En venn av meg, Robert Murphree, skrev i går et viktig innlegg på Facebook, om et møte mellom to markante skikkelser innen kristenheten, John Wimber og Reinhard Bonnke. Møtet fant sted i Tyskland og på den tiden var forholdet mellom tyske lutheranere og pinsevenner ganske så spent. John Wimber ønsket at Bonnke skulle komme til konferansen Wimber holdt i Tyskland, og inviterte ham. Så skriver Murphree: "Han kaller Reinhard ut offentlig og ønsker Reinhard velkommen, og overøser ham med ros og takknemlighet for hans fantastiske åndsledede arbeid i Afrika." Det skjer et gjennombrudd i den åndelige verden den dagen. Jeg leser disse linjene, og det slår meg: Jeg var tilstede på dette møtet! Jeg var der da det skjedde!
Her er et referat fra møtet som jeg publiserte på bloggen min 28.juni 2008, som et tilbakeblikk:
"Det var i Frankfurt i Tyskland at jeg møtte John Wimber for første, og det skulle vise seg og bli eneste gang. Da hadde jeg lest flere av hans bøker, lyttet til hans undervisning på kassetter og lest mange av de artiklene han skrev i magasinet "Equipping the Saints". Jeg var spesielt begeistret for hans radikale undervisning om korset, og frydet meg over hvor sentralt evangelisk han var i sin forkynnelse av Jesu død og oppstandelse, og hvile følger dette får for vårt eget trosliv. Konferansen i Tyskland handlet om "signs and wonders". Og jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde i Messehalle i Frankfurt.
Jeg hadde sikret meg plass på aller første benk, takket være et pressekort jeg hadde på den tiden. Det var bare en ledig plass ved siden av meg. Noen år tidligere hadde jeg vært på samme sted, da var det Reinhard Bonnke som arrangerte sin første "Euro-Fire" konferanse. Møtet i Messehalle hadde akkurat begynt, og ingen ringere enn Reinhard Bonnke kom inn, ulastelig kledd i svart dress, og satte seg ved siden av meg. Joda, jeg innrømmer det: Hjertet slo litt raskere, og noen hjertesykdom hadde jeg ikke på den tiden. Her satt jeg med verdensevangelist Reinhard Bonnke ved min side, og joda, jeg passet på å få både en personlig samtale og forbønn! Den store forsamlingen som telte noen tusener, sang med i kjente Vineyard lovsanger. Det var en ganske fortettet atmosfære. Men hvor var Wimber selv? Han satt i hvert fall ikke på første benk. Kanskje han kom senere? Berømte ledere innenfor pinsekarismatisk sammenheng har det med å dukke opp litt ute i møtene. Men det varte og det rakk, og ingen Wimber kom. En kunne merke en viss uro bre seg i forsamlingen.
Så var lovsangen over, og en noe tykkfallen mann kledd i lusekofte, dongery og joggesko og med skjegg sto foran mikrofonen. Wimber hadde vært der hele tiden. Han hadde spilt saksofon i lovsangsbandet!
På sin egen avslappede måte, med den ene hånda i bukselommen, prekte han om korset. Så glad jeg ble. Her var ingen fakter, han hevet aldri stemmen. Jeg så på Bonnke. Han satt der i svart dress. Da jeg var på hans konferanse hadde vi opplevd at mange ble helbredet. Også den gangen satt jeg på første benk og så mange av helbredelsene skje rett foran øynene mine. Og så på Wimber, og måten han var kledd. To vidt forskjellige Herrens tjenere. Begge hadde bevart sin originalitet, og begge ble mektig brukt av Gud.
Plutselig skjedde det! Noen ropte: Jeg ser, jeg ser! Fra et annet sted i den store salen ropte en annen: "Jeg kan gå!" Det ene miraklet etter det andre skjedde mens Wimber talte. Men han talte ikke om helbredelse, han talte om korset, og Gud stadfestet sitt ord. Det var ingen som la hendene på de syke, helbredelsene bare skjedde mens Wimber talte. Jeg hadde aldri vært vitne til noe lignende før. De helbredelsene jeg hadde vært vitne til hadde skjedd mens jeg selv eller andre hadde lagt hendene på de syke og bedt. Nå skjedde helbredelsene uten at noen berørte noen i det hele tatt, og Wimber selv - han stod på scenen med hendene i bukselommene og bivånet det hele i dyp takknemlighet. Det virket nesten hverdagslig det hele. Men jeg ble så berørt av dette enkle.
Ingen kunne si at det var Wimber som helbredet dem. Det var Gud, og så fikk da Han også all æren for det hele. Jeg ble selv helbredet under disse møtene - for de indre sår den dype sorgen jeg bar på etter min fars død. Men det er en annen historie."
Så langt erindringen, Det jeg kan si i etterkant er at livet mitt ble aldri det samme etter dette møtet med Wimber og Bonnke. Jeg har båret på en brann i meg siden Bonnke la hendene på meg, og den har ikke sluknet.
