv-avdelingen på Sykehuset Innlandet, hvor jeg var i to døgn. Ennå sliter jeg med ettervirkningene, og det vil nok ta tid før jeg forhåpentligvis gjenvinner styrke. Midt oppe i alt som har skjedd har jeg erfart at jeg er i Herrens hender - og jeg kjenner på en djup takknemlighet over å få leve. Den takknemligheten kjenner jeg på hver morgen jeg våkner. Ingenting er selvfølgelig lenger.En god venn av meg skrev følgende: "Vi blir stadig minnet om at vi ikke er gjort av rustfritt stål og granitt. Vi er skjøre leirkar. Men vi har en skatt som er intakt på innsiden uansett hvor skjør innfatningen er!"
Det har jeg erfart er sant. Og jeg forundres over den nåden det er å være bærer av Den Hellige Ånd, selv om det templet Han bor i nå bærer preg av alvorlig sykdom.
Takk til alle som har bedt og fortsetter å be. For alle oppmuntrende telefoner og sms, for blomster og omtanke. Her om dagen fikk jeg min kurdiske favorittsuppe levert på døra! Hvilken kjærlighetshandling fra Mehri! I stunder som dette ser en hvor verdifullt vennskap er. Fra både våre kristne og våre muslimske venner har vi opplevd å bli omsluttet av kjærlighet, og bønn.
En stor takk til min kjære og omtenksomme kone, barn og familie.
Akkurat nå kjennes veien litt bratt. Det er mange tanker som rører seg i meg, og mange spørsmål om fremtiden. Men en ting vet jeg:
Jeg er hos Gud. Og Han har gitt sitt løfte om at Han ikke slipper oss og ikke forlater oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar