Gudfeldigheter - mitt møte med John Wimber og Reinhard Bonnke

En venn av meg, Robert Murphree, skrev i går et viktig innlegg på Facebook, om et møte mellom to markante skikkelser innen kristenheten, John Wimber og Reinhard Bonnke. Møtet fant sted i Tyskland og på den tiden var forholdet mellom tyske lutheranere og pinsevenner ganske så spent. John Wimber ønsket at Bonnke skulle komme til konferansen Wimber holdt i Tyskland, og inviterte ham. Så skriver Murphree: "Han kaller Reinhard ut offentlig og ønsker Reinhard velkommen, og overøser ham med ros og takknemlighet for hans fantastiske åndsledede arbeid i Afrika." Det skjer et gjennombrudd i den åndelige verden den dagen. Jeg leser disse linjene, og det slår meg: Jeg var tilstede på dette møtet! Jeg var der da det skjedde!

Her er et referat fra møtet som jeg publiserte på bloggen min 28.juni 2008, som et tilbakeblikk: 

"Det var i Frankfurt i Tyskland at jeg møtte John Wimber for første, og det skulle vise seg og bli eneste gang. Da hadde jeg lest flere av hans bøker, lyttet til hans undervisning på kassetter og lest mange av de artiklene han skrev i magasinet "Equipping the Saints". Jeg var spesielt begeistret for hans radikale undervisning om korset, og frydet meg over hvor sentralt evangelisk han var i sin forkynnelse av Jesu død og oppstandelse, og hvile følger dette får for vårt eget trosliv. Konferansen i Tyskland handlet om "signs and wonders". Og jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde i Messehalle i Frankfurt.

Jeg hadde sikret meg plass på aller første benk, takket være et pressekort jeg hadde på den tiden. Det var bare en ledig plass ved siden av meg. Noen år tidligere hadde jeg vært på samme sted, da var det Reinhard Bonnke som arrangerte sin første "Euro-Fire" konferanse. Møtet i Messehalle hadde akkurat begynt, og ingen ringere enn Reinhard Bonnke kom inn, ulastelig kledd i svart dress, og satte seg ved siden av meg. Joda, jeg innrømmer det: Hjertet slo litt raskere, og noen hjertesykdom hadde jeg ikke på den tiden. Her satt jeg med verdensevangelist Reinhard Bonnke ved min side, og joda, jeg passet på å få både en personlig samtale og forbønn! Den store forsamlingen som telte noen tusener, sang med i kjente Vineyard lovsanger. Det var en ganske fortettet atmosfære. Men hvor var Wimber selv? Han satt i hvert fall ikke på første benk. Kanskje han kom senere? Berømte ledere innenfor pinsekarismatisk sammenheng har det med å dukke opp litt ute i møtene. Men det varte og det rakk, og ingen Wimber kom. En kunne merke en viss uro bre seg i forsamlingen.


Så var lovsangen over, og en noe tykkfallen mann kledd i lusekofte, dongery og joggesko og med skjegg sto foran mikrofonen. Wimber hadde vært der hele tiden. Han hadde spilt saksofon i lovsangsbandet!


På sin egen avslappede måte, med den ene hånda i bukselommen, prekte han om korset. Så glad jeg ble. Her var ingen fakter, han hevet aldri stemmen. Jeg så på Bonnke. Han satt der i svart dress. Da jeg var på hans konferanse hadde vi opplevd at mange ble helbredet. Også den gangen satt jeg på første benk og så mange av helbredelsene skje rett foran øynene mine. Og så på Wimber, og måten han var kledd. To vidt forskjellige Herrens tjenere. Begge hadde bevart sin originalitet, og begge ble mektig brukt av Gud.


Plutselig skjedde det! Noen ropte: Jeg ser, jeg ser! Fra et annet sted i den store salen ropte en annen: "Jeg kan gå!" Det ene miraklet etter det andre skjedde mens Wimber talte. Men han talte ikke om helbredelse, han talte om korset, og Gud stadfestet sitt ord. Det var ingen som la hendene på de syke, helbredelsene bare skjedde mens Wimber talte. Jeg hadde aldri vært vitne til noe lignende før. De helbredelsene jeg hadde vært vitne til hadde skjedd mens jeg selv eller andre hadde lagt hendene på de syke og bedt. Nå skjedde helbredelsene uten at noen berørte noen i det hele tatt, og Wimber selv - han stod på scenen med hendene i bukselommene og bivånet det hele i dyp takknemlighet. Det virket nesten hverdagslig det hele. Men jeg ble så berørt av dette enkle.

Ingen kunne si at det var Wimber som helbredet dem. Det var Gud, og så fikk da Han også all æren for det hele. Jeg ble selv helbredet under disse møtene - for de indre sår den dype sorgen jeg bar på etter min fars død. Men det er en annen historie."

