Guds nådefulle tillgivelse

 Herren vil trofast tilgi våre synder hvis vi bekjenner dem for ham. Det er veldig annerledes når vi prøver å skjule våre synder og benåde dem som var medskyldige i deres henrettelse. I så fall vil ikke barmhjertighet komme til gjerningsmannen og de som fulgte deres synd fordi synd bare kan helbredes ved eksponering, ikke skjult ved avvisning av vår synd og utstede benådninger for de hvis handlinger bidrar til å konspirere for å skjule vår synd.

Herren ønsker å være barmhjertig mot de verste syndere hvis de bekjenner sine synder og vandrer i sannhetens lys. Den eksponeringen er ment å helbrede, ikke straffe. Det skjedde med David da han var leder for Israel. Han begikk utroskap med Batseba og sørget for at mannen hennes døde. I stedet for å forsøke å skjule sin synd og tilgi dem som hjalp ham med å begå synden, skrev David følgende salme etter at profeten Natan konfronterte ham om hans synd.

«Vær meg nådig, Gud, på grunn av din usvikelige kjærlighet. På grunn av din store medfølelse, slett flekken av mine synder. Vask meg ren fra skyldfølelsen. Rens meg fra min synd. For jeg kjenner igjen mitt opprør; det hjemsøker meg dag og natt.; Mot deg og deg alene har jeg syndet; Jeg har gjort det som er ondt i dine øine» (Salme 51:1-4).

Det er et løfte som venter på dem som har syndet og er villige til å bekjenne sine synder: "Mennesker som skjuler sine synder vil ikke ha framgang, men hvis de bekjenner og vender seg fra dem, vil de få barmhjertighet" (Ordspråkene 28:13).

Guds barmhjertighet venter på å bli utøst over alle som lever i sannheten og ikke prøver å skjule sin synd og andres synder som jobbet sammen med dem for å skjule sin synd. Vår bekjennelse må gjøres for Herren, ikke som en religiøs eller politisk gest. Som David klokelig sa: "Mot deg og deg alene har jeg syndet." Bare når vi innser at vår synd var mot Herren og åpenlyst bekjente for ham, er barmhjertighet mulig. Kloke mennesker søker Guds nåde, ikke illegitime erstatninger som forsøker å vaske bort sannheten om det som skjedde.

- Garris Elkins. Oversettelse til norsk av Bjørn Olav Hansen

Guddommelig tilgivelse

Jeg har ofte sagt: «Jeg tilgir deg», men selv mens jeg sa disse ordene forble hjertet mitt sint eller jeg kjente harme. Jeg ville fortsatt høre historien om at jeg tross alt hadde rett; Jeg ønsket fortsatt å høre unnskyldninger; Jeg ønsket fortsatt tilfredsstillelsen av å få litt ros i retur – om bare ros for å være så tilgivende!

Men Guds tilgivelse er ubetinget; det kommer fra et hjerte som ikke krever noe av seg selv, et hjerte som er helt tomt for selvsøkende. Det er denne guddommelige tilgivelsen jeg må praktisere i mitt daglige liv. Det kaller meg til å fortsette å gå over alle argumentene mine som sier at tilgivelse er uklokt, usunt og upraktisk. Det utfordrer meg til å gå over alle mine behov for takknemlighet og komplimenter. Til slutt krever det av meg at jeg går over den sårede delen av hjertet mitt som føler seg såret og forurettet og som ønsker å beholde kontrollen og sette noen betingelser mellom meg og den jeg blir bedt om å tilgi. . . . Først når jeg husker at jeg er det elskede barnet, kan jeg ta imot de som ønsker å komme tilbake med samme medfølelse som den som Faderen ønsker meg velkommen med.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tilgi oss hva?

Gjeld? Synder? Overtredelser?

"Og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." (Matt 6,12)

Fordi han er vår kjærlige Far, gjør Gud det vi ber om. Når vi går til ham, tynget av all vår skyld og synd, setter han seg ikke ned med oss for å utarbeide en betalingsplan. I stedet tilbyr han full tilgivelse og gratis. (Philip Graham Ryken)

OM Å  BE OM DET UMULIGE

Har du noen gang vært i så forferdelig gjeld at det ikke var mulig å komme deg ut av det? Det var det som skjedde med en venn av meg som var medlem av vårt lille kristne fellesskap i Colorado. Mannen hennes hadde forlatt henne, og uten at hun visste det, ble hun overlatt til å betale av ti års restskatt. Hun kunne ikke komme seg ut av det og hun klarte ikke å få endene til å møtes. Så en dag bestemte en felles venn i vårt fellesskap seg for å betale ned gjelden hennes – over $20 000. Han ønsket å være anonym og ga meg derfor en postanvisning som jeg skulle gi henne. Livet hennes ble satt fri.

