Oppfordring til forbønn for amerikansk Vineyard-pastor

Pastoren for Desert Vineyard i Lancaster, California, David Parker (bildet), kjent for flere her i Norge, er rammet av en aggressiv form for kreft. Den kalles "angiosarkom" og angriper slimhinnene i blodårene. Bare omlag 500 personer i USA har denne kreftformen, og viser hvor sjelden den er. Så langt har den 100 prosent dødelighet.

David Parker er blitt behandlet med cellegift siden september, men kreften responderer ikke på den. Nå skal han starte opp med strålebehandling.

Jeg vil oppfordre bloggens mange bedere til å be for David Parker. Gud er underets Gud. Selv om det menneskelig sett ikke er noe håp, tror vi på Ham som er selve Håpet personifisert.

James Ryle er død

Søndagskvelden avsluttes med en vemodig melding:

James Ryle (bildet) døde i dag. Han har slitt med hjertesvikt de siste årene.

James Ryle var en viktig person for grunnleggelsen av Promise Keepers Movement, som et av de første styremedlemmene og hadde en anerkjent profetisk tjeneste. I flere år var han knyttet til Vineyard bevegelsen, blant annet var han pastor for Vineyard menigheten i Boulder, Colorado. Det var i den forbindelse han skrev boken: 'The Hippo in the Garden' med undertittelen: 'Hearing the voice of God in the 21. century'. Den boken har betydd mye for meg, og er kanskje en av de beste jeg har lest når det gjelder å lære å lytte til Guds stemme. Boken er bibelsk sunn, morsomt skrevet og full av praktisk hjelp.

De siste årene arbeidet James Ryle med Truth Works Ministries, med utgangspunkt i Nashville, Tennessee. Dette er navnet på hans egen tjeneste, hvor han legger sterk vekt på undervisningen av Guds ord.

Du kan lese mer om ham her:

http://www.truthworks.org/

Her finner du undervisningsvideoer av ham:

https://www.google.no/search?q=Tennesee&rlz=1CATAAA_enNO609NO609&oq=Tennesee&aqs=chrome..69i57j0l5.3396j0j7&sourceid=chrome&es_sm=93&ie=UTF-8#q=James+Ryle&tbm=vid

En av pionerene innen Vineyard bevegelsen er død

En av grunnleggerne av Vineyard-bevegelsen, pastor John C. MacClure, her sammen med sin kone Margie, gikk hjem til Gud fredag kveld. McClure, som ble 70 år gammel, døde av komplikasjoner etter en ATV-ulykke.

John MacClure mistet kontrollen på en ATV han kjørte den 19. juli. Han var på tur sammen med sine brødre og et søskenbarn i fjellene i nærheten av Pagosa Springs i Colorado. Han traff et tre, og sammenstøtet førte til hodeskader. Han brakk også alle ribbenene på den ene siden, og fikk et brudd i ryggsøylen. Etter ulykken ble han fraktet bort i et helikopter til et sykehus i New Mexico. Han kom seg ganske raskt igjen, og var i stand til å ta sine første steg en uke etter ulykken.

Vel hjemme i Orange County i California fortsatte den gode utviklingen. Men så skjedde det noe uventet fredag kveld. I følge hans svigersønn, Mark Ostgaard, fortalte MacClure at han kjente seg så svak og hadde problemer med å puste. Tidlig om morgenen 8. august ble han brakt til Hoag sykehuset, hvor han ble erklært død ved ankomst.John Ma

'Det hele kom som et stort sjokk', forteller svigersønnen til Mark Ellis, reporter for ASSIST News Service.

Som en av de nærmeste medarbeiderne til John Wimber, grunnleggeren av Vineyard bevegelsen, startet John McClure flere menigheter. Blant annet Newport Beach Vineyard. Den ble startet hjemme i stua til John og Margie, og vokste til en menighet på 2.500 medlemmer.

