Alle helgens søndag i 1993 slo Vineyard Christian Fellowship i San Jose i USA seg sammen med Santa Clara Orthodox Mission, og ble Hellige Stefanus Antiokisk Ortodokse kirke (St.Stephen Antochian Orthodox Church). For enkelte er det kanskje oppsiktsvekkende at et pinsekarismatisk kirkesamfunn som Vineyard, stiftet av John Wimber, blir en del av den ortodokse kirkefamilien. Men ikke nå lenger. Faktum er at flesteparten av prestene i de ortodokse menighetene i USA er tidligere protestantiske pastorer, og at tre fjerdedeler av studentene ved ortodokse teologiske seminarer, har bakgrunn fra protestantismen. Så kan man jo alltids spørre hva som er årsaken til dette? Jeg tror det er flere årsaker:
1) En lengsel etter å finne tilbake til kirkens røtter, til originalkristendommen.
2) En tretthet etter hele tiden å leve med stadig nye popularitetsbølger og trender. Hva er det neste hyppe og trendy i kristenheten?
3) En lengsel etter hellighet.
4) En lengsel etter troens innhold. Hva tror vi egentlig på?
5) En lengsel etter liturgiske uttrykk.
6) En lengsel etter å stå i en større sammenheng, enn sin egen lille menighet.
7) En lengsel etter et kirkelig hierarki. Det er noen som tar ansvar for den som tjener som prest for en menighet, sjelesørgrisk og som en står ansvarlig overfor.
8) En tretthet over at protestantismen stadig skifter mening, alt etter som hva som er politisk korrekt, og hva som er siste kristne mote.
9) Et vemod over å se at det kirkesamfunn eller den menighet man har stått i, forlater Bibelens ord, og forkaster det kirken har stått for siden dens begynnelse.
1) En lengsel etter å finne tilbake til kirkens røtter, til originalkristendommen.
2) En tretthet etter hele tiden å leve med stadig nye popularitetsbølger og trender. Hva er det neste hyppe og trendy i kristenheten?
3) En lengsel etter hellighet.
4) En lengsel etter troens innhold. Hva tror vi egentlig på?
5) En lengsel etter liturgiske uttrykk.
6) En lengsel etter å stå i en større sammenheng, enn sin egen lille menighet.
7) En lengsel etter et kirkelig hierarki. Det er noen som tar ansvar for den som tjener som prest for en menighet, sjelesørgrisk og som en står ansvarlig overfor.
8) En tretthet over at protestantismen stadig skifter mening, alt etter som hva som er politisk korrekt, og hva som er siste kristne mote.
9) Et vemod over å se at det kirkesamfunn eller den menighet man har stått i, forlater Bibelens ord, og forkaster det kirken har stått for siden dens begynnelse.
10) En lengsel etter en kirke som står fast og ikke forandrer seg med tid og vind.
Det er sikkert andre årsaker også, men dette er noen av de viktigste. Selv har jeg holdt god kontakt med Michael Harper, som var kanskje den mest profilerte innen den karismatiske bevegelsen. Etter å ha vært anglikansk prest i nesten 40 år, ble Michael Harper en ortdoks krisen i 1995. Harper har gitt sin begrunnelse i den meget lesverdige boken: "The True Light". Han beskriver møtet med Den ortodokse kirke som endelig "å komme hjem."
Jeg kjenner nordmenn som tenker i samme baner som Harper. Dette året har jeg møtt flere både pastorer og legfolk som snakker om sin utilfredshet over det de står midt oppe i, og om de sterke lengslene de bærer på. Årsakene er en eller flere av de jeg har listet opp. Jeg tror det er viktig at vi tar denne lengselen på alvor.
Bildet viser:Fra venstre til høyre: Rev. Dn. Stephen Johnstone, Bishop JOSEPH, Very Rev. Fr. Patrick Jackson & Rev.Dn. Eugene Clark. Disse utgjør ledelsen i den nye ortodokse menigheten.
Det er sikkert andre årsaker også, men dette er noen av de viktigste. Selv har jeg holdt god kontakt med Michael Harper, som var kanskje den mest profilerte innen den karismatiske bevegelsen. Etter å ha vært anglikansk prest i nesten 40 år, ble Michael Harper en ortdoks krisen i 1995. Harper har gitt sin begrunnelse i den meget lesverdige boken: "The True Light". Han beskriver møtet med Den ortodokse kirke som endelig "å komme hjem."
Jeg kjenner nordmenn som tenker i samme baner som Harper. Dette året har jeg møtt flere både pastorer og legfolk som snakker om sin utilfredshet over det de står midt oppe i, og om de sterke lengslene de bærer på. Årsakene er en eller flere av de jeg har listet opp. Jeg tror det er viktig at vi tar denne lengselen på alvor.
Bildet viser:Fra venstre til høyre: Rev. Dn. Stephen Johnstone, Bishop JOSEPH, Very Rev. Fr. Patrick Jackson & Rev.Dn. Eugene Clark. Disse utgjør ledelsen i den nye ortodokse menigheten.
15 kommentarer:
Fenomenet er kalt "convergence", og Geir Lie har skrevet en god artikkel om fenomenet:
http://www.refleks-publishing.com/Files/Convergence-bevegelsen.pdf
Mvh.
Lars
Et par spørsmål som jeg ikke vet om du kan svare på:
1. Jeg ser at menigheten ble dannet i 1993. Etter min hukommelse sammenfaller det med den såkalte "Toronto-velsignelsen" som oppsto i Vineyardmenigheten i Toronto, og påvirket hele vineyard-bevegelsen selv om TACF (Toronto Airport Christian Fellowship) endte opp med å bli ekskludert fra Vineyard-felleskapet.
Spørsmålet mitt er om dette er en tilfeldighet, eller om dette også kan ha vært en medvirkende årsak både til å søke det den ortodokse tradisjon står for, og begrunnelse for et brudd med Vineyard-felleskapet?
2. Jeg ser at deres inngangsport til de ortodokses rekker er den antiokiske ortodokse kirke som om jeg husker rett er en ganske liten kirke i det ortodokse felleskap.
Kan det ha vært med å gjøre det lettere å bli medlem, og stilt færre krav som ville være vanskelige å svelge for en menighet med opphav i en pentekostal tradisjon enn om det eksempelvis var snakk om å bli medlem av den russisk-ortodokse kirke?
3. Ellers så synes jeg i lys av dette fenomenet det er interessant at min fjerne slektning Fader Johannes har en slags bakgrunn i "Maran Ata".
Mon tro om også det kan sees i lys av "convergence"-fenomenet, og om det på sikt kan være med på å tilrettelegge for en lignende situasjon i Norge?
4. Litt utenfor tema, men jeg vet du har god kontakt med DNKK.
Har "Den Nordisk Katolske Kirke" nå fått formalisert en full kommunion med de ortodokse kirker gjennom PNCC?
Jeg mener ihvertfall å huske at PNCC er tilbudt full kommunion med de ortodokse kirker.
Det er jo også interessant fordi vi ser et fenomen med at stadig flere føler seg tiltrukket til, og møtes med velvilje av den ortodokse kirke som tradisjonelt har vært svært lukket for dialog og proselyttvirksomhet om jeg er korrekt informert.
Mvh.
Lars
Det er interessant det du skriver. Dette er en utvikling jeg har fulgt på avstand i 30 år. Flere evangikale ble ortodokse på 80-tallet, også flere ledere innen det "anti karismatiske" Campus Crusade.
Du skriver om bl.a. om lengselen etter hierarki - ledere - noen "større og mektigere enn meg" å identifisere seg med.
Det var slik det var i vår husmenighet som startet tidlig på 70-tallet. www.lende.no/lederskap
Vinden fra trosbevegelsen begynte å blåse. Der var det flotte pastorer og imponerende lederfigurer og flere uttrykte, "vi vil også ha en flott leder". "Vi vil også tilhøre" "Vi vil ha medlemskap"
"Vi vil kunne forrette brylluper og begravelser"
Husfellesskapet vokste fra ca. 40 til 400 - og det var ikke noe husfellesskap lenger. De har forsøkt å utviske sporene til begynnelsen og det enkle fokuset på Kristus og broderskapet hvor folk ikke kaller seg ledere, lærere osv. Med den begrunnelse som Jesus selv ga: "For dere er alle brødre"
Fokus er nå på pastoren og lederne.