Så langt erindringen, Det jeg kan si i etterkant er at livet mitt ble aldri det samme etter dette møtet med Wimber og Bonnke. Jeg har båret på en brann i meg siden Bonnke la hendene på meg, og den har ikke sluknet.

Døden, livet, skuffelser og helbredelse

  

Livet er så skjørt. Det kan gå i stykker når som helst. Her om dagen ble jeg så minnet om å be for en god venn av meg. Det kom for meg om natten, som det av og til gjør med mennesker jeg blir minnet om å be for. Han har kreft. Med spredning. For andre gang. Kreften er aggressiv. Den tar ingen hensyn. Den rammer ubarmhjertig. Vi er omtrent like gamle. Det kjennes så tungt, og meningsløst. Både han, og jeg, familien hans, de mange vennene håper på at han blir frisk igjen. Enten gjennom avansert kreftbehandling, eller at Gud griper inn og helbreder ham. Vi ber om et under. Min venn har overgitt seg selv i Guds hender. Han er forberedt på at dette kan gå begge veier.

Jeg kjenner dette på kroppen. Kirurgen som opererte meg var tindrende klar: uten operasjon gir jeg deg ikke så mange månedene. Jeg var heldig. Gud sparte mitt liv. Takket være en dyktig kirurg og hans team. Men jeg har noen andre utfodringer jeg må leve med, ikke minst Parkinsons med alt den stjeler av styrke, både kroppslig og psykisk, med alle smerter, tap og fortvilelse.

Jeg skulle ønske vi så flere helbredelser. Jeg ber om det. Jeg har sett Gud helbrede fra livstruende sykdom, flere ganger, så jeg vet at Han kan.

Jeg vil ikke bruke tid på å forsøke å forstå eller forklare hvorfor folk ikke blir helbredet når vi ber. Det har jeg for lengst overlatt til Gud. Lidelsen er et mysterium som vi ikke vil forstå før vi er hjemme hos Gud. Heller ikke hvorfor Han velger å hente noen hjem i ung alder. Det er gåtefullt. Uforståelig. 

Døden er jo ikke det verste. Den er døren inn til det evige liv, da vi er fri alle smerter, sykdom og hvor vi slipper å ta farvel. 

Far vel. Slik liker jeg å uttrykke det. Det er sårt, smertefullt, vemodig, men også uendelig vakkert. Vi ønsker god reise! Destinasjonen er jo himmelen.  

Men jeg fortsetter å be om helbredelse, både for meg selv og andre. Det er en del av vårt kallsbrev. Det har jeg lært av John Wimber.

Men jeg har også lært noe av Henri Nouwen- Han har skrevet en bok om døden. På norsk ville den kanskje fått tittelen: 'Hvordan kan døden bli din største gave til andre?' Det er litt av et spørsmål. Og absolutt verd å stille seg. Foreløpig har jeg ikke så mange svarene. 

Døden er fremdeles tabu nr 1 i Norge. Vi snakker om alt annet, bare ikke om døden. Kanskje skulle vi nettopp gjøre det.

Mitt personlige møte med Reinhard Bonnke

Det må ha vært på 1980-tallet. I Frankfurt i Tyskland. Jeg hadde reist sammen med noen venner for å være med på en konferanse med John Wimber. Om tegn og under. Underlig nok hadde jeg funnet plass i den store konferansehallen på første benkerad. Det var to plasser ledige ved siden av meg. Noen år før hadde jeg også vært i Frankfurt for å delta på FIRE-konferansen med Reinhard Bonnke. Det var mildt sagt en sterk opplevelse!! Plutselig kommer to dresskledde menn inn fra en sidedør. De setter seg på de to ledige plassene ved siden av meg. En av dem var Reinhard Bonnke. Han hilste på meg med sitt karakteristiske varme smil. Den andre mannen var hans nærmeste medarbeider på den tiden, Peter Vandenberg. Slik kom jeg til å sitte ved siden av Reinhard Bonnke hele denne kvelden. Vi så av og til på hverandre og smilte.

Det var en veldig spesiell opplevelse. Drømmen min var som ung forkynner å få møte en av mine store troshelter. Nå satt han ved siden av meg en hel kveld. Og vi lyttet til John Wimber sammen! På samme forunderlige måte fikk jeg også møte en annen troshelt, Derek Prince, i Jerusalem, mange år senere. Begge deler som svar på bønn.

Når møtet var over tok jeg mot til meg: Om han ville be for meg og velsigne meg?

Bonnke var ikke vond å be. Han snudde seg mot meg, la hånden sin på hodet mitt og ba så stillferdig. Ikke slik jeg hadde sett på hans kampanjefilmer. Men stillferdig. En kraft for gjennom hele kroppen min, fra topp til tå. Som ild i mine bein. Den er der ennå.  Ilden jeg fikk overført den kvelden har jeg båret med meg. Det var en skjellsettende opplevelse. Så ba han meg være frimodig med den skatten Gud hadde gitt meg. Han sa dette mens han holdt meg i sine hender og smilte til meg.

Jeg har ikke delt dette før nå. Det har vært for personlig. Men nå når Reinhard Bonnke har gått hjem til Herren, 79 år gammel.

Praktisk tro

John Wimber er kjent for uttrykket 'doi'n stuff'. Det handler om å gjøre, ikke bare høre. Det finnes et annet godt ord for dette: ortopraxis. Ordet 'ortodoksi' kan forstås både positivt og negativt. Negativt som 'forsteinet rett lære'. Den legendariske pastoren i Westminister Chapel i London, Martyn Lloyd-Jones, sa ved en anledning at 'du kan ha aldeles helt rett teologi, og likevel være stein død.' Men ordet kan også forstås positivt som en levende tradisjon.

Men tilbake til ordet 'ortopraxis'.

Praksis er et nøkkelord i den bysantinske tradisjonen. Der handler det om at tro og handling ikke kan skille lag, men hører uløselig sammen. Den hellige Maksimos Bekjenneren (580-662) sa det slik: 'Teologi uten handling er demonenes teologi'. Vi kan derfor si at 'ortoprakss' er 'levende ortodoksi'.

Jesu bror, han som også etter tradisjonen kalles 'Den rettferdige', forstanderen for menigheten i Jerusalem, synes som den mest sannsynlige forfatteren av Jakobs brev, skriver:

'Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv.' (Jak 1,22)

Det er altså mulig, ikke bare å bli bedratt av falske profeter og vranglærere, men også fordi man ikke praktiserer det man tror! Det er i seg selv vranglære!

Man kan anklage andre for andres bønneformer, men ber man selv? Det er mulig å snakke mye om bønn, og behovet for å be, og likevel ikke be!

Det er godt, ja, befriende å møte mennesker som lever hva de tror. Deres LIV er et LEVENDE vitnesbyrd om Jesus. I stedet for å være så veldig opptatt av andre, lever de hverdagsliv i bønn, forsakelse og tro. I stedet for å snakke om bønn, ber de. I stedet for å snakke om behovet for å vise barmhjertighet, viser de barmhjertighet. I stedet for å lete etter feil hos andre, bekjenner de sin egen synd.

Når mennesker ikke blir helbredet

Store filosofiske tenkere og teologer har forsøkt å løse lidelsens mysterium. Ingen har klart det.

Når Emil Gustafson (bildet) ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning, ble han stille. Det tok lang tid før han svarte. Så kom det:

"Han heter Underlig."

Ikke 'under'. Det er Han også. Men 'underlig'.

Da hadde den unge Emil Gustafson utholdt svære lidelser på grunn av et mageonde. Han dør bare 38 år gammel av denne sykdommen. En lysende begavelse. En forkynner som loddet djupt. Mennesker som hørte ham glemte aldri hans prekener. Heldigvis er mye av dette tatt vare på gjennom hans samlede skrifter, som Filadelfiaforlaget var forutseende nok til å få oversatt for mange år siden i den såkalte "Akerserien".

Gud er Gud. Det er sider ved Ham vi aldri vil forstå. Og det er sider ved livet vi aldri vil forstå.

Systematisk teologi, er det noe som heter. Det er vel og bra, men det er ikke alt som kan systematiseres og lages en lære ut av. Gud sprenger disse rammene. De gamle sa: Han er større. Det er den beste definisjonen av Gud jeg kjenner.

Når så en norsk helbredelsesevangelist legger ut 15 årsaker til at mennesker ikke blir helbredet, forsøker han seg på noe som ikke bare vekker sterke reaksjoner, ikke minst hos de som ikke blir helbredet, men han begir seg utpå noe som er dømt til å mislykkes.Verken han eller jeg eller noen annen sitter med fasit. Jeg liker i grunnen Francis McNutt, som selv står i en stor tjeneste hvor mange mennesker blir helbredet, ikke har noe svar på hvorfor ikke alle som vi ber for blir det. Han snakket om 'helbredelsens mysterium'. Det finnes ikke svar på alt. Heller ikke Kathryn Kuhlman ga seg ut på å forklare dette. "Jeg vet ikke", var hennes troverdige svar.

Jeg vet bare dette: Gud er glad i oss alle.

Om vi er friske eller syke.

Og jeg fortsetter å salve og be for de syke, selv om jeg selv er syk. Så overlater jeg resten til Gud. Aldri før har jeg sett så mange mennesker berørt av Gud og helbredet som nå. Men jeg er fortsatt syk.

Og jeg vet dette: Noen kommer til å forbli syke til de er hjemme hos Gud.

Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg ville aldri finne på å tro eller tenke at årsaken lå hos den som er syk. Jeg ville aldri finne på å beskylde noen for manglende tro.

