Engler og demoner, del 3

Til forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus: "... forat ikke Satan skulle overliste oss. For hva han har i sinne, er vi ikke uvitende om." (2.Kor 2,11)

Guds mesterplan var enkel, og er det fremdeles. Gud ønsker å reise opp sønner og døtre, som Han ønsker å ha fellesskap med gjennom hele evigheten. Før Han skapte mennesket, skapte Han englene. Men vi leser intet sted at de er skapt i Guds bilde, slik mennesket er. Vi finner heller ikke noe eksempel fra Skriften, om at falne engler, har kommet tilbake og blitt en del av Guds englehær, på grunn av nåde, slik mennesker som er falt kan reises opp igjen.

Allerede på Bibelens første blader møter vi den onde. Hvor kommer han fra? Ulike ord fra Bibelens profetiske skrifter, viser oss at han som bærer navnet satan, engang var en prektig, lysende englefyrste. Profetene Jesaja og Esekiel har skrevet om denne "strålende stjerne", "morgenrødens sønn", og den "salvede kjerub" med "dekkende vinger" (se Jes 14,12 og Esek 28,12 flg) Det er vel ikke for ingenting han også bærer navnet Lucifer, lysbæreren. Man antar at han var en av de mektigste av alle englene, kan hende den første som ble skapt, og er altså den eldste av de såkalte "Guds sønner".


Ut fra de to skriftstedene jeg har henvist til, hos Jesaja og Esekiel, forstår vi at denne "lysets sønn" må ha hatt en makt og storhet som det ikke er mulig for oss å forestille oss. "Som Guds lysbærer skal han ha framstilt og utstrålt Guds fylde av herlighet og skjønnhet og vært Guds glede og storhet. Han - den mektigste blant englene - skal også hatt den største myndighet: Gud skal ha betrodd ham den betydeligste og skjønneste del av sitt skaperverk på grunn av hans storhet og erkjennelse av Gud. Han bar jo også i seg fylden av liv fra Gud og gløden fra Herren gjennomstrømmet ham. Han skal ha sittet på englenes høyeste trone og tilhørt Guds råd." (M.Basilea Schlink: Engler og demoner. Nomi forlag 1973, side 8-9)

Men så kommer tiden da fallet blant englene skjer. Den første blant englene gripes av stolthet og ærgjerrighet. I følge Jesaja sier han: "Jeg vil gjøre meg lik den Høyeste." Det er interessant i denne sammenhengen å merke seg to skriftsteder. Det ene er Joh 8,44 hvor Jesus har dette å si om djevelen: "Han (djevelen) var en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten, fordi det er ingen sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far." Det andre er det Judas skriver: "Og de englene som ikke tok vare på sin myndighet, men forlot sin egen bolig ..." (Jud v.6)Hvordan dette fallet skjedde, sier ikke Bibelen noe om. Den antyder det bare. Men det finnes et legende materiale. I en av dem heter det:

Da Herren kunngjorde englene sin plan om å skape mennesket og la det leve i Lucifers område på jorden, ble Lucifers situasjon forandret. Gud skapte nye vesener, mennesker i sitt bilde, en annen skapning, som skulle leve på jorden i hans område. Disse vesenene skulle være likeberettiget med englene i forhold til Gud. Disse tankene kunne ikke Lucifer holde ut. Han ville være mer enn mennesket. Han ville være herre over menneskene i det området som var han betrodd. Lucifer ville bare anerkjenne menneskene som underordnede treller. Etter hans plan skulle de være underdanige og lydige mot ham alene og skulle bare bli straffet av ham. Nå viste Herren ham til rette: 'Det ene er skapt somd et andre og skaperen underlagt. Menneskene er blitt barnekår hos Gud.' Ved disse ord fra Herren ble Lucifer formørket. Gud advarte ham: 'Stoltheten vil forføre deg, døden gjøre sitt inntog på jorden!' Men det var alt for sent, og Lucifer svarte: 'Jeg vil kjempe mot deg til døden, for å erobre det guddommelige liv for meg selv!' Og han trådte fram for Guds sønn med hele sin makt og med alle sine tilhengere. Gud tidde - det første mørke falt over englene og skapningen. Ingen engel kjente igjen den andre, Gud selv var skjult, enhver måtte bestå den store prøven for seg selv. Mørket tetnet til, men uroen ble større. Et svelg kom til syne: Lucifer ropte nå, og hans stemme tvang hans tilhengere til å rope med: 'Jeg er den jeg er!' Men Gud tidde fremdeles. Da lød en stemme: ydmyk, den fast fra en i englekoret: 'Gud er. Hvem er som Gud!' Der oppsto to leire. Avgjørelsen var tatt, for Gud eller imot Gud. Styrkene støtte sammen i stum kamp. Gud talte fra den mørke skyen til begge leirene: 'Fra nå av skal det være kamp mellom skapningene, mellom lys og mørke, kjærlighet og hat, ydmykhet og hovmod. Hvem kjemper mot Lucifer?' Det var et rop som varte ved gjennom tidene og som angår oss idag! Igjen sa den ydmyke, faste stemmen: 'Den som du vil, Herre!' Gud ropte engelen til seg, det var Mikael, fra en av de laveste englekorene. 'Hva får deg til å snakke slik?' 'Herre, din storhet og min ringhet.' Da sa Herren: 'Fordi du er liten i egne øyne skal du alene føre kampen med støtte bare fra meg.' Og Guds ringe tjener lot seg bære av Guds kraft. Han var rustet med det urokkelige troens skjold som heter 'Gud er' og væpnet med den nidkjære, brennende kjærlighetens sverd som sier: 'Hvem er som Gud!' Slik styrtet Lucifer. den stolteste., sterkeste og først skapte ned i dypet i en veldig kamp. Han kastet Lucifer med alle hans tilhengere bort fra Guds nærhet. (M.Basilea Schlink: Engler og demoner, side 10-12)

(fortsettes)