Når vi ber Gud om å tilgi oss vår gjeld, ber vi ham om å gjøre det som ikke er mulig for oss å gjøre – å gjøre opp regnskap, å gjøre det bra. Gud gir oss det vi ikke kan gi oss selv. Når vi ber «tilgi oss vår gjeld», ber vi Gud om å sette oss fri.

MER ENN OVERTREDELSER 

Ordet "gjeld" er opheílō på gresk, som bokstavelig talt betyr å skylde, å stå i gjeld. De mest pålitelige oversettelsene av Herrens bønn refererer derfor alle til «gjeld». Bare de mer moderne oversettelsene har «synder» eller «feil». Ordet "overtredelse" kommer fra Book of Common Prayer, som igjen er basert på Tyndale bibeloversettelsen (1526). Hvorfor Tyndale oversatte opheílō som "overtredelse" er et interessant puslespill som jeg ikke vil utforske her.

Hvordan vi forstår "gjeld" er viktig. Vi står i gjeld til Gud på alle mulige måter. Det samme gjelder med hverandre. Men "gjeld" er ikke bare et vagt begrep. Dens primære bruk i Det nye testamente har å gjøre med å skylde penger, etter å ha pådratt seg en juridisk og økonomisk gjeld. Med andre ord, når vi tilgir våre skyldnere, tilgir vi ikke bare på en eller annen tåkelig måte de som har såret eller skapt vanskeligheter for oss. Vi sletter faktisk gjelden til de som skylder oss noe, enten de kan betale eller ikke.

Spesielt Jesu bruk av ordet «gjeld» har en historie bak seg. Det har å gjøre med jubelåret (5. Mosebok 15): løslatelse av fanger og sletting av all materiell gjeld. André Trocmé forklarer dette godt og inngående i sin bok, 'Jesus and the Nonviolent Revolution'. I følge Trocmé handlet jubileumsfriheten Jesus kom for å forkynne (Luk 4:16-21) om ettergivelse av sosial og materiell gjeld, som strakte seg til alle livets områder. Derav Jesu lignelse om den uforsonlige tjeneren i Matteus 18. Her fremstilles Gud som en konge som ettergir en stor pengegjeld som hans tjener ervervet. Denne tjeneren nekter imidlertid å tilgi noen som skylder ham svært lite. Poenget med lignelsen, som i Herrens bønn, er tydelig: ingen barmhjertighet for den som ikke har noen mot sin skyldner. Guds tilgivelse er forgjeves hvis vi nekter å tilgi våre skyldnere.

Hva dette betyr i praksis i dagens verden er verdt å utforske. Det er gjeldsettergivelsesselskaper, internasjonale gjeldsettergivelseskriterier, ettergivelsesplaner for studielån som holder lovende i vanskelige situasjoner. Å vurdere disse i dybden vil ta oss for langt unna. Imidlertid bør praksisen med gjeldsettergivelse fortsatt ha daglige, praktiske hender og føtter blant Kristi etterfølgere. Apostelen Paulus er klar: i speiling av det Jesus lærte (Matt. 5:25ff), skal vi ikke la noen gjeld forbli utestående bortsett fra kjærlighetens gjeld (Rom. 13:8).

For lenge siden bestemte min kone og jeg å aldri låne ut penger til noen. Vi ville rett og slett gitt. «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det,» (Matt. 10:8). Hvorfor sette noen i materiell gjeld hvis, som apostelen sier, den eneste typen gjeld vi bør skylde hverandre er kjærlighetens gjeld? Med andre ord, som Kristi kropp skal vi leve på en måte der gjeld, bortsett fra kjærlighetens gjeld, fjernes helt. Dette er hva vår venn demonstrerte da han betalte ned gjelden vår felles venn hadde pådratt seg. Når gjeld ettergis, enten det er mellom oss eller på hverandres vegne, blir vi alle satt fri. Kjærligheten råder. Ingenting gjenstår mellom oss eller mot oss.

HUSK Å FEIRE

Hva skjer hvis vi, uansett grunn, finner oss selv eller andre i faktisk, materiell gjeld? Hva om vi eller de ikke kan betale? Hva betyr da tilgivelse? Og hva om noen skylder oss personlig noe, spesielt noe vi trenger? Hva om de heller ikke kan betale? Se gjennom fingrene? Holde dette mot dem? Holde dem ansvarlige? Ta dem retten? Eller tilbyr vi, som Ryken uttrykker det, tilgivelsen full og gratis?

Tilgivelse er faktisk gratis. Men det er også kostbart. Det kostet Jesus alt, inkludert livet hans. Dette er grunnen til at tilgivelse ikke bare er verdifull, men endrer ting. Dette er selvfølgelig det vi ofte motsetter oss.