Jeg vet også dette: De aller fleste dør av en sykdom. Selv de som har 'sterk' tro. Kathryn Kuhlman døde av hjerteproblemer. Ingen skal komme å beskylde henne for ikke å ha tro nok.

Og mennesker med kronisk sykdom er blitt brukt av Gud til å formidle helbredelse, Guds kraft og nåde på en måte mange friske mennesker ikke har.

John Wimber, som selv var svært syk i lange perioder av sitt liv, fikk bringe helbredelse til mange mennesker. Han sa: "Jeg ber for syke. Resten overlater jeg til Gud." Det er sunn teologi.

Mennesker spår. Gud rår. 

En av pionerene innen Vineyard bevegelsen er død

En av grunnleggerne av Vineyard-bevegelsen, pastor John C. MacClure, her sammen med sin kone Margie, gikk hjem til Gud fredag kveld. McClure, som ble 70 år gammel, døde av komplikasjoner etter en ATV-ulykke.

John MacClure mistet kontrollen på en ATV han kjørte den 19. juli. Han var på tur sammen med sine brødre og et søskenbarn i fjellene i nærheten av Pagosa Springs i Colorado. Han traff et tre, og sammenstøtet førte til hodeskader. Han brakk også alle ribbenene på den ene siden, og fikk et brudd i ryggsøylen. Etter ulykken ble han fraktet bort i et helikopter til et sykehus i New Mexico. Han kom seg ganske raskt igjen, og var i stand til å ta sine første steg en uke etter ulykken.

Vel hjemme i Orange County i California fortsatte den gode utviklingen. Men så skjedde det noe uventet fredag kveld. I følge hans svigersønn, Mark Ostgaard, fortalte MacClure at han kjente seg så svak og hadde problemer med å puste. Tidlig om morgenen 8. august ble han brakt til Hoag sykehuset, hvor han ble erklært død ved ankomst.John Ma

'Det hele kom som et stort sjokk', forteller svigersønnen til Mark Ellis, reporter for ASSIST News Service.

Som en av de nærmeste medarbeiderne til John Wimber, grunnleggeren av Vineyard bevegelsen, startet John McClure flere menigheter. Blant annet Newport Beach Vineyard. Den ble startet hjemme i stua til John og Margie, og vokste til en menighet på 2.500 medlemmer.

Hjemmesiden til John McClure finner du her:

http://www.johnmcclureministries.com/

Hva er vår drivkraft? Hvem er vårt liv?

Disse ordene av John Wimber (bildet) er det verd å tenke igjennom:

'I arbeidet med å trene ledere har jeg funnet følgende: Mange ledere er så fanget i deres søken etter å lykkes, etter framgang, etter å være synlig at de har liten forståelse for hvordan de kan tjene Gud på en skjult, ydmyk vei. 

Lik Peter, tjener de en gud som de selv har skapt - den triumferende guden av suksess, ikke korsets lidende tjener'.

Jesus sa:

'Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel'. Luk 14,26-27)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 12

For meg ble boken "Helandets mysterium" av Francis MacNutt (bildet) av stor betydning for mitt ståsted med hensyn til bønn for syke og helbredelse. Boken som på engelsk har tittelen "The power to heal", fikk altså på svensk en mye mer dekkende tittel. For boken, av den tidligere katolske presten, er en ydmyk tilnærming til både spørsmålet om helbredelse og lidelsen.

Og MacNutt skriver om noe jeg inntil da - dette var i 1980 - ikke hadde støtt på i noen annen bok som omtalte dette emnet. Han skrev: "En sak står helt klart, bön om helande är ofta en prosess som kräver tid."

Her møtte jeg en som selv sto i en sterk helbredelsestjeneste si noe som i første omgang kanskje ikke høres så spesielt ut, men da må en huske at alle bøker skrevet om helbredelse jeg hadde lest - og jeg hadde lest mange - handlet om at man skulle legge hendene på de syke, be og så skulle de bli helbredet! Punktum. Og skjedde det ikke noe - ja da måtte det vel være noe galt med den som man ba for!

Men Francis MacNutt la til: "Det grymmaste man kan säga till en männoska som blivit bättre efter ett förbönstilfälle är att nu mäste hon tro att hun är helt frisk. Att be ännu en gång vore att visa brist på tro."

Dette var befriende! På samme måte som med John Wimber understreket Francis MacNutt at vi er kalt til å be for syke, og opplever vi ikke at de vi ber for blir friske så får vi be en gang til, og så en gang til!

Det begge sier er at helbredelse ofte er snakk om en prosess. Francis MacNutt skriver: "Den viktigaste erfarenheten jag gjort under de senaste åren när det gäller bön om helande är att människor vanligtvis inte blir helt friska efter första gången vi bett, men de blir bättre."

