Keltisk advent, del 10: Radikal venting

Jeg har funnet det veldig viktig i mitt eget liv å prøve å gi slipp på mine ønsker og i stedet leve i håpet. Jeg oppdager at når jeg velger å gi slipp på mine til tider smålige og overfladiske ønsker og stoler på at livet mitt er verdifullt og meningsfullt i Guds øyne, begynner det å skje noe virkelig nytt, noe som overgår mine egne forventninger i meg.

Å vente med åpenhet og tillit er en enormt radikal holdning til livet. Det er å velge å håpe at noe skjer for oss som er langt utenfor vår egen forestilling. Det er å gi opp kontrollen over fremtiden vår og la Gud definere livet vårt. Det er å leve med overbevisningen om at Gud former oss i kjærlighet, holder oss i ømhet og beveger oss bort fra kildene til vår frykt.

Vårt åndelige liv er et liv der vi venter, aktivt tilstede for øyeblikket, og forventer at nye ting vil skje med oss, nye ting som er langt utenfor vår egen fantasi eller forutsigelse. Dette er faktisk en veldig radikal holdning til livet i en verden opptatt av kontroll.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Har vi for høye og for urealistiske forventninger?

Mange forteller om skuffelser i møte med kirker og menigheter. De hadde forventet så mye mer, særlig fordi folk kaller seg kristne.

Men kanskje er forventningene for høye og for urealistiske? For sannheten er at vi har med mennesker å gjøre - og mennesker er ikke ufeilbare.

Jeg har gjort mange feil. Noen skyldes at jeg er en synder. Andre skyldes at jeg har vært umoden, hatt for lite kunnskap og kjennskap, vært for sikker i min sak. Med årene har jeg kanskje blitt mer moden - forhåpentligvis. Men jeg gjør fortsatt feil.

Noen bærer på bitterhet mot noe som har skjedd i en menighet for mange, mange år siden. De er skuffet. Og klarer ikke å komme seg videre. Klarer bare å se en side av en konflikt.

Kanskje det er på tide å tilgi? Bli fri fra skuffelsene og bitterheten. Tenke på at det handler om mennesker som har gjort feil, som har sagt sårende ting - mennesker. Har aldri du skuffet noen? Såret noen? Trukket feil slutninger? Er du uten feil?

Jesus lærte oss å be:

'og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere...' (Matt 6,12)

Forvent en overraskelse

"Hver dag innebærer en overraskelse. Men bare om vi forventer den kan vi se, høre eller kjenne den når den kommer til oss. 

La oss ikke være redd for å ta imot hver dags overraskelse, om den enn kommer til oss som sorg eller glede. Den åpner en ny dør i hjertet, til en plass hvor vi kan ønske velkommen nye venner og mer helt oppleve fellesskapet."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Har vi olje på lampene våre - Jesus kommer snart

I går fortalte instrumentpanelet i bilen vår at vi burde sjekke oljenivået. Det var en betimelig påminnelse, og ikke minst svært viktig påminnelse. May Sissel måtte kjøpe en liter for å etterfylle.

Det underlige var at jeg på samme tid arbeidet med den kjente teksten fra Matteus 25, hvor Jesus taler om fem kloke og de fem uforstandige jomfruene. Også en betimelig, og ikke minst en svært viktig påminnelse!

Er det noen tekst som er viktigere i vår tid enn akkurat den? Vi lever i det de gamle kalte 'høyprofetiske tider'. Med det mente de at tiden for Jesu gjenkomst var nær, og at Gud rett foran deres øyne oppfylte profetiske løfter som spesielt gjelder for nettopp denne tiden. Om det var tidsaktuelt for dem den gangen høvdinger som Fredrik Franson, Per Faye-Hanssen, Sverre Kornmo Thoralf Gilbrant, Ole B. Jarlvang, Egil Strand og Emanuel Minos levde - bare for å nevne noen av våre egne som var opptatt av tidens tegn - hvor mye mer nå!

Vi ser tegn i sol og måne, hav og brenninger bruser, det er jordskjelv og store naturkatastrofer, Kristi forsamling opplever en martyrtid vi må tilbake til Romerriket for å sammenligne oss med, Gud oppfyller sine løfter til Israel, det er krig og terrorisme.

Snart vil vi oppleve det Jesus forteller om i Matteus 25:

'Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut å møt ham!' (v.6)

Det er da det gjelder å ha olje på lampen!

For fem av dem kom brudgommen uventet. De manglet det mest essensielle: olje til lampene sine. Og når de skulle skaffe seg olje, var det for sent.

DETTE ER DEFINITIVT IKKE EN TID FOR Å SOVE!

'Derfor sier Han: Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se da til at dere vandrer varsomt, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den beleilige tid, for dagene er onde'. (Ef 5,14-16)

Dette er blitt så veldig alvorlig for meg i den siste tiden.