Hvis vi synes det er vanskelig å tilgi våre skyldnere, er det svært sannsynlig at vi rett og slett har glemt hvorfor Jesus kom i utgangspunktet og hva det er vi ber om. Vi har blitt, med apostelen Peters ord, "så nærsynte at vi er blinde, etter å ha glemt at vi ble renset fra våre tidligere synder" (2 Pet. 1:9). Dette er hva som skjedde i Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. I motsetning til sin far, kunne ikke sønnen som ble hjemme, ønske sin egensindige bror velkommen hjem. Han var ute av kontakt med farens nåde. Han kunne ikke bli med på festen.

Når vi misliker å måtte tilgi våre skyldnere, er vi ute av kontakt med Guds barmhjertighet. Å tilgi er ikke en plikt, men en feiring av det faktum at Gud elsker oss, uverdige som vi er. Dette er hva som skjedde med den «syndige» kvinnen som salvet Jesu føtter og tørket dem med tårene. Det var nettopp fordi hennes mange synder ble tilgitt at hun elsket Jesus så høyt (Luk 7:44-50). Guds store kjærlighet fikk henne til å utvide den samme kjærligheten. Hennes frihet kjente ingen grenser.

I Kristus er det virkelig et jubelår. Å bli tilgitt og å tilgi hverandre gir opphav til en feiring som inkluderer alle – selv de verste skyldnere. "Det er Guds glede å tilgi," skriver Kierkegaard. Når vi ber om og opplever Guds nåde, kan det også være vår glede. Livet, ikke bare for oss selv, men også for andre, kan være fullt og fritt.

DIN TUR

Hvilken forskjell har tilgivelse gjort i livet ditt? Har du noen gang ettergitt en gjeld? Hadde en av dine skyldnere tilgitt? 

- Charles E. Moore fra Bruderhof-kommuniteten/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kjell Ingof Ropstad og barmhjertige og nådefulle mennesker

Jeg har lest mange indignerte og samtidig selvrettferdige kommentarer i dag, om KrF's leder Kjell Ingolf Ropstad. Jeg skal ikke kommentere saken, bare minne om at vi alle er syndere. Spørsålet jeg vil løfte frem er hvordan vi møter et menneske som faller og har det vondt. Husker dere fariseeren som slo seg for brystet og mente at han ikke var som andre mennesker, og mannen som slo øynene ned og sa: Gud, vær meg synder nådig. Hvem ligner vi? 

Når jeg faller håper jeg inderlig at mennesker er rause, fulle av nåde og barmhjertighet. Jeg vet at jeg har gjort mye dumt gjennom mitt snart 63 årige liv, og jeg kommer garantert til å gjøre flere dumheter. Derfor ber jeg daglig: Gud, vær meg synder nådig.

800 år skulle det ta før Church of England ber om tilgivelse for antisemittisme

 800 år skulle det ta før Church of England ber om unnskyldning for å ha drevet jødene ut av landet. 

Church of England kunngjorde denne uken at de har til hensikt å "tilby en unnskyldning for rollen som engelske kirker hadde i utvisningen av jøder i det 13. århundre." Utvisningen, bestilt av kong Edward I i 1290, og som innebar at alle jøder ble utvist fra England, skjedde før Englands kirke som ble etablert i 1534. På tidspunktet for utvisningen utgjorde den jødiske befolkningen rundt 3000. Utvisningen førte til at jøder ble utestengt fra riket til loven ble endret i 1657.

På et møte på generalsynoden lørdag kunngjorde anglikanske ledere planer om en "omvendelseshandling" for å be om unnskyldning for historisk antisemittisme i kirker over hele landet som fant sted før den engelske kirken ble dannet. Biskopen av Lichfield sa at det er blitt foreslått en symbolsk omvendelsgudestjeneste for 800-årsjubileet for Kirkens synode i Oxford i 1222, som så innføringen av antisemittiske lover som krevde at jøder skulle bære merker og forby dem fra bestemte jobber.

Jacob Vince, medlem av generalsynoden fra bispedømmet Chichester, reiste spørsmålet om økende antisemittisme i Storbritannia og spurte: ”I lys av den raskt forverrede antisemittismen i Storbritannia de siste månedene, kan det hende 800-årsjubileet neste år er et passende øyeblikk for Englands kirke å vurdere å gjøre et formelt brudd med disse historiske fordommene som en gest for solidaritet med våre jødiske naboer, Englands eldste etniske minoritet? ”

"Uttrykket" bedre sent enn aldri "er virkelig passende her. Det historiske traumet ved middelalderens engelske antisemittisme kan aldri slettes, og arven overlever i dag - for eksempel gjennom vedvarende påstanden om 'blodskader' som ble oppfunnet i dette landet, " forteller Dave Rich, politikkdirektør for en britisk 'vakthundgruppe' mot antisemittisme, til avisen The Telegraph.