Det finnes et godt eksempel på denne formen for bønn for syke i Det nye testamente, til noe som skjer i Betsaida:

"Og de førte en blind til ham og ba ham røre ved ham. Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, og han spyttet i hans øyne og la sine hender på ham og spurte ham om han så noe. Og han så opp og sa: Jeg kan se mennesker; for jeg ser folk gå omkring likesom trær. Så la han atter sine hender på hans øyne, og han så klart, og han ble helbredet og kunne se alt tydelig på avstand." (Mark 8,22-25)

Vi skal altså ikke være redd for å be for de som er syke flere ganger. Det er ingen vantro forbundet med det. Vi bringer tross alt den syke til Jesus! Men som forbedere skal vi være veldig forsiktige og taktfulle og aldri noensinne trenge oss på for å be! Dette kan jeg ikke understreke sterkt nok. Jeg lider selv av kroniske sykdommer og har enkelte ganger opplevd det slitsomt når ivrige mennesker skal be for meg i et møte. Det må være den syke selv som ber om å bli bedt for, eller at den som drar omsorg for den syke på en forsiktig måte, uten å legge nye byrder til, spør om han eller henne kan få be for den som er syk.

Helbreder Gud tåler også helbredelsen å bli gått etter i sømmene! Med det mener jeg å si at enten er man helbredet eller så er man det ikke. Det er slitsomt for en som er syk og som er blitt bedt for, at man skal leve opp til forventningen til forbederen og gå rundt å være redd for at man er negativ og vantro fordi man fortsatt ikke kjenner seg bra.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article115508.zrm


(fortsettes)

La oss be et menneske gjennom til frelse

Morris H. Chapman (bildet), president of the Southern Baptist Convention's Executive Committee, går nå ut med en oppfordring til alle kristne om å adoptere et menneske som man vil be for inntil vedkommende blir frelst. Dette som et ledd i arbeidet med å fullføre misjonsbefalingen.

Chapman oppfordrer menighetene til å arrangere egne gudstjenester hvor det settes fokus på behovet for å nå mennesker med evangeliet. I den forbindelse anbefaler han at det mot slutten av møtet gis et alterkall. Mennesker som da vil påta seg et bønneansvar for et menneske, for å be for vedkommende daglig inntil denne tar steget og blir en kristen, vil innvie seg for oppgaven innfor Gud. Dette vil gjøre bønneoppdraget mer forpliktende.

Selv om bønneoppgaven gis til alle menighetene knyttet til Sørstatsbaptistenes nettverk lar vi oppfordringen gå ut til alle skandinaviske menigheter - denne bloggen leses nemlig av mennesker fra alle de skandinaviske landene - om å gjøre det samme. Tenk om vi alle - i løpet av vårt liv - i det minste vant et menneske for Jesus!

Morris Chapman oppfordrer de som vil påta seg en slik bønneoppgave om å be om visdom fra Gud, slik at de kan få ideer om hvordan de kan vitne for den de ber for.

Det gjorde sterkt inntrykk på meg at nå avdøde John Wimber hadde 100 ufrelste på sin bønneliste. Med unntak av noen få ble samtlige frelst før Wimber døde. De andre ble frelst i forbindelse med begravelsen! Dermed ble samtlige på Wimbers forbønnliste frelst. Det nytter. Blir du med?

Naturlig overnaturlig - å lese ordene og gjøre gjerningene

Jeg lar meg utfordre for tiden! Av Gary Best (bildet), den nasjonale lederen for Vineyard menighetene i Canada. Han har skrevet en nok som også er oversatt til norsk: "Naturlig overnaturlig - Om å spille på lag med Gud." Luther forlag gav den ut i 2006 i et samarbeide med Oase og Vineyard Norge.

For det første må jeg si at Vineyard bevegelsen og da særlig dens grunnlegger John Wimber, har betydd svært mye for meg. Dette har jeg ved ulike anledninger fortalt om tidligere på bloggen.

Kanskje særlig John Wimbers sterke vektlegging av undervisningen om Guds rike. Jeg husker ennå Wimbers undervisning på en konferanse i Frankfurt i Tyskland for en god del år siden - jeg begynner jo å bli en gammel mann - hvor han talte om hvordan Guds rike eller herredømme gjennom Jesus hadde brutt inn i den nåværende onde tidsalder. Wimber talte om de tegn og under som fant sted i tilknytning til Jesu tjeneste, som ytre kjennetegn på at den nye tidsalder var i ferd med å bryte inn i den nåværende tidsalder som følge av Jesu lydighet mot sin Far.

Vel, jeg må si det rett ut: Jeg lengter så etter å se dette i en mye større målestokk enn det vi gjør pr. dato - i hvert fall her i Vesten.

Gary Best gir meg appetitten tilbake på tegn og under - på en positiv måte.