Om Fredrik Franson heter det: 'Han levde hver dag som om det var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en kjensle som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv'. (Efraim Palmquist: Fredrik Franson. Ansgar forlag 1948, side 15)

Hør hva apostelen Paulus skriver:

'For dere vet meget godt at Herrens Dag kommer som en tyv om natten. For når noen sier: Fred og ingen fare, da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik andre gjør, men la oss være våkne og edrue. For de som sover, sover om natten. Og de som drikker seg fulle, er fulle om natten. Men la oss som hører dagen til, være edrue ...' (1.Tess 5,2-8a)

Snart lyder ropet: BRUDGOMMEN KOMMER!

Legg merke til hva apostelen Paulus skriver: 'Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv ...'

Den som er våken nå ser tegnene, den som ikke ser dem sover! Hva gjør du?

Advent - og det store gledesemnet: Gud har fått et ansikt i Jesus

Hvilken glede det er å våkne 1.søndag i advent, og få nåde til å begynne et nytt kirkeår! Livet lever!

Jeg synes dette er den fineste tiden av alle: lysene som tennes i mørketiden, forventningene frem mot julaften, godheten som alle viser mot hverandre, alle mulighetene til å snakke om Jesus. For aldri er folk så åpne som nå til å snakke om Han som er julens innhold - om vi bare våger, forsiktig.

Og hvilket budskap har vi ikke å formidle! Vi kan snakke om at Gud har fått et ansikt. Vi kan snakke om Gud som 'slo opp sitt telt midt i blant oss', som er den bokstavelige oversettelsen av: 'Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss'. (Joh 1,14)

Ingenting er så kroppslig som den kristne troen! Gud ble menneske! Født midt iblant oss - av en kvinne, av Maria. Det er jordnært.

Vet dere hva jeg er lei? Jo, på denne tiden dukker det alltid opp noen kristne som skal krangle!

Krangle om det virkelig var på denne tiden Jesus ble født. Så kaster noen andre kristne seg på og skal diskutere. Dermed har man gått glipp av den beste anledningen av alle til å fortelle om innholdet i dette, kanskje kirkens vakreste ord, inkarnasjonen!

For det er jo et under: Gud fra evighet av blir menneske. Gud får et ansikt i Jesus. Konkret. Nært.

Og så gleder jeg meg over å ta fatt på nok et kirkeår. Følge Han som er hundre prosent Gud og hundre prosent menneske gjennom evangelietekstene. Vi leser kirkeårets tekster noen dager på forhånd i Kristi himmelfartskapellet. Lytter stille til opplesningen av Skriftene. Forbereder oss til kommende søndager hvor teksten skal utlegges. Det skaper forventning.

Og det er det advent handler om: Vi venter på Herrens ankomst.

Mens vi venter på det salige håp

For meg starter det nye året med Laudes, eller morgenbønnen. I en av lesningene Nyttårsdagen heter det:

'... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet...' (Tit 2,13)

De første kristne levde i troen og håpet om Jesu snarlige gjenkomst. Det preget måten de levde deres liv på. De valgene de foretok, måten de disponerte dagen og tiden de hadde fått i gave av Gud.

I den tidlige kirken ba de med inderlighet: 'Maran ata', (1.Kor 16,22) som kan oversettes: 'Kom, Herre!' Vi finner det samme helt mot avslutningen av Åpenbaringen: 'Amen, ja kom, Herre Jesus!' (Åp 22,20) Må vi be samstemmig med hele Kirken i 2012, denne inderlige bønnen, om Herrens gjenkomst. Måtte vi preges av den samme lengsel etter Jesu gjenkomst, som de gjorde, og måtte det også få følge for våre liv i praktisk hverdagsliv.

Mot avslutningen av Laudes ber vi:

'Herre Gud, himmelske Fader,
Du som har satt Din enbårne Sønn
til Frelser for menneskeslekten
og gitt Ham navnet Jesus,
gi i nåde enhver som ærer Hans
hellige navn på jorden,
å få glede seg ved synet av Ham
i himmelens herlighet.
Ved denne Din Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre! Amen!'

Amen! Kom, Herre Jesus!

Jeg hører med blant de som synes adventstiden er den fineste tiden på året. Alle lysene som tennes, forventningen som ligger i luften. Minnene fra barndommen. Lukten av kongerøkelse.

Og det største av alt: Inkarnasjonen. At Gud ble menneske.

Advent handler om å vente. Og etter oppstandelsen og himmelfarten, venter vi på Jesu gjenkomst. De første kristne levde i forventning om Jesu snarlige komme. Mange av dem forventet at Herren Jesus skulle komme igjen i deres generasjon. Den samme forventningen burde vi ha i dag - ja, spesielt vi som lever nå, fordi vi er tidsvitner. Vi opplever jo at tegnene på Jesu gjenkomst oppfylles like for våre øyne.

De første kristnes bønn var denne:

Kom, Herre Jesus, kom!

Det nest siste verset i vår Bibel, lyder slik:

"Han som vitner om dette, sier: «Ja, jeg kommer snart.» Amen. Kom, Herre Jesus!" (Åp 22,20)

Det er min bønn denne adventstiden. Er den din?