På djupt vann

 "Ingen av oss ville ha valgt tap, smerte, skuffelser eller noe annet av det slaget. Men noen ganger har jeg ikke noe valg. Er ikke Gud min venn? Jo, men Han var din Herre før Han ble din venn. Og mitt vennskap med Gud kan bare finne sted hvor Han har vært Herre først. Jeg kan ikke gå videre i vennskap med Gud før jeg har underlagt meg Hans herrevelde."

(Sitat: Pastor Bill Johnson/Bethel Church Redding/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristus alene er mer enn nok - en hverdagshendelse og et bønnesvar

Livet byr på mange overraskelser - og skuffelser. Det kan foreta en u-sving når som helst, og i løpet av sekunder kan du miste alt. Når det skjer gjelder det at du eier det som ikke kan tas fra deg! Kristus! Er Han blitt vårt ett og alt?

Apostelen Paulus hadde forstått dette gjennom personlige livserfaringer. I det som mange anser å være hans mest personlige brev - 2.Korinterbrev - sier han det slik: "Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt." (2.Kor 2,10) 

I dag er jeg blitt minnet om ordene til apostelen fra 1.Kor 1,30: "For det er hans verk at vi er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." Som en overskrift over dette verset kunne vi skrevet: 'Kristus er alt jeg trenger for liv og salighet.'

Kristus er min visdom

Kristus er min rettferdighet

Kristus er min helliggjørelse

Kristus er min forløsning

Som svar på all vår lengsel, gir Gud oss Kristus. 

ET ORD FRA HERREN

I går trengte jeg et ord fra Herren på grunn av en spesiell omstendighet. I det jeg blar i en av Biblene mine jeg vanligvis ikke bruker, ramler det ut et lite kort med et bibelvers: "Og da de så opp, så de ingen andre enn Jesus." (Matt 17,8) Forsøkte Herren å si meg noe midt i skuffelsen og fortvilelsen jeg opplevde? Så blar jeg videre. Da kommer jeg over en lapp jeg selv har skrevet for noen år siden. Det er et sitat av den hellige Nilos, død 1651: "Ikke bekymre deg eller bli sorgfull fordi Gud ikke besvarer dine bønner med det samme. Gud ønsker å lære deg utholdenhet i bønn, og tålmodighet når du står foran Ham, for hva er mer fornemt enn å stå i Guds nærvær og tale med Ham og ha fellesskap med Ham?"

I går hadde jeg gledet meg veldig til noe som ikke kunne bli noe av på grunn av mine helsemessige utfordringer, og det hele ble en veldig nedtur og skuffelse for meg. Men så kom dette til meg: selv om vi mister alt, kan vi ikke miste Kristus, Han er alt vi trenger. Eller som Ambrosios av Milano (334-397) sa det:

"Hvis du vil lege dine sår, er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter a mørket, er Han lyset. Hvis du sulter, er Han føden."

Døden, livet, skuffelser og helbredelse

  

Livet er så skjørt. Det kan gå i stykker når som helst. Her om dagen ble jeg så minnet om å be for en god venn av meg. Det kom for meg om natten, som det av og til gjør med mennesker jeg blir minnet om å be for. Han har kreft. Med spredning. For andre gang. Kreften er aggressiv. Den tar ingen hensyn. Den rammer ubarmhjertig. Vi er omtrent like gamle. Det kjennes så tungt, og meningsløst. Både han, og jeg, familien hans, de mange vennene håper på at han blir frisk igjen. Enten gjennom avansert kreftbehandling, eller at Gud griper inn og helbreder ham. Vi ber om et under. Min venn har overgitt seg selv i Guds hender. Han er forberedt på at dette kan gå begge veier.

Jeg kjenner dette på kroppen. Kirurgen som opererte meg var tindrende klar: uten operasjon gir jeg deg ikke så mange månedene. Jeg var heldig. Gud sparte mitt liv. Takket være en dyktig kirurg og hans team. Men jeg har noen andre utfodringer jeg må leve med, ikke minst Parkinsons med alt den stjeler av styrke, både kroppslig og psykisk, med alle smerter, tap og fortvilelse.

Jeg skulle ønske vi så flere helbredelser. Jeg ber om det. Jeg har sett Gud helbrede fra livstruende sykdom, flere ganger, så jeg vet at Han kan.

Jeg vil ikke bruke tid på å forsøke å forstå eller forklare hvorfor folk ikke blir helbredet når vi ber. Det har jeg for lengst overlatt til Gud. Lidelsen er et mysterium som vi ikke vil forstå før vi er hjemme hos Gud. Heller ikke hvorfor Han velger å hente noen hjem i ung alder. Det er gåtefullt. Uforståelig. 