Det beste med Wimber var at han understreket at vi alle er kalt til å utføre Jesu gjerninger! Alle kan be for syke. Jeg husker at i Tyskland la han ikke hendene på en eneste en, men han oppmuntret folk i salen til å legge hendene på de syke, og mange ble momentant helbredet.

Gary Best skriver i innledningen av boken: "På dette tidspunkt hadde jeg ennå ikke begynt å forstå selve nøkkelen i Johns budskap om Guds rike: at alle og enhver potensielt er i stand til å gjøre alt hva Jesus gjorde, ganske enkelt fordi Guds rikes kraft dreier seg om å handle i lydighet, og ikke så mye om å være spesielt "salvet". John trodde fullt og helt at når Jesus befalte disiplene å proklamere de gode nyhetene, ville han også sørge for at de fikk kraft til å utføre befalingen. Derfor var også John veldig klar på at 'alle kan være med på laget.' Dersom vi helt enkelt var villig til å gjøre det Jesus ga oss fullmakt til (å proklamere de gode nyhetene og å utføre det Den Hellige Ånd ledet oss til), kunne vi også stole på at Han ville gi oss kraft til å oppnå de ønskede resultater."

Det flotte med "naturlig overnaturlig" at det følger med øvelser til boken! For vi må ikke glemme ordene fra Jak 1,22:

"Men vær ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv."

Eller som det står i den reviderte utgaven av 2005:

"Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv."

Det er blant annet dette som er vår virkelig store utfordring! Vi hører masse god undervisning, men vi handler sjeldent på det vi lærer. Er ikke det sant?

Mimeomai - hvem etterligner eller mimer vi?

John Wimber, her sammen med kona Carol, har betydd mye for meg. Det har jeg skrevet om tidligere på bloggen. I går kom jeg over en artikkel han skrev om kristent lederskap. Jeg synes Wimber er inne på noe svært viktig når han definerer sant kristent lederskap på denne måten:

"Lederskap, pr definisjon er to ting: Å lære å kjenne Herrens sinn for en gitt tid og mennesker. Muligheten for å utruste de samme menneskene på en troverdig måte."

Vi trenger gode forbilder i dag. Mennesker som lever hva de preker. Som kan modellere for oss hva etterfølgelse av Jesus innebærer for oss som lever i 2009. Jesus har selv fortalt oss hva en radikal overgivelse til Ham og Guds rike innebærer. Men det er en ting å ha ordene stående der på sidene i vårt Nytestamente, noe ganske annet å se dem levd i praktisk hverdagsliv. Derfor trenger vi mennesker som går foran. Som er tjenere i ordets rette betydning.

Ordets som er oversatt med etterfølge er det greske ordet mimeomai. Det er derfra vi har ordet mime. Vi kunne også sagt etterligne. Den virkelige etterfølgelsen er å ligne sitt forbilde mest mulig.

Jeg hører ofte mennesker si: Ikke se på meg, se på Jesus.

Javel, men hvordan ser mennesker Jesus, om de ikke ser Jesus i meg?

Så annerledes apostelen Paulus var! Han sa: "Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere!" (1.Kor 4,16) "Vær mine etterfølgere, slik også jeg er Kristi etterfølger." (1.Kor 11,1) "Søsken, vær mine etterfølgere, og legg merke til dem som vandrer slik, ettersom dere har oss som forbilde." (Fil 3,17)

Hebreerbrevets forfatter ber oss om dette: "Og vi ønsker at hver enkelt av dere viser den samme iver for håpets fulle visshet helt til det siste, så dere ikke blir sløve, men er etterfølgere av dem som arver løftene ved tro og tålmodighet." (Hebr 6,11-12) "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro, og legg merke til utgangen på deres ferd." (Hebr 13,7)

Hvem er ditt eller dine forbilder? Hvem følger du?

Det er lett å svare Jesus, og det er jo et riktig svar. Men om du skulle se deg om etter noen som har fulgt Ham eller som følger Ham i dag, hvem er disse personene?

I går tok jeg en quiz som gikk ut på hvilken teolog jeg var. Svaret ble Menno Simons (1496-1561). Jeg tenkte at han er et menneske jeg definitivt ville like å etterligne. Skulle ønske jeg fulgte Jesus like radikalt som ham. Kort fortalt trodde han at Luther og Calvin ikke gikk langt nok i sin reformasjon. Menno Simons trodde at den kristne forsamlingen besto av mennesker som hadde omvendt seg til Gud, blitt født på ny og som hadde Jesus både som Frelser og Herre. Det fikk følger for hvordan de også levde sine liv. I tillegg var han pasifist, ivrig opptatt av Guds rike, trodde på dåp av mennesker som var kommet til bevisst tro, bare for å nevne noe. Han er et godt forbilde på en som har fulgt Kristus.

