I den siste tiden har det pågått en debatt i media om de ulike bibeloversettelsene vi har på norsk, og hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for slike oversettelser, og om hvilke tekstvarianter som skal brukes. Fader Johannes (bildet), som er arkimandritt og forstander for Hellige Nikolai kirke i Oslo, har skrevet om Den ortodokse kirkes syn på Bibelen. Jeg synes dette var så interessant at også bloggens lesere burde få lese det. Med velvillig tillatelse fra fader Johannes bringer jeg her hans artikkel:
Inneholder BIBELEN GUDS ORD?
Jeg har lest noen innlegg i Vårt Land i diskusjonen om de norske bibeloversettelsene, og har gjort meg noen refleksjoner fra mitt ståsted som prest i Den ortodoks kirke.
For oss ortodokse er Bibelen ikke noen samling gamle skrifter som har blitt overlevert til oss gjennom historiens tilfeldigheter i variabel tilstand, men sentrum i det vi kaller Den hellige tradisjonen, selve dens kanon. Vi tror at Bibelen inneholder Guds Ord og er hellig, derfor kaller vi den for ”Den hellige skrift”. Kirkens grunnmur, dens dogmer, er basert bl.a. på utsagn og formuleringer i Bibelen. Og Bibelen, hvor kommer den fra? Den er ikke trykt i himmelen og sendt med englebud, men har gått gjennom historiske prosesser før den (i tidens fylde!) ble vedtatt på kirkemøtene som rettesnor (kanon) for kirkens lære. (Jada, vi vet det vi også!)
Det er derfor ikke uvesentlig hvilke tekstvarianter som ble lagt til grunn for kirkens vedtak om den bibelske kanon, og vi ortodokse kristne tror faktisk at dette er et resultat av Helligåndens inngripen, og ikke et resultat av menneskelig forskerarbeid. Og den bibeltekst som kirken kanoniserte er og må være den som har autoritet, selv om det kan påvises andre varianter som er eldre.
Om vi aksepterer andre tekstvarianter i stedet for den ”autoriserte”, ja da kan det resultere i at vi svekker kirkens dogmer og troslære som er basert på eller knyttet til bestemte formuleringer i Skriften. Likeså vil en rekke tekstlige sammenhenger mellom Bibelen og de liturgiske tekstene forsvinne og svekke deres betydning. Og våre store og viktige, ja hellige kirkefedre og lærere som baserte sine utlegninger på den vedtatte kirkelige kanon, skal vi stille spørsmål ved deres autoritet pga. av at tekstreferansene dere plutselig blir underkjent av tekstkritikere mer enn tusen år senere? Og sist, men ikke minst: Er det Helligånden som åpenbarer sannheten for kirken, eller er vi avhengige av de til enhver tid gyldige forskningsresultater? Inneholder Bibelen Guds Ord til oss, eller er den bare et stykke arkeologi som inneholder nedtegnelser av historie og menneskelige erfaringer av religiøs art opp og ned gjennom tidene?
I Innlegget 10. jan av Geir O Holmås nevner han ”den beste teksten” og ”pålitelig tekst”. Ut fra hvilke hensyn? Og hva mener han med ”originalteksten til NT’s skrifter”. Jeg tror det er viktig å fastslå i utgangspunktet at Kirken ikke baserer seg på arkeologi, men på åpenbaring, og at det faktisk er Helligånden som skal lede oss fremover i kunnskapen og kjennskapen om Gud, og ikke noen hybridvitenskap som hverken er fugl eller fisk. La tekstkritikerne drive med sitt på rent sekulærvitenskapelig vis, men kirken må våge å være kirke og hverken skjule seg bak eller la seg presse av deres til enhver tid gyldige eller ugyldige resultater.
Det forhold vi som ortodokse kristne har til Bibelen og den bruk vi gjør av den, gjør at for oss er den ”konkordante” oversettelsen langt å foretrekke. Vi er ikke interessert i en samling antikvariske skrifter som kan brukes som innblikk i menneskers erfaringer og forståelse av det guddommelige, ikke trenger vi heller mer eller mindre vellykkede gjengivelse av poetisk art. Vi trenger en bibeloversettelse hvor vi kjenner igjen vår tro og de referanser vi vet finnes der.
1 kommentar:
Tack för denna goda och sakliga inblick i det stora allvaret med Guds Ord.
Legg inn en kommentar