Døden er jo ikke det verste. Den er døren inn til det evige liv, da vi er fri alle smerter, sykdom og hvor vi slipper å ta farvel. 

Far vel. Slik liker jeg å uttrykke det. Det er sårt, smertefullt, vemodig, men også uendelig vakkert. Vi ønsker god reise! Destinasjonen er jo himmelen.  

Men jeg fortsetter å be om helbredelse, både for meg selv og andre. Det er en del av vårt kallsbrev. Det har jeg lært av John Wimber.

Men jeg har også lært noe av Henri Nouwen- Han har skrevet en bok om døden. På norsk ville den kanskje fått tittelen: 'Hvordan kan døden bli din største gave til andre?' Det er litt av et spørsmål. Og absolutt verd å stille seg. Foreløpig har jeg ikke så mange svarene. 

Døden er fremdeles tabu nr 1 i Norge. Vi snakker om alt annet, bare ikke om døden. Kanskje skulle vi nettopp gjøre det.

Om å bli skuffet

En av beretningene fra evangeliene som hører med i den perioden som kalles Påsketiden, og som er tiden fra den strålende påskedagen og frem til Kristi himmelfartsdag, er historien som har fått nevnet: Emmausvandrerne.

Det er hos Lukas vi finner den, i kapittel 24. Jeg vil tro at den er så godt kjent for mine lesere at jeg ikke trenger å gjengi den. Men jeg vil dele en setning med dere som jeg har reflektert mye over de siste dagene: 'Vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!' (v.21)

De to disiplene var tydeligvis skuffet. Vi ser det allerede i vers 17 hvor det står at de var bedrøvet, men det er som om skuffelsen trer fram for oss og blir til å ta og føle på i det verset jeg refererer til. Det er noe befriende med dette! Troen innebærer også, av og til og kanskje ganske så ofte, en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Det er helt greit. Livet byr på skuffelser. Vi har forhåpninger, men selv troen kan rakne. Livet ble ikke slik vi hadde tenkt. Disse to som tydelig var i kretsen rundt Jesus, hadde satt sitt håp til at Jesus fra Nasaret var den som kunne befri dem fra den romerske okkupasjonen og opprette riket for Israel. Men nå var denne mirakelmannen død. Håpet deres var knust. Så var de blitt forvirret. Noen påsto at Jesus var i live, stått opp igjen fra de døde. Akkurat det var for godt til å være sant.

De som kjenner historien vet hvordan det gikk til slutt. Det er ikke poenget mitt denne gangen. Det jeg ville ha sagt er at vi alle, selv den mest hengitte, kan bli skuffet over noe vi hadde håpet på, men som slett ikke ble slik vi hadde håpet. Vi kan til og med komme til å bli skuffet over Gud. Da er det viktig å være ærlig og sette ord på skuffelsen. Først da kan vi komme videre i livet. Dette er ærlighetsteologi.

Har vi for høye og for urealistiske forventninger?

Mange forteller om skuffelser i møte med kirker og menigheter. De hadde forventet så mye mer, særlig fordi folk kaller seg kristne.

Men kanskje er forventningene for høye og for urealistiske? For sannheten er at vi har med mennesker å gjøre - og mennesker er ikke ufeilbare.

Jeg har gjort mange feil. Noen skyldes at jeg er en synder. Andre skyldes at jeg har vært umoden, hatt for lite kunnskap og kjennskap, vært for sikker i min sak. Med årene har jeg kanskje blitt mer moden - forhåpentligvis. Men jeg gjør fortsatt feil.

Noen bærer på bitterhet mot noe som har skjedd i en menighet for mange, mange år siden. De er skuffet. Og klarer ikke å komme seg videre. Klarer bare å se en side av en konflikt.

Kanskje det er på tide å tilgi? Bli fri fra skuffelsene og bitterheten. Tenke på at det handler om mennesker som har gjort feil, som har sagt sårende ting - mennesker. Har aldri du skuffet noen? Såret noen? Trukket feil slutninger? Er du uten feil?

Jesus lærte oss å be:

'og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere...' (Matt 6,12)

Når vi sårer hverandre

"Folk som lever nær hverandre kan gjøre mye vondt mot hverandre. Når Jesus valgte sine tolv apostler var Judas en av dem. Judas blir kalt forræder. En forræder er, ifølge den bokstavelige betydningen av det greske ordet, den som overlater noen til å lide.