Og når jeg først nevner Menno Simons har vi også noen gode mennonitvenner, som betyr mye for vår forståelse av hva det vil si å følge Jesus i dag. I dem, deres enkle liv, oppofrelse, hengivenhet, dedikasjon og radikalitet, ser vi Kristus.

Hadde vært interessant om du fortalte litt om hvem dine forbilder er. Bruk gjerne kommentarfeltet!

Arven etter John Wimber, del 1

I likhet med mange andre står jeg i takknemlighetsgjeld til John Wimber, og deler av Vineyard-bevegelsen, ikke minst til Vineyard pastor Brent Rue. Du verden hvor mye godt jeg har fått med meg fra disse to, og hvor stor hjelp det har vært for mitt eget liv! Gjennom en serie med artikler vil jeg dele dette med bloggens lesere. John Wimber døde av en massiv hjerneblødning 17. mars 1997, 63 år gammel. Vi hadde sårt trengt ham fremdeles i blant oss.


Det var i Frankfurt i Tyskland at jeg møtte John Wimber for første, og det skulle vise seg og bli eneste gang. Da hadde jeg lest flere av hans bøker, lyttet til hans undervisning på kassetter og lest mange av de artiklene han skrev i magasinet "Equipping the Saints". Jeg var spesielt begeistret for hans radikale undervisning om korset, og frydet meg over hvor sentralt evangelisk han var i sin forkynnelse av Jesu død og oppstandelse, og hvile følger dette får for vårt eget trosliv. Konferansen i Tyskland handlet om "signs and wonders". Og jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde i Messehalle i Frankfurt.


Jeg hadde sikret meg plass på aller første benk, takket være et pressekort jeg hadde på den tiden. Det var bare en ledig plass ved siden av meg. Noen år tidligere hadde jeg vært på samme sted, da var det Reinhard Bonnke som arrangerte sin første "Euro-Fire" konferanse. Møtet i Messehalle hadde akkurat begynt, og ingen ringere enn Reinhard Bonnke kom inn, ulastelig kledd i svart dress, og satte seg ved siden av meg. Joda, jeg innrømmer det: Hjertet slo litt raskere, og noen hjertesykdom hadde jeg ikke på den tiden. Her satt jeg med verdensevangelist Reinhard Bonnke ved min side, og joda, jeg passet på å få både en personlig samtale og forbønn! Den store forsamlingen som telte noen tusener, sang med i kjente Vineyard lovsanger. Det var en ganske fortettet atmosfære. Men hvor var Wimber selv? Han satt i hvert fall ikke på første benk. Kanskje han kom senere? Berømte ledere innenfor pinsekarismatisk sammenheng har det med å dukke opp litt ute i møtene. Men det varte og det rakk, og ingen Wimber kom. En kunne merke en viss uro bre seg i forsamlingen.


Så var lovsangen over, og en noe tykkfallen mann kledd i lusekofte, dongery og joggesko og med skjegg sto foran mikrofonen. Wimber hadde vært der hele tiden. Han hadde spilt saksofon i lovsangsbandet!


På sin egen avslappede måte, med den ene hånda i bukselommen, prekte han om korset. Så glad jeg ble. Her var ingen fakter, han hevet aldri stemmen. Jeg så på Bonnke. Han satt der i svart dress. Da jeg var på hans konferanse hadde vi opplevd at mange ble helbredet. Også den gangen satt jeg på første benk og så mange av helbredelsene skje rett foran øynene mine. Og så på Wimber, og måten han var kledd. To vidt forskjellige Herrens tjenere. Begge hadde bevart sin originalitet, og begge ble mektig brukt av Gud.


Plutselig skjedde det! Noen ropte: Jeg ser, jeg ser! Fra et annet sted i den store salen ropte en annen: "Jeg kan gå!" Det ene miraklet etter det andre skjedde mens Wimber talte. Men han talte ikke om helbredelse, han talte om korset, og Gud stadfestet sitt ord. Det var ingen som la hendene på de syke, helbredelsene bare skjedde mens Wimber talte. Jeg hadde aldri vært vitne til noe lignende før. De helbredelsene jeg hadde vært vitne til hadde skjedd mens jeg selv eller andre hadde lagt hendene på de syke og bedt. Nå skjedde helbredelsene uten at noen berørte noen i det hele tatt, og Wimber selv - han stod på scenen med hendene i bukselommene og bivånet det hele i dyp takknemlighet. Det virket nesten hverdagslig det hele. Men jeg ble så berørt av dette enkle.

Ingen kunne si at det var Wimber som helbredet dem. Det var Gud, og så fikk da Han også all æren for det hele. Jeg ble selv helbredet under disse møtene - for de indre sår den dype sorgen jeg bar på etter min fars død. Men det er en annen historie.