Vel etter diverse splittelser er den 400 store menigheten nå tilbake til å være en liten menighet på kanskje 50? Den indre frustrasjon er fremdeles stor, men de lever i håpet om en stor vekkelse som skal komme?
Jeg tror jeg er på linje med store deler av anabaptismen bl.a.) Min lengsel går til det enkle broderskapet. En artikkel i bladet Visjon hvor Reidar Paulsen var redaktør uttrykker mine lengsler: www.lende.no/prinsipper. Det er en felles erklærling fra husmenighetene i Kina
Men det kan vi finne diverse plasser innenfor den katolske kirken og den ortodokse kirken. Jeg kjenner den ortodokse kirken fra Russland, Balkan og Midt-østen. Mitt kjennskap er overfladisk.
Er ikke den ortodokse kirke også splittet i mange fraksjoner?
Men uansett, jeg har stor respekt for alle som bekjenner seg til Jesu død og oppstandelse. Og har ikke noe særlig behov for å distansere meg.
Allerede på 70-tallet haddet vi en katolsk prest boende hos oss i menigheten, husfellesskapet. Og han sa: "Det er akkurat det jeg tror på og lengter til - vi er ett"
Han delte sitt anliggende på våre møter, og jeg var med han i den katolske kirken - til messe - i Stavanger. Og jeg kan huske at jeg fant sterke felles lengsler med hovedpresten i den katolske kirken i Stavanger.
Mye kunne vært sagt i denne forbindelse
Det er en interessant utvikling som skjer i USA der mange protestanter etter hvert slutter seg til Den antiokisk ortodokse Kirke. Det virker som om denne grenen av det ortodokse kirkefellesskapet har vært mest smidig til å åpne opp for mennesker som har en mer amerikansk bakgrunn, mens den russiske, greske og flere andre grener lettere holder seg til sine egne etniske grupper.
Men mer interessant enn søkningen til Den ortodokse Kirke som sådan, er at dette er en del av en større trend til å søke bakover, til kildene, til det opprinnelige. Det kan nok få litt ulikt organisatorisk utslag, men er en annen vei å gå enn den håpløse moderniseringen som mange andre kirker i dag forsøker seg på.
Bare en liten korrigering om Vineyard. Du skriver, Bjørn Olav, at John Wimber grunnla Vineyard. Det gjorde han ikke. Han sluttet seg til Vineyard i 1982, etter at denne bevegelsen hadde eksistert siden 1974. En annen ting er at det var først ved John Wimbers ledelse, og karismatiske erfaringer, at Vineyard virkelig vokste og fikk stor påvirkning i mange tradisjonelle kirkesamfunn.
På hjemmesiden til Drammen Vineyard kan vi lese følgende om starten på Vineyard:
"Etter å ha arbeidet som pastor i Calvary Chapel i Costa Mesa i California (1970-71)og ha plantet en menighet kalt Jesus Chapel i El Paso i Texas (1972-73), flyttet Kenn (norske foreldre) og Joanie Gulliksen i 1974 til Los Angeles for å starte opp en tjeneste som hadde ligget på hjertene deres i mange år.
Da de startet en liten bibelgruppe hjemme hos Chuck og Karen Girard (fra sanggruppen "Lovesong"), vokste fellesskapet raskt og resulterte i stadig flere husmøter og søndagsgudstjenester i Beverly Hills. På disse samlingene fikk de ved flere profetier navnet "Vineyard", og etablerte Vineyard Christian Fellowship i Beverly Hills. ...
Våren 1982 knyttet så John Wimber og flere andre pastorer menighetene sine til Vineyard, både fordi deres visjon samsvarte med Vineyards mål, og fordi disse menighetene var med å utfylle Vineyards visjon."