Sannheten er at vi alle har noe av forræderen i oss, for hver og en av oss overlater sine medmennesker til lidelse på en eller annen måte, en eller annen gang, for det meste utilsiktet og kanskje også uten å forstå det.

Mange barn kjenner, selv som voksne, djup bitterhet mot sine foreldre for at de har beskyttet dem for mye eller for lite.

Når vi er villige til å bekjenne at vi ofte overlater dem vi elsker til lidelse, tross gode hensikter, har vi lettere for å tilgi dem som sårer oss, oftest uten å mene det."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Skuffelser, vanskelige avgjørelser og tilbedelse

Av og til må man ta noen vanskelige avgjørelser, som også kan skuffe noen og som man aller helst ville ha sluppet.

Denne helgen skulle May Sissel og jeg ha vært i Os utenfor Bergen. I Misjonskirken. Med et bønneseminar. Men slik skulle det dessverre ikke bli. Vi hadde sett veldig frem til reisen dit og oppholdet i Os, men kroppen sier nei. Reisen ble for lang denne gangen, med svimmelhet, og mye smerter. Da er det utrolig godt å bli møtt av en raus og forståelsesfull arrangør som Misjonskirken i Os. Det gjør det litt lettere når man kjenner på at man helst skulle ha klart å gjennomføre det man har lovet. Det er veldig sjeldent at jeg har måttet kaste inn håndkle og meldt avbud, så når det skjer kjennes det vondt. Misjonskirken i Os viser virkelig Kristi sinnelag.

Det er når slikt skjer at man av og til spør hva som er ens kall. Tok jeg feil når jeg følte at jeg skulle takke ja til denne invitasjonen, at det var i Guds plan for meg? Jeg tror ikke det, men av og til tillater Herren at noe skjer som endrer ens planer. Og av og til forstår vi ikke hvorfor. Uten sammenligning forøvrig - Apostlenes gjerninger forteller at apostelen Paulus la planer om å reise til to steder - men begge gangene hindret Den Hellige Ånd ham fra å gjøre det.

I dag ble jeg så minnet om kvinnen som brukte en hel krukke med salveolje på Jesus og sløste den bort på Ham. Det var en handling i tilbedelse. Mitt - og alle andres kall - er først og fremst å være til for Ham. Giveren er viktigere enn gaven. Og Giveren er viktigere enn tjenesten.

Mitt kall er å bøye seg i ærefrykt for Ham og sløse livet mitt på Ham. 2017 er for meg først og fremst tilbedelsens år. Da må jeg også lære meg til å takke Ham selv når jeg ikke forstår Hans veier.

Et liv som skal leves

Troen kan lett bli ord. Mange ord. Noen ganger alt for mange ord. Men troen er først og fremst er liv som skal leves. Og den veien vi er kalt til å leve kan være en annen vei enn den andre vandrer, fordi kallet er personlig. Til hver enkelt av oss sier Mesteren: "Følg meg!" Målet er likevel det samme for oss alle.

Det er lett å bli distrahert. Fanget av noe annet enn det som er vårt spesielle kall. Det er så mange ting som kan være interessant. Gode ting som hindrer oss i å oppleve det aller beste Gud har for oss.

Kallet vårt er først og fremst dette:

"Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

"Ett er nødvendig", sier Jesus.

Og det er dette ene nødvendige jeg trenger å prioritere. Og leve ut. Ikke som en teori, men som en relasjon.

Ikke alle vil forstå den veien du velger å gå. Men det er jo ikke mennesker du skal følge eller svare for. Men Herren.

Det er lett å komme i en posisjon hvor man blir mennesker som skal være andre til lags. Men apostelen Paulus er klar: "Søker jeg å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det er derfor vi trenger å vite hva Herren har kalt oss til - og lære oss til å slippe tak i det som vi ikke er kalt til. Apostelen Peter skriver i sitt andre brev, dette: "Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og deres utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble." (2.Kor 1,10)

Skuffelser kan være en måte å lære dette på! Herren kan tillate at vi blir skuffet over mennesker og situasjoner, fordi vi faktisk befinner oss på feil sted! Vi holder på med ting som fører oss bort fra det som Herren egentlig ville vi skulle være opptatt av.

Livet med Herren skal leves.

Det tar tid. Det tar tid å utvikle en relasjon til Herren. Et slikt forhold kommer ikke av seg selv. Vi får det ikke gratis. Vi kommer ikke utenom de åndelige disiplinene og de åndelige øvelsene. Det finnes ingen snarveier. Hvilke åndelige disipliner tenker jeg på? De klassiske: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring.

"Overfladiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intellektuelle mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."

Foto: Benedicte Aashaug.

Hvordan møte skuffelser? Del 2

Skuffelser kan bli forkrøplende. De kan margstjele oss og frata oss all energi og glede. Og de kan gjøre oss svært ensomme. Fordi man er blitt såret kan man trekke seg tilbake og bli mindre sosial. Man er redd for å bli såret og skuffet på nytt.

Men det er også en annen side ved skuffelser. De kan være veldig ydmykende, fordi de er en måte å granske hvor og i hvem vi har satt vårt håp.

Kong David er et menneske som har gjort seg mange livserfaringer. På godt og på vondt. Erfaringer som satte spor i sjelen. Av sorg. Han har kjent sorgen og fortvilelsen ved å miste et barn. Men ut fra skuffelsen ved ikke å få det bønnesvaret han ønsket seg på inderlig i denne vanskelige situasjonen, driver fortvilelsen ham til å gjøre seg smertefulle erfaringer med Gud. Og han skriver:

'Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg kan ikke rokkes'. (Salme 62,6-7)

Feilplassert håp fører til slutt til skuffelser. Mennesker kan aldri tilfredsstille alle våre behov. Bare Gud alene kan tilfredsstille og mette oss. Venner svikter. En god jobb er ikke nødvendigvis sikret for resten av ens liv.

Vi trenger derfor å se nærmere på våre forventninger. Kanskje de må justeres? Kanskje har vi satt for store krav til livet? Ligger virkelig lykken i å oppnå målene vi har satt oss? Eller å være sammen med akkurat den personen?

Vi må spørre oss selv: Hvor har vi vår identitet? I vår tjeneste? I hvem vi tror vi er? Eller i det faktum at vi er elsket av Gud? Trenger vi noe mer enn det?

Hva skjer om du mister den du elsker? Eller jobben din eller tjenesten du har i Guds rike? Hva skjer om du blir syk og ikke lenger kan gjøre det du gjør i dag? Om du har identiteten din i den tjenesten du har i menigheten vil du få store utfordringer når du ikke lenger har denne tjenesten. Det har jeg selv erfart. Hvem er Bjørn Olav når han ikke er prest?

Vi må lære oss til å sette vår lit og vårt håp til Gud. Det er også en prosess du må gjennom og du må selv gjøre deg erfaringer med Gud. Å være hos Ham er det sikreste stedet du kan være, og det mest tilfredsstillende du kan erfare.

(fortsettes)

Hvordan møte skuffelser? Del 1

Skuffelser er noe vi alle opplever på ulike nivåer mange ganger i livet. Av ulike årsaker vil opplevelsen av skuffelsen noen ganger gripe tak i oss på mer omfattende måte, og sette djupere spor i oss.

I en serie med artikler her på bloggen skal vi se nærmere på hvordan vi kan møte skuffelsene livet og ikke minst mennesker kan gi oss.

1. Sorg
Når vi opplever tap eller blir skuffet er det en helt naturlig reaksjoner at vi sørger. Sorg er ikke noe vi skal unngå som kristne. Den er en helt naturlig del av livet - også livet med Gud. Det kan være tap av jobb, helse, en venn, en livsledsager. En tjeneste. Det selvfølgelige er ikke lenger selvfølgelig. Det uforklarlige skjer.

'Salige er de som sørger', sier Jesus.

For mitt eget vedkommende lever jeg i en sorgprosess. En sorg over tapt helse. Over alt det jeg ikke lenger kan. Det har vært viktig å få lov til å være i denne sorgprosessen, og ikke avslutte den for tidlig. Tillate meg selv å være der hvor jeg befinner meg i livet akkurat nå, i den prosessen som Gud har tillatt. Ikke rømme fra den. La sorgen får sin tid.

Det er en fare i det å rømme vekk fra den sorgen vi opplever ved tap. Den vil nemlig innhente oss senere i livet. Vi kan møte den i andre former. Som fortrengt sorg. Som sinne. Derfor må sorgen få rom.

Det beste er å gi den til Gud - slik den er. Ikke pynte på den. Men gi sorgen til Gud. På den måten gir vi gradvis slipp på den. Vær helt ærlig med dine følelser.

Dette kan ta tid. Gi deg selv den tiden. Guds ord forteller oss at det er:

'... en tid til å gråte ... en tid til å klage ...' (For 3,4)

Og hvis skuffelsen gjelder Gud selv? Gud tåler å høre at vi er skuffet over Ham. Gi også den skuffelsen til Gud. Vær ærlig med levd liv.

(fortsettes)