(fortsettes)

Brent Rue - Guds venn

Brent Rue - en lang, hengslete Vineyard pastor fra USA, fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv, etter at jeg hadde gleden av å lytte til hans undervisning på en konferanse i Oslo for en del år siden. Brent ble bare 48 år gammel. Han døde av kreft. Hans livsmotto var:

“to pull down heaven as much as I can into today and live it now so that I’ve got something tangible, something real.” Etter at Brent døde, hadde jeg en periode kontakt med hans enke, Happy Rue. Nå har deres sønn satt sammen en veldig flott nettside, hvor man kan finne en del av Brents gedigne bibelundervisning. Her finnes også et lydopptak fra begravelsen, hvor blant annet John Wimber deltar. Happy Rue, som er av svensk avstamning, fortalte meg at Brent var veldig opptatt av Abrahams liv i tiden før han døde. Han likte så godt at Abraham ble kalt Guds venn, og Brent ville finne ut hvilke kvalifikasjoner som finnes hos mennesker som får en slik hederstittel. Dessverre finnes ikke denne undervisningen på nettsiden, men Brents liv var i seg selv et gripende eksempel på et menneske som levde som en venn av Gud. Han fortalte meg at han, før han ble så syk, elsket å gå lange turer i skogen eller langs et vann, hvor han pleide omgangen med Gud. Jeg husker han sa: "Det viktigste jeg gjør er å ikke gjøre noe i det hele tatt, bare være." Det skjuler seg en dyp hemmelighet bak disse ordene. For Brent var det viktig å lære Guds stemme å kjenne. Han kultiverte derfor et vennskap som bestod av å lære seg hemmeligheten ved å vente på Gud. Brent var for meg et sterkt eksempel på hva det vil si å være en lidenskapelig og radikal etterfølger av Jesus. Jeg har fortsatt mye å lære av hans liv og eksempel. Jeg lover å komme tilbake til mer om Brents liv senere på bloggen.

Vineyard menighet ble ortodoks

Alle helgens søndag i 1993 slo Vineyard Christian Fellowship i San Jose i USA seg sammen med Santa Clara Orthodox Mission, og ble Hellige Stefanus Antiokisk Ortodokse kirke (St.Stephen Antochian Orthodox Church). For enkelte er det kanskje oppsiktsvekkende at et pinsekarismatisk kirkesamfunn som Vineyard, stiftet av John Wimber, blir en del av den ortodokse kirkefamilien. Men ikke nå lenger. Faktum er at flesteparten av prestene i de ortodokse menighetene i USA er tidligere protestantiske pastorer, og at tre fjerdedeler av studentene ved ortodokse teologiske seminarer, har bakgrunn fra protestantismen. Så kan man jo alltids spørre hva som er årsaken til dette? Jeg tror det er flere årsaker:


1) En lengsel etter å finne tilbake til kirkens røtter, til originalkristendommen.
2) En tretthet etter hele tiden å leve med stadig nye popularitetsbølger og trender. Hva er det neste hyppe og trendy i kristenheten?
3) En lengsel etter hellighet.
4) En lengsel etter troens innhold. Hva tror vi egentlig på?
5) En lengsel etter liturgiske uttrykk.
6) En lengsel etter å stå i en større sammenheng, enn sin egen lille menighet.
7) En lengsel etter et kirkelig hierarki. Det er noen som tar ansvar for den som tjener som prest for en menighet, sjelesørgrisk og som en står ansvarlig overfor.
8) En tretthet over at protestantismen stadig skifter mening, alt etter som hva som er politisk korrekt, og hva som er siste kristne mote.
9) Et vemod over å se at det kirkesamfunn eller den menighet man har stått i, forlater Bibelens ord, og forkaster det kirken har stått for siden dens begynnelse.

10) En lengsel etter en kirke som står fast og ikke forandrer seg med tid og vind.


Det er sikkert andre årsaker også, men dette er noen av de viktigste. Selv har jeg holdt god kontakt med Michael Harper, som var kanskje den mest profilerte innen den karismatiske bevegelsen. Etter å ha vært anglikansk prest i nesten 40 år, ble Michael Harper en ortdoks krisen i 1995. Harper har gitt sin begrunnelse i den meget lesverdige boken: "The True Light". Han beskriver møtet med Den ortodokse kirke som endelig "å komme hjem."
Jeg kjenner nordmenn som tenker i samme baner som Harper. Dette året har jeg møtt flere både pastorer og legfolk som snakker om sin utilfredshet over det de står midt oppe i, og om de sterke lengslene de bærer på. Årsakene er en eller flere av de jeg har listet opp. Jeg tror det er viktig at vi tar denne lengselen på alvor.


Bildet viser:Fra venstre til høyre: Rev. Dn. Stephen Johnstone, Bishop JOSEPH, Very Rev. Fr. Patrick Jackson & Rev.Dn. Eugene Clark. Disse utgjør ledelsen i den nye ortodokse menigheten.