Jeg synes det er merkelig at protestantiske kristne søker til den ortodokse kirke eller for den saks skyld Romerkirken ut fra de frustrasjoner de har opplevd innen sitt eget kristne fellesskap, samt lengsler etter å oppleve mer hellighet, finne fram til originalkristendommen, finne meningsfylte liturgiske inntrykk for troen m.m.
Jeg finner det merkelig fordi disse kirkesamfunnene har en ubibelsk sakramentlære, ubibelsk lære om nattverden; videre har de helgendyrkelse, mariadyrkelse, man kan søke forbønn hos avdøde kristne; de tilber ikoner m.m. Man kan heller ikke kan bli prest uten at man følger den apostoliske suksesjon. I mange land der disse kirkesamfunnene er majoritetskirker, forfølger de protestantene, og ser på dem som mindreverdige. Kan en protestantisk kristen bare godta alt dette selv man finner noe som tiltrekker dem innen disse kirkesamfunnene?
Det må vel finnes andre alternativer i kirkevalg når protestantiske kristne blir frustrert over ting de opplever innen sitt eget kristne fellesskap?
Rus:
Nå er vel hva som er Bibelsk et spørsmål om perspektiv.
F. eks mener selvsagt mine lutherske venner at barnedåp er bibelsk.
Det kan altså virke som at vi bør være litt ydmyke når det kommer til hva som ER bibelsk med stor B, og hva som vi mener er bibelsk.
F. eks er det at kristus døde for verdens synd bibelsk med stor B.
At jeg tror det er Gud som søker oss, og ikke vi som søker Gud er hva jeg mener er Bibelsk.
Jeg velger å være ydmyk mot mine mer vekkelsesorienterte trosfeller som gjerne vektlegger menneskets rolle, fremfor Guds suverene rolle.
Personlig har jeg et veldig luthersk syn når det kommer til frelsestilegnelsen.
Mitt teologiske syn hører inn under betegnelsen "arminianisme" (riktignok i sin opprinnelige forstand, snarere enn wesleyanske forstand) som er veldig mye brukt som begrep i USA:
http://en.wikipedia.org/wiki/Arminianism
Mvh.
Lars
De to spørsmålene dine ble til minst fire, Lars! (smiler)
1. Observasjonen din vedrørende den såkalte "Toronto-velsignelsen" er interessant, men jeg tror ikke den er relevant når det gjelder det som har skjedd med denne Vineyard menigheten, eller pinsekarismatiske menigheter som er blitt en del av den ortodokse kirkefamilien. Det ligger andre årsaker til dette, som noen av de jeg har påpekt i min artikkel. Men det er en kjent sak det har vært sterke reaksjoner i Vineyard bevegelsen mot noe av det som skjedde i Toronto, ikke minst mht enkelte av de såkalte manifestasjonene.
2. Den Antiokisk Ortodokse kirke har fortsatt tradisjonen fra Apgj 13 om å være en misjonerende kirke. I annonseringen på nettsiden sin skriver de: The Truth since AD.30!! Det er kjent at det innen Den Antiokisk Ortodokse kirke har vært lettere, å få aksept for og bli deltagende i den otodokse kirkefamilien,blant protestantiske grupper som har søkt om opptak, enn i andre deler av Den ortodokse kirke. Dette er i første rekke tilfelle gjeldende for USA og England. Jeg kjenner personlig til andre som har søkt om å bli en del av Den antiokisk ortodokse kirke, som har møtt på mange utfordringer. Det er ulike årsaker til dette. Kjemien mellom de ulike gruppene kan være en årsak.
3. Jeg kjenner til norske grupper/menigheter, og enkeltpersoner som aktivt arbeider med å bli en del av Den ortodokse kirke eller del av Den nordisk katolske.
4. Så vidt jeg vet har Den nordisk katolske kirke full kommunion med både Den romersk-katolske og Den ortodokse kirke.
Tore:
Jeg tror ikke du helt kan sammenligne det som skjedde i din sammenheng,når det gjelder de ledelsesstrukturer som oppsto hos dere, og det jeg har beskrevet som "en lengsel etter kirkelig hierarki".
Dette handler om å stå i en kirkelig sammenheng hvor noen (les biskopene) tar vare på den apostoliske læren,som verner om den, om apostolisk suksesjon etc.
Dagfinn:
Du har helt rett. Jeg burde ha sjekket dette før jeg skrev, men for meg er John Wimbers navn uløselig knyttet til Vineyard bevegelsen. Med det samme jeg leste det du skrev, husker jeg at jeg har lest dette i Carol Wimbers gripende biografi over sin mann.
Rus
I en tid hvor mange kirker forlater den ene skansen etter den andre, og endrer på kirkens gamle lære, er det forståelig at enkelte lengter etter et kirkelig fellesskap som tar vare på tradisjonen siden begynnelsen, og hvis lære ikke endrer seg i dag, eller imorgen eller om 100 år, om det tar så lang tid før Jesus kommer igjen.
Jeg vet ikke om du finner så mange slike sammenhenger innen protestantiske sammenhenger. Vet du om noen?
Jeg kjenner bare til et fåtalls personer som har konvertert til den ortodokse kirke eller den romerkatolske kirke. Men jeg har hørt at i flere land er det en viss søkning fra protestantiske menigheter til disse kirkesamfunnene av årsaker som du antyder i dagens blogg..
Har ikke snakket med dem eller spurt om de aksepterer alle synspunktene disse kirkesamfunnene de står for. Det gjelder særlig den katolske tradisjon der bl.a jomfru Maria blir fremstilt som den ”annen Eva”, hennes himmelfart, og hennes posisjon i himmelen som ”himmeldronning” m.m. Men det skulle være interessant å få en del tilbakemeldinger om dette.
Bjørn Olav:
Takk for svar på spørsmålene mine.
Når det gjelder dette med vineyard, og toronto vil jeg bare presisere at jeg ikke mente det kunne være en hovedårsak, men om det derimot kunne være en medvirkende årsak ved å være en av de siste dråpene som får vannet til å renne over.
Mvh.
Lars
Lars:
Jeg forsto at du mente Toronto ikke var hovedårsaken til at denne Vineyard menigheten valgte å bli ortodoks, men jeg tror heller ikke det var noen medvirkende årsak. Dette handler på en måte om to ting: På den ene siden har du de Vineyard menighetene som har reagert på utviklingen som har skjedd med hensyn til Toronto Vineyard Church, og på den andre siden har du andre Vineyard menigheter som har arbeidet med andre spørsmål og problemstillinger og som har ført til at de er blitt en del av Den ortodokse kirke. Disse problemstillingene handleri vesentlig grad om kirkestrukturer, historie og teologi. Så må en også huske at Den ortodokse kirke er Helligåndens kirke, hvor nådegavene har vært en viktig del av den siden Kirkens grunnleggelse. Også blant kirkens legfolk. Gjennom staretsene har mennesker fått hjelp via kunnskapsord, helbredelsens nådegaver etc.
Jeg tror det er en lengsel hos mange etter å finne tilbake til troens røtter. Det er de som søker tilbake til de jødiske røttene, og det er helt klart at våre røtter er jødiske, men jeg blir likevel overrasket over at så få av disse snakker om menighetens betydning. Det er som om den er ikke eksisterende. Så merkelig all den stund Paulus snakker om menigheten, eller kirken, som mysteriet fra før tidens begynnelse. Hvordan får de dette til å stemme?
Dette er et veldig interessant tema. Ser at andre blogger er opptatt av det samme, etter at Hansen tok dette opp på sin. Disse bloggene er knyttet til personer som har vært eller er en del av Levende Ord/Livets ord miljøet. Det har vært en interessant utvikling på Livets Ord, ikke minst gjennom Ekmans forkynnelse. Jeg synes Ekman har blitt mer og mer sentral evangelisk i forkynnelse. Det skyldes nok flere ting. Både møtet med kristne fra andre konfesjoner mens han oppholdt seg i Jerusalem, og kontakten med Peter Halldorf.
Legg inn en kommentar