Hjemmesiden til John McClure finner du her:

http://www.johnmcclureministries.com/

Forsmak på himmelen - i Oslo

Det er fremdeles fire dager igjen av storarrangementet til Oslo Vineyard. I samarbeide med flere menigheter, blant annet flere av innvandrermenighetene, og 200 studenter og stab fra Ungdom i Oppdrag, gir de en aldri så liten forsmak på hvordan det blir i himmelen når mennesker fra "alle folkeslag og stammer og folk og tungemål" samles i tilbedelse rundt Guds trone.

På formiddagene blir det undervisning om "Guds farshjerte for nasjonene". På kveldene arrangeres det seminarer i ulike menigheter og konserter på Grønlands torg. Fredag og lørdag blir det "celebrations" i henholdsvis Storsalen og Filadelfia.

Befinner du deg i Oslo eller har mulighet til å reise inn dit er dette arrangementer du bare må få med deg! Tenk så herlig å kunne være sammen med mennesker fra så mange forskjellige nasjoner og prise Jesus!

På bildet ser vi min gode venn Ola Østtveit som er leder for Nations2Nations i Norge sammen med noen av deltageren.

Naturlig overnaturlig - å lese ordene og gjøre gjerningene

Jeg lar meg utfordre for tiden! Av Gary Best (bildet), den nasjonale lederen for Vineyard menighetene i Canada. Han har skrevet en nok som også er oversatt til norsk: "Naturlig overnaturlig - Om å spille på lag med Gud." Luther forlag gav den ut i 2006 i et samarbeide med Oase og Vineyard Norge.

For det første må jeg si at Vineyard bevegelsen og da særlig dens grunnlegger John Wimber, har betydd svært mye for meg. Dette har jeg ved ulike anledninger fortalt om tidligere på bloggen.

Kanskje særlig John Wimbers sterke vektlegging av undervisningen om Guds rike. Jeg husker ennå Wimbers undervisning på en konferanse i Frankfurt i Tyskland for en god del år siden - jeg begynner jo å bli en gammel mann - hvor han talte om hvordan Guds rike eller herredømme gjennom Jesus hadde brutt inn i den nåværende onde tidsalder. Wimber talte om de tegn og under som fant sted i tilknytning til Jesu tjeneste, som ytre kjennetegn på at den nye tidsalder var i ferd med å bryte inn i den nåværende tidsalder som følge av Jesu lydighet mot sin Far.

Vel, jeg må si det rett ut: Jeg lengter så etter å se dette i en mye større målestokk enn det vi gjør pr. dato - i hvert fall her i Vesten.

Gary Best gir meg appetitten tilbake på tegn og under - på en positiv måte.

Det beste med Wimber var at han understreket at vi alle er kalt til å utføre Jesu gjerninger! Alle kan be for syke. Jeg husker at i Tyskland la han ikke hendene på en eneste en, men han oppmuntret folk i salen til å legge hendene på de syke, og mange ble momentant helbredet.

Gary Best skriver i innledningen av boken: "På dette tidspunkt hadde jeg ennå ikke begynt å forstå selve nøkkelen i Johns budskap om Guds rike: at alle og enhver potensielt er i stand til å gjøre alt hva Jesus gjorde, ganske enkelt fordi Guds rikes kraft dreier seg om å handle i lydighet, og ikke så mye om å være spesielt "salvet". John trodde fullt og helt at når Jesus befalte disiplene å proklamere de gode nyhetene, ville han også sørge for at de fikk kraft til å utføre befalingen. Derfor var også John veldig klar på at 'alle kan være med på laget.' Dersom vi helt enkelt var villig til å gjøre det Jesus ga oss fullmakt til (å proklamere de gode nyhetene og å utføre det Den Hellige Ånd ledet oss til), kunne vi også stole på at Han ville gi oss kraft til å oppnå de ønskede resultater."

Det flotte med "naturlig overnaturlig" at det følger med øvelser til boken! For vi må ikke glemme ordene fra Jak 1,22:

"Men vær ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv."

Eller som det står i den reviderte utgaven av 2005:

"Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv."

Det er blant annet dette som er vår virkelig store utfordring! Vi hører masse god undervisning, men vi handler sjeldent på det vi lærer. Er ikke det sant?

Arven etter John Wimber, del 1

I likhet med mange andre står jeg i takknemlighetsgjeld til John Wimber, og deler av Vineyard-bevegelsen, ikke minst til Vineyard pastor Brent Rue. Du verden hvor mye godt jeg har fått med meg fra disse to, og hvor stor hjelp det har vært for mitt eget liv! Gjennom en serie med artikler vil jeg dele dette med bloggens lesere. John Wimber døde av en massiv hjerneblødning 17. mars 1997, 63 år gammel. Vi hadde sårt trengt ham fremdeles i blant oss.


Det var i Frankfurt i Tyskland at jeg møtte John Wimber for første, og det skulle vise seg og bli eneste gang. Da hadde jeg lest flere av hans bøker, lyttet til hans undervisning på kassetter og lest mange av de artiklene han skrev i magasinet "Equipping the Saints". Jeg var spesielt begeistret for hans radikale undervisning om korset, og frydet meg over hvor sentralt evangelisk han var i sin forkynnelse av Jesu død og oppstandelse, og hvile følger dette får for vårt eget trosliv. Konferansen i Tyskland handlet om "signs and wonders". Og jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde i Messehalle i Frankfurt.


Jeg hadde sikret meg plass på aller første benk, takket være et pressekort jeg hadde på den tiden. Det var bare en ledig plass ved siden av meg. Noen år tidligere hadde jeg vært på samme sted, da var det Reinhard Bonnke som arrangerte sin første "Euro-Fire" konferanse. Møtet i Messehalle hadde akkurat begynt, og ingen ringere enn Reinhard Bonnke kom inn, ulastelig kledd i svart dress, og satte seg ved siden av meg. Joda, jeg innrømmer det: Hjertet slo litt raskere, og noen hjertesykdom hadde jeg ikke på den tiden. Her satt jeg med verdensevangelist Reinhard Bonnke ved min side, og joda, jeg passet på å få både en personlig samtale og forbønn! Den store forsamlingen som telte noen tusener, sang med i kjente Vineyard lovsanger. Det var en ganske fortettet atmosfære. Men hvor var Wimber selv? Han satt i hvert fall ikke på første benk. Kanskje han kom senere? Berømte ledere innenfor pinsekarismatisk sammenheng har det med å dukke opp litt ute i møtene. Men det varte og det rakk, og ingen Wimber kom. En kunne merke en viss uro bre seg i forsamlingen.


Så var lovsangen over, og en noe tykkfallen mann kledd i lusekofte, dongery og joggesko og med skjegg sto foran mikrofonen. Wimber hadde vært der hele tiden. Han hadde spilt saksofon i lovsangsbandet!


På sin egen avslappede måte, med den ene hånda i bukselommen, prekte han om korset. Så glad jeg ble. Her var ingen fakter, han hevet aldri stemmen. Jeg så på Bonnke. Han satt der i svart dress. Da jeg var på hans konferanse hadde vi opplevd at mange ble helbredet. Også den gangen satt jeg på første benk og så mange av helbredelsene skje rett foran øynene mine. Og så på Wimber, og måten han var kledd. To vidt forskjellige Herrens tjenere. Begge hadde bevart sin originalitet, og begge ble mektig brukt av Gud.


Plutselig skjedde det! Noen ropte: Jeg ser, jeg ser! Fra et annet sted i den store salen ropte en annen: "Jeg kan gå!" Det ene miraklet etter det andre skjedde mens Wimber talte. Men han talte ikke om helbredelse, han talte om korset, og Gud stadfestet sitt ord. Det var ingen som la hendene på de syke, helbredelsene bare skjedde mens Wimber talte. Jeg hadde aldri vært vitne til noe lignende før. De helbredelsene jeg hadde vært vitne til hadde skjedd mens jeg selv eller andre hadde lagt hendene på de syke og bedt. Nå skjedde helbredelsene uten at noen berørte noen i det hele tatt, og Wimber selv - han stod på scenen med hendene i bukselommene og bivånet det hele i dyp takknemlighet. Det virket nesten hverdagslig det hele. Men jeg ble så berørt av dette enkle.

Ingen kunne si at det var Wimber som helbredet dem. Det var Gud, og så fikk da Han også all æren for det hele. Jeg ble selv helbredet under disse møtene - for de indre sår den dype sorgen jeg bar på etter min fars død. Men det er en annen historie.


(fortsettes)

Vineyard menighet ble ortodoks

Alle helgens søndag i 1993 slo Vineyard Christian Fellowship i San Jose i USA seg sammen med Santa Clara Orthodox Mission, og ble Hellige Stefanus Antiokisk Ortodokse kirke (St.Stephen Antochian Orthodox Church). For enkelte er det kanskje oppsiktsvekkende at et pinsekarismatisk kirkesamfunn som Vineyard, stiftet av John Wimber, blir en del av den ortodokse kirkefamilien. Men ikke nå lenger. Faktum er at flesteparten av prestene i de ortodokse menighetene i USA er tidligere protestantiske pastorer, og at tre fjerdedeler av studentene ved ortodokse teologiske seminarer, har bakgrunn fra protestantismen. Så kan man jo alltids spørre hva som er årsaken til dette? Jeg tror det er flere årsaker:


1) En lengsel etter å finne tilbake til kirkens røtter, til originalkristendommen.
2) En tretthet etter hele tiden å leve med stadig nye popularitetsbølger og trender. Hva er det neste hyppe og trendy i kristenheten?
3) En lengsel etter hellighet.
4) En lengsel etter troens innhold. Hva tror vi egentlig på?
5) En lengsel etter liturgiske uttrykk.
6) En lengsel etter å stå i en større sammenheng, enn sin egen lille menighet.
7) En lengsel etter et kirkelig hierarki. Det er noen som tar ansvar for den som tjener som prest for en menighet, sjelesørgrisk og som en står ansvarlig overfor.
8) En tretthet over at protestantismen stadig skifter mening, alt etter som hva som er politisk korrekt, og hva som er siste kristne mote.
9) Et vemod over å se at det kirkesamfunn eller den menighet man har stått i, forlater Bibelens ord, og forkaster det kirken har stått for siden dens begynnelse.

10) En lengsel etter en kirke som står fast og ikke forandrer seg med tid og vind.


Det er sikkert andre årsaker også, men dette er noen av de viktigste. Selv har jeg holdt god kontakt med Michael Harper, som var kanskje den mest profilerte innen den karismatiske bevegelsen. Etter å ha vært anglikansk prest i nesten 40 år, ble Michael Harper en ortdoks krisen i 1995. Harper har gitt sin begrunnelse i den meget lesverdige boken: "The True Light". Han beskriver møtet med Den ortodokse kirke som endelig "å komme hjem."
Jeg kjenner nordmenn som tenker i samme baner som Harper. Dette året har jeg møtt flere både pastorer og legfolk som snakker om sin utilfredshet over det de står midt oppe i, og om de sterke lengslene de bærer på. Årsakene er en eller flere av de jeg har listet opp. Jeg tror det er viktig at vi tar denne lengselen på alvor.


Bildet viser:Fra venstre til høyre: Rev. Dn. Stephen Johnstone, Bishop JOSEPH, Very Rev. Fr. Patrick Jackson & Rev.Dn. Eugene Clark. Disse utgjør ledelsen i den nye ortodokse menigheten.