Når vi sier fred og ingen fare

David Wilkerson er en av vår tids profetiske vekkerrøster. Jeg takker Gud for at jeg fikk være med på lederkonferansen i Oslo i 2004, hvor David Wilkerson og hans sønn Gary underviste. Det var kanskje en av de viktigste konferanser holdt i Norge i nyere tid, fordi den var en forberedelse på de vanskelige tidene som ligger foran oss. Det er ingen tvil i min sjel: Vi står foran en tid hvor det virkelig vil være en pris å betale for å være en kristen. Sanne kristne vil bli forfulgt for sin tro, og denne forfølgelsen vil ikke bare komme fra et mer og mer antikristent samfunn som vil hate de kristne, men forfølgelsen vil også komme fra "kristne" som tror de gjør Guds vilje. Akkurat slik Saulus trodde. David Wilkerson hører med blant de som i lang tid har blåst i shofaren, for å advare oss og få oss til å våkne opp for alvoret i den tiden vi lever i.


De første kristne levde med en sterk forventning om Jesu gjenkomst, - den samme forventningen må også finnes i våre liv. Dessverre er forkynnelsen om Jesu gjenkomst nærmest forsvunnet fra mange av dagens menigheter. Det burde være et varsel om at noe er fundamentalt galt, særlig når vi ser at så mange av tidens tegn går i oppfyllelse rett foran våre øyne.


Til de hellige i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:


"Men om tider og tidspunkt, brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere. Dere vet jo godt at Herrens dag kommer som entyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! - da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som tyv." (1.Tess 5,1-5)


I en preken David Wilkerson holdt med disse ordene fra 1.Tessalonikerbrev som utgangspunkt, i sin hjemmemenighet, Times Square Church, 4. desember 2006, sa han blant annet:


"Da de kristne på Paulus’ tid ante at ødeleggelsen av Jerusalem var like rundt hjørnet, ønsket de å vite mer om de profetiske begivenhetene. De var skremt av ryktene om de hensynsløse invaderende hærene, som tok masser av mennesker til fange som slaver. Det fikk disse troende til å ane at farlige tider sto for døren. Så de ba Paulus om å fortelle dem mer om det som skulle skje: ”Skriv til oss om hvordan vi skal tyde tidens tegn.”


Wilkerson legger til: "Her gir Paulus menigheten i enhver tidsalder en ledesnor. Han beskriver den ene tingen som skjer med ethvert samfunn like før en plutselig ødeleggelse og dom. Og dette dokumenterte faktum er at menneskeheten gir seg selv over til trygghet og velstand.

Her er beviset på den kommende ødeleggelsen som aldri slår feil. Og Paulus kunngjør det med dokumentasjon fra fortiden. For å si det enkelt, så er finnes det ingen steder i Skriften tegn på at Gud førte ødeleggelse over et samfunn unntatt når de hadde gitt seg over til å være oppslukt av trygghet og velstand. Paulus sier: ”Her er regelen, bevist av historien, når det gjelder alle Guds domshandlinger. Det skjer i tider da menneskeheten er overgitt til jakten på velstand og trygghet, mens de vender ryggen til Gud.”


Så stiller han noen meget viktige spørsmål:


"Hvilken tilstand vil Jesu folk være i? Vil de ha en levende tro? Vil de være på utkikk etter ham og lengte etter hans komme? Eller vil de være opptatt av denne verdens ting? Når Kristus kommer, vil han finne sin menighet i falske profeters grep som forkynner en falsk fred, suksess, rikdom og gode tider? Profeten Jeremia beskriver en slik tid i Israels historie: ”For alle sammen, både små og store, søker urettferdig vinning. Både profet og prest farer med svik. De leger mitt folks skade på lettfeldig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.” (Jer. 6:13-14). La meg gjøre dette klart for deg: velstand er ikke ondt i seg selv. Skriften gjør det klart at Gud elsker å velsigne sine barn. Og det er intet ondt i å skaffe seg et vakkert hjem, en fin bil, gode klær eller å spise på fine restauranter. Vi blir oppmuntret til å sørge for våre familier, inkludert det å bygge hus, kjøpe, selge, så eller høste. Men det er når disse tingene begynner å oppsluke oss – ta opp vår tid, våre tanker, vårt overskudd og våre aktiviteter, fremfor det å søke Gud – at våre hjerter begynner å bli harde. Du skjønner, at når det å ha det komfortabelt ikke er nok – når å kjøpe, selge og tjene penger opptar alle våre tanker og hele vår sjel – at lunkenheten setter inn. Og de som har gitt seg over til å søke trygghet og velstand ender opp med å forakte Guds advarsler: ”Så sier Herren, hærskarenes Gud: … Hvem skal jeg tale til og vitne for, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan høre. Se, Herrens ord er blitt til spott blant dem, de har ingen glede i det … Jeg satte også vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.” (Jer 6:9-10, 17)."


David Wilkerson er oppatt av tilstanden i dagens kirke, og sier:


"Gjennom hele bibelhistorien gikk vaktmenn omkring i gatene og advarte mot kommende dommer, og profeterte til Guds folk. Men altfor ofte lukket menigheten sine ører og gav seg selv over til fornøyelser, mat og vin, kjøp, salg og bygging. Jeg er ærlig talt sjokkert over den hardhet jeg møter i så mange kristne i dag, folk som en gang var så i brann. Disse samme troende elsket å be og være i Guds hus. De elsket å bli formant i gudfryktig retning og ble dypt grepet av de profetiske ord de hørte. Men nå er de for opptatte til å søke Gud. Og deres kjærlighet til Jesus blir kaldere for hver dag. Slike mennesker vil ikke høre på noen form for forkynnelse som overbeviser dem om at de er på feil spor. De foretrekker å høre en halvtimes preken en gang i uken som bygger opp deres selvrespekt eller hjelper dem til å bli mer fremgangsrik. Ta ikke feil, det er mengder av slike som har falt i dyp søvn. Gud befalte Jeremia å gi hans folk denne advarselen: ”Og du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på deg. Du skal rope til dem, men de skal ikke svare deg. Du skal si til dem: Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt. Redeligheten er gått til grunne og er utryddet av deres munn.” (Jer. 7:27-28). På samme måte skriver Paulus i det Nye Testamente: ” … som det står skrevet: Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag.” (Rom 11:8)."


Og til slutt:


"Hvorfor er det så mange kristne som en gang var så ivrige som nå vender seg bort fra gudfryktig formaning og irettesettelse? Hvorfor er det en så kritisk blindhet? Og hvorfor fanger det selvsentrerte, pengefokuserte, velstandsevangeliet så mange kirker og troende? En av grunnene er at et økende antall pastorer og forkynnere i dag har drevet bort fra forkynnelse av Korset. Budskapet om den fattige, hjemløse, lidende, blødende Kristus har blitt et anstøt. Kallet til offer – å ta opp korset, å omfavne forkastelsen for Jesu skyld, å bli et levende offer, å dø i seg selv, å omvende seg, å bli ydmyk, å korsfeste kjødet – alle disse emner blir unngått av de som forkynner evangeliet om lykke og velstand. Og alle apostoliske advarsler om å være rede for Kristi gjenkomst – å fylle våre lamper, å gjøre seg rede til å møte Brudgommen, å våkne opp og tyde tiden for det er sent på natt og han kommer for å hente dem som lengter etter og elsker hans tilsynekomst – alt dette er nå forstummet."


Det er virkelig alvorlige tider vi lever i, og Guds menighet trenger virkelig å høre vekkerropet!