Selv om dette er første gang Church of England spesifikt angrer på grunn av jødens utvisning, utgav den i 2019 et dokument med tittelen “Guds ufeilbarlige ord” og sa at kristne må omvende seg fra århundrer med antisemittisme, særlig Church of Englands rolle. i opphavet til blodskader som beskyldte jødene for å bruke blod fra kristne barn til å bake påske-matza. Dokumentet sa at slike ideer, sammen med å videreføre myten om at jødene drepte Jesus, til slutt førte til holocaust.

Erklæringen oppfordret også kristne til å akseptere betydningen av sionismen for de fleste jøder, og advarte om at "noen av tilnærmingene og språket som brukes av pro-palestinske talsmenn, faktisk minner om det som kan kalles tradisjonell antisemittisme."

ENGLANDS ANTISEMITISMES HISTORIE

Mens en anti-jødisk holdning var utbredt i Europa, var middelalderens England spesielt anti-jødisk. Før utvisningen ble jødene oppfattet som brukere. Oppfatningen hadde grunnlag da jødene vendte seg til pengeutlån etter å ha blitt ekskludert fra handelsgilder og å eie land. Dette ble tolerert av kongen da jødene var hans direkte undersåtter, og han kunne tilegne seg jødiske eiendeler i form av skatt. Han påla jødene tunge skatter etter eget ønske, uten å måtte innkalle parlamentet.

I 1218 kunngjorde Henrik III av England,  'Edikt av merket' som krevde at jødene skulle bære et merke. I 1260 ble det utført en bølge av pogromer som en del av den andre baronkrigen, og 500 jøder i London og flere jøder i andre områder i England ble drept.

Kilde: Israel 365 News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva gjør vi når andre kristne sårer oss?

Hva gjør vi når andre kristne sårer oss?

Dette brevet fra Henri Nouwen har mye å lære oss. Det er skrevet til en for meg ukjent mann, som her ar avbildet sammen med Nouwen. Fred Rogers (til høyre), og omhandler en kritisk artikkel om Fred Rogers som hadde gjort  Nouwen nedstemt og mismodig. Brevet fra Nouwen har mye å si om hva det vil si å være en medvandrer, så jeg har valgt å oversette det til norsk:

Kjære Fred!

Jeg har nettopp returnert fra Europa hvor jeg fikk tillatelse fra biskopen min til å bo på L’Arche. Jeg er nå tilbake her i håp om å bosette meg mer permanent og finne en ny livsrytme som er litt mer levelig enn det jeg har hatt tidligere. Jeg leste artikkelen du sendte meg, og kan godt forstå hvor mye det må ha skadet deg. Det må være veldig smertefullt å bli konfrontert med en total misforståelse av oppdraget ditt og dine åndelige intensjoner.

Det er disse små forfølgelsene fra medsøsken i troen som skader mest. Jeg håper ganske enkelt at du ikke blir for overrasket over dem. De kommer og vil fortsette å komme nøyaktig når du gjør noe viktig for Guds rike. Det har alltid slått meg at den virkelige smerten ofte kommer fra menneskene vi forventet virkelig støtte fra. Det var Jesu opplevelse og opplevelsen fra alle de store visjonærene i kirken, og det fortsetter å være opplevelsen for mange som har forpliktet seg til Jesus.

Jeg tror ikke det gir mye mening å krangle med forfatteren av denne artikkelen. Han snakker fra et veldig annet plan og vil ikke være åpen for forklaringene dine. Noe av kritikken må vi bare lide under og se som invitasjoner til å komme djupere inn i Jesu hjerte. Jeg vil ikke sende deg noen av anmeldelsene jeg får om bøkene mine, men noen er ikke veldig forskjellige fra tonen i dette stykke. Så jeg føler absolutt en unik solidaritet med deg.

La oss be for hverandre, at vi forblir trofaste og ikke blir bitre og at vi fortsetter å vende tilbake til sentrum der vi kan finne gleden og freden som ikke er i denne verden. Tusen takk for at du holder kontakten med meg.

Med mye kjærlighet, Henri Nouwen

Takk for glemsomheten

Jeg våknet i dag tidlig og tenker at glemsomhet er fantastisk. Det å ikke huske er en fantastisk egenskap. Nå tenker jeg ikke på den sykelige glemsomheten, men på evnen til å legge ting bak seg. Alt skrotet og skrammelet som har hopet seg opp gjennom år. Alt dette dumme vi har sagt og gjort. Det som ikke er noen vits i å ta vare på. Som bare er baggasje som tynger. La det ligge! Det har ingen verdi, ingen annen verdi enn å slavebinde deg til fortiden.

Jeg kjenner en som tar vare på alt det folk hart skrevet til ham, enten det er i brev eller nymotens eposter. All korrespondanse. 'Du sa det,' og 'du skrev det', 'jeg har det svart på hvitt' - og vedkommende vet å bruke det store arkivet han har, når han kan bruke det til sin fordel eller mot noen. Som om mennesker er statiske og ikke forandrer seg eller skifter mening med årene!

Det gjør jeg, og det håper jeg du gjør også. Jeg mener nødvendigvis ikke det samme som det jeg gjorde for 20 år siden, eller 10 eller fem eller for den saks skyld i forrige uke. Heldigvis!

Vi er underveis. Vi modnes. Vi angerer. Og det er så mange faktorer som spiller inn. Ikke minst livet selv. Dette forunderlige livet med alle svingene, motbakkene og utforkjøringene.

Den beste egenskapen ved Gud, ved siden av Hans kjærlighet, er Hans glemsomhet! Det at Han tilgir, og ikke holder gamle synder opp mot oss.

Det finnes en himmelsk 'delete' knapp som sletter alt, og det er ikke mulig å gjenopprette dokumentet. Den heter 'syndernes forlatelse'. Bekjent synd er ukjenkallelig borte. Det hele skyldes Jesu blod.

I dag takker jeg Gud for Hans glemsomhet.

En profetisk advarsel mot bitre profeter

Det finnes bitre profeter, og en av årsakene er at kirken har avvist dem. Men uansett hva som er årsaken til at vi nå ser mer bitterhet som forurenser det profetiske, er det hver enkelt persons ansvar å holde sitt hjerte rent.

Den Hellige Ånd kommer med en alvorlig advarsel som handler om disse bitre profetene. Herren har lagt disse ordene på mitt hjerte:

"Se opp for bitre profeter som forløser bitre forbannelser som kommer fra deres bitre hjerter. Be for dem, fordi avslutningen av deres liv vil bli bitter, om de ikke vender om. De er i ferd med å bringe mye ødelggelse i Min kropp på grunn av manipulerende manøvre som forfører, bedrar og avsporer. Ikke bli enig med dem i deres bitterhet, om ikke du selv vil bli forført. Gud lar seg ikke spotte, det et menneske sår vil det også høste. Velsign og forbann ikke."

Nag, bitterhet og utilgivelse slekter på hverandre - og Bibelen har mye å si om denne trioen av plageånder. Først, la oss skille mellom disse tre følelsene, som åpner døren til disse ånder som slakter for fote og ødelgger din vandring med Gud.

Nag er en følelse av indignert utilfredshet eller pågående uvilje mot noe som man anser som galt, fornærmende eller skadelig. Dette naget bygger seg opp over tid hvis vi ikke er raske med å tilgi. En gang viste Herren meg at jeg bar nag til tre personer, og jeg var ikke en gang klar over det. Du kan også bære nag mot steder, og ting. Bitterhet assosieres med det å bli sint eller ulykkelig fordi noen har vært urettferdig mot meg og dette gir meg vonde minner eller erfaringer på en sterk og ubehagelig måte.

Å tilgi handler om å slippe tak i følelsen av sinne mot noen som har gjort noe galt, slutte med å skylde på dem; slutte med å be dem gjøre opp for seg. Vi kan gjerne si at det å bære nag åpner opp døra til bitterhet, og bare tilgivelse kan lukke den døra. Bibelen befaler oss å tilgi og advarer oss mot konsekvensene om vi ikke gjør det. Vi vil bli overgitt til tortur (Matt 18,2-35). Det å ikke tilgi gir fienden retten til å torturere, plage og skape vansker i ditt liv - og tro meg, djevelen vil utnytte dette.

Forfatteren av Hebreerbrevet advarer: 'Streb etter fred med alle, og etter hellliggjørelse. for uten den skal ingen se Herren. Se til at ingen går bort fra Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet." (Hebr 12,14-15).

Det greske ordet for 'bitterhet' betyr 'ekstrem ondskap; en bitter rot, som produserer bitter frukt og bittert hat, i følge KJV New Testament Green Lexicon. Bitterhet er ekstrem ondskap i Herrens øyne og sammenlignes med hat. Derfor er det ikke merkelig i det hele tatt at bitterhet åpner opp for demonisk undertrykkelse. Det bitre hjertet er et formørket hjerte. 1.Joh 2,11 forteller oss: "Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans."

Bitterhet står derfor i forbindelse med åndelig blindhet og forførelse. Det er årsaken til at Paulus advarer forsamlingen i Efesos: "Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi herandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus." (Ef 4,31-32)

Fienden vil gjøre sitt for å få deg bitter, fore ditt sinn med krenkelser igjen og igjen helt til du tar agnet. Med det samme du har svelget bestikkelsen, har djevelen grep om deg og vil dra i ditt sinn, vilje og følelser. Bitterheten vil knuse ditt hjerte, mobbe sjelen din og slå på hatets tromme i dine åndelige ører helt til ditt sinn blir forurenset.

Ta deg i vare for bitre profeter som vil gjøre din ånd uren. Hold deg nær til Gud og skygg unna bitterhetens røst. Be for de bitre profetene. Gud elsker dem.

- Jennifer LeClaire.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bønn, tilgivelse og enhet

'Hver gang vi velger å be for andre kristne i stedet for å kritisere dem, blir vi et svar på Jesu bønn om enhet (Joh 17).

Hver gang vi tilgir dem som har såret oss, gjør vi Kristi glede større. .

Når vi forenes i kjærlighet og fellesskap med andre gjenfødte forsamlinger på tvers av rasemessige eller kirkesamfunns linjer, øker vi fryden i vår Fars hjerte.'

- Francis Frangipane (bildet) i boken: A House United. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å tilgi

"Hvorfor befaler Herren oss om å elske våre fiender og be for dem?

Ikke for deres skyld, men for vår! For så lenge vi bærer nag, så lenge vi dveler ved at noen fornærmet oss, vil vi ikke ha noen fred."

- Elder Thaddeus of Vitovnica
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Har vi for høye og for urealistiske forventninger?

Mange forteller om skuffelser i møte med kirker og menigheter. De hadde forventet så mye mer, særlig fordi folk kaller seg kristne.

Men kanskje er forventningene for høye og for urealistiske? For sannheten er at vi har med mennesker å gjøre - og mennesker er ikke ufeilbare.

Jeg har gjort mange feil. Noen skyldes at jeg er en synder. Andre skyldes at jeg har vært umoden, hatt for lite kunnskap og kjennskap, vært for sikker i min sak. Med årene har jeg kanskje blitt mer moden - forhåpentligvis. Men jeg gjør fortsatt feil.

Noen bærer på bitterhet mot noe som har skjedd i en menighet for mange, mange år siden. De er skuffet. Og klarer ikke å komme seg videre. Klarer bare å se en side av en konflikt.

Kanskje det er på tide å tilgi? Bli fri fra skuffelsene og bitterheten. Tenke på at det handler om mennesker som har gjort feil, som har sagt sårende ting - mennesker. Har aldri du skuffet noen? Såret noen? Trukket feil slutninger? Er du uten feil?

Jesus lærte oss å be:

'og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere...' (Matt 6,12)

Når vi sårer hverandre

"Folk som lever nær hverandre kan gjøre mye vondt mot hverandre. Når Jesus valgte sine tolv apostler var Judas en av dem. Judas blir kalt forræder. En forræder er, ifølge den bokstavelige betydningen av det greske ordet, den som overlater noen til å lide.

Sannheten er at vi alle har noe av forræderen i oss, for hver og en av oss overlater sine medmennesker til lidelse på en eller annen måte, en eller annen gang, for det meste utilsiktet og kanskje også uten å forstå det.

Mange barn kjenner, selv som voksne, djup bitterhet mot sine foreldre for at de har beskyttet dem for mye eller for lite.

Når vi er villige til å bekjenne at vi ofte overlater dem vi elsker til lidelse, tross gode hensikter, har vi lettere for å tilgi dem som sårer oss, oftest uten å mene det."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En forunderlig historie om tilgivelse og Guds inngripen

Stanley Sjöberg (bildet) fortalte nylig en historie på sin Facebook-profil som har grepet meg så sterkt at jeg må gjenfortelle den for bloggens lesere.

Det handler om en kvinne den profilerte kristenlederen og evangelisten møtte oppe i fjellene på øya Sulawesi i Det indiske hav. Hun slepte seg rundt. Hennes ben ville ikke bære henne. Stanley Sjöberg mistet kontakten med henne men opplevde at Den Hellige Ånd oppmuntret ham til å støtte henne økonomisk.

Etter å ha lett etter henne i to år fant hans medarbeidere henne igjen på Sumatra. Der arbeidet hun som evangelist i skogene der. Men hun var redd for kobraslangene, nattemørket og ensomheten. Sjöberg og hans medarbeidere skaffet en moped til henne, som ble ombygd til en trehjuling slik at hun lettere kunne forflytte seg. Hun fikk også to hunder så hun skulle ha selskap.

For et år siden ble denne kvinnen overfalt og ranet. På dette tidspunktet hadde hun litt penger med seg. Raneren forsvant med alt sammen. Den kvinnelige evangelisten ble djupt fortvilet. Stanley Sjöberg fikk føre om dette, og sendte noen penger til henne som skulle dekke hennes tap. Pengene kom fra Webkyrkans venner, som støtter Sjöberg i hans misjonsarbeid.

For noen uker siden arresterte politiet raneren. Saken ble brakt for retten og kvinnen fikk anledning til å fortelle om det som hadde skjedd med henne denne dagen. Hun satt på gulvet i rettslokalet. Da vender hun seg til raneren og sier:

"Jeg tilgir deg og har ingen krav!"

Når folk så dette, og visste hvor funksjonshemmet hun er, så ble de så grepet at de ville vite mer om denne Jesus hun snakket om og som var årsaken til at hun klarte å tilgi. Resultatet er at alle i byen nå sender barna sine til søndagsskolen hun driver, til bibelundervisning, og det er blitt et gjennombrudd for evangeliet blant folk som for første gang har fått høre om Ham.

Stanley Sjöberg forteller at han ble så grepet at han gråt når han fortalte sin kone om dette. Det forstår jeg godt. Det gjorde jeg også. La oss be for Stanley Sjöberg, som i en alder av 81 år fremdeles er en ivrig forkynner, som brenner for at folk skal få høre om Jesus.

Fredens Gud

"Fredens Gud,
Du vil ikke at vi hele skal gå med uro,
men heller ha en ydmyk anger i våre hjerter.
Den er som en bølge av tillit
som gjør det mulig for oss
å legge alle våre feiltrinn på Deg.
Og da, i lyset av tilgivelsen,
oppdager vi litt etter litt, 
en hjertes fred."

"Jesus, vårt hjertes glede.
Helt siden din oppstandelse har du lyst i vårt indre.
Selv når vi er sårbare og har mistet alt, kan vi si til Deg:
Vi elsker Deg uten å ga sett Deg, og vi ønsker å elske Deg av hele vår sjel og av hele vårt hjerte."

- Bror Roger av Taize (bildet) i boken "I alle ting en stille glede."

Om å tilgi andre og være skånsomme mot menneskes svakheter

"Absolutt ingenting vil hjelpe oss hvis vi ikke er skånsomme mot menneskenes svakheter og tilgir dem.

For hvordan kan vi håpe at Gud vil tilgi oss hvis vi ikke tilgir andre?Hvis du noen gang viser barmhjertighet, så vil nåde bli vist deg.

Hvis du viser medfølelse med en som lider (og selvfølgelig, dette er en stor gjerning) vil du bli regnet med blant martyrene."

Hl.Nicholas Velimirovitsj (1880-1956), biskop av Žiča i Serbia.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus." (Ef 4,32)

Tilgivelse

"Tilgivelse er en lang vei. Den er basert på kunnskapen om at hver eneste person kan endre seg; at jeg kan endre meg og at du kan endre deg.

La oss forsøke å forstå hverandre.

Fortell meg din historie, historien om din smerte, så kan jeg fortelle deg min og et eller annet sted vil vi finne hverandre.

Tilgivelse er en reise. Den er intet arrangement.

Det første steget er dette: ingen hevn. 

Så gradvis tre inn i et forhold med dem man har forvoldt smerte."

Jean Vanier (bildet) i Encountring the Other, side 37 og 57. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Dine synder er aldri for store

'Nøl ikke med å erkjenne at dere er syndere. På den måten legger dere av dere det gamle mennesket som var skrøpelig fordi det var fordervet. Og dere tar på dere det nye menneske, det menneske som har ikledd seg fortrolighet med Skaperen. 

Den forvandling jeg snakker om, består ikke i at kroppen blir gjenfødt, men at sjelen blir født på ny. Kroppen blir til ved våre foreldre, men sjelen blir født på ny ved troen, ettersom Ånden blåser dit den vil.

Gud er god, hans godhet er ubegrenset.

Si ikke: "Jeg har vært uærlig, jeg har brutt ekteskapet, jeg har utallige ganger begått grove overtredelser. Vil han komme til å tilgi meg? Vil han nedlate seg til å tilgi dem?" Hør i stedet hva salmisten sier: Stor er din godhet. (Salme 31,19)

Alle dine synder, stablet oppå på hverandre, kan ikke overstige Guds veldige kjærlighet. Dine sår er ikke for store for den erfarne lege.

Det er bare en kur du kan følge: sett din lit til ham i tro. Si rett ut til legen hva som er galt og bekjenn med salmisten:

"Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld." (Salme 32,5).

Deretter kan du fortsette med ham: "Og du tok bort min syndeskyld." 

Kyrill av Jerusalem (315-386), biskop i Jerusalem. Fra 'Kysse spor", Luther forlag 2002, side 122)

Erkjennelse av synd

'Den verste formen for synd er ikke å erkjenne at man er syndig.'

Hl.Caesarius av Arles.

'Elsk ydmykhet og det vil beskytte deg fra dine synder.'

Abba Isaiah

'Av synd følger skam. I omvendelsens kjølvann følger frimodighet.'

Johannes Chrysotomos

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.' Apostelen Johannes i 1.Joh 1,8-10.

Pave Frans ber pinsevennene i Italia om tilgivelse

Det ble skrevet kirkehistorie i Italia i går: For første gang har en pave besøkt en pinsemenighet, og pave Frans kom for å be om tilgivelse for måten Den romersk-katolske kirke har behandlet pinsevennene!

Det var pinsepastor Giovanni Traettino og pinsemenigheten i Caserta i Italia som fikk besøk. Og besøket har vakt både oppsikt og skapt reaksjoner. Når pave Frans fikk høre om disse, sa han: 'Jeg reiste dit for å besøke mine venner!'

Italienske medier siterte i går pave Frans I når han ba om tilgivelse for den forfølgelse som katolikker har gjort seg skyldige i overfor pinsevenner.

'Det har vært flere katolikker blant de som forfulgte pinsevennene. De har behandlet dem nesten som om de skulle være gale. Som deres hyrde ber jeg om tilgivelse for hva disse brødre og søstre gjorde i uforstand', sa paven når han møtte pastor Traettino.

Pinsepastoren på sin side sa at et slikt besøk var utenkelig bare for kort tid siden. Han understreket at det var mange pinsevenner som 'ber for paven hver dag. Mange av oss tror at valget av deg til pave var Den Hellige Ånds verk'.

I forbindelse med besøket i pinsemenigheten i Caserta, hvis menighetslokale er under oppførelse, sa pave Frans:

'Den Hellige Ånd er kilden til mangfoldet i kirken. Dette mangfoldet er rikt og vakkert. Ut av dette skaper Den Hellige Ånd enhet. Det er på denne måten mangfoldet i kirken, et forsonet mangfold, for å anvende et uttrykk jeg er svært glad i'.

Billedtekst: Pave Frans I hilser på pinsepastoren Giovanni Traettino.

La oss tilgi hverandre - vi bærer alle på synd og skyld

De siste ukene har jeg vært så grepet av en historie jeg har lest om staretsen Siluan fra Athos (bildet). Jeg tror historien har noe å si oss alle om vår egen synd, om syndernes forlatelse og at vi skal være forsiktig med å felle en dom over andre.

Historien jeg skal forsøke å gjenfortelle er fra tiden før Siluan ble munk. På dette tidspunktet avtjener han sin verneplikt.

En dag får han se en soldat som nettopp er blitt ferdig med sin militærtjeneste. Han sitter utenfor forlegningen med hodet i hendene, og ser svært fortvilet ut.

'Hva er det med deg? Hvorfor sitter du her med så dyster en mine i stedet for å være glad som alle andre som nå skal reise hjem?'

'Jeg har nettopp fått brev hjemmefra', svarte soldaten. 'De skriver at min kone har fått barn mens jeg har vært borte'.

Han satt stille en stund og ristet på hodet. Siden sa han lavt, med en røst i hvilken både sorg, harme og vrede var blandet sammen. 'Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med henne... Jeg er redd for å reise hjem'.

Simeon (navnet til Siluoan før han ble munk), spurte rolig: 'Og du selv, hvor mange ganger har du vært på bordellen mens du har vært her?'

'Ja, svarte soldaten, 'det har vel hendt noen ganger, når jeg tenker nærmere etter'.

'Der ser du, du kunne ikke vente', svarte Simeon. 'Tror du at det var så lett for henne? For deg er det enklere, du er mann, men for henne holder det bare med en gang for at hun skulle råke ut for en ulykke. Tenk hvilket sted du har vært på! Du har større skyld til henne enn hun har til deg. Tilgi henne. Reis hjem. Ta til deg barnet som ditt eget, og du skal se at alt blir bra'.

Etter mange måneder fikk Simeon et brev fra soldaten hvor han i djup takknemlighet fortalte hvordan hans foreldre sjenert hadde kommet ham i møte når han nærmet seg sitt hus, mens hans kone, engstelig og urolig ventet ved døren med barnet på armen. Allerede mens han talte med Simeon ved forlegningen hadde han kjent seg på lett om hjertet. Nå hilste han glad på foreldrene, gikk ubesværet fram til sin kone og kysset henne, tok barnet i favnen og kyste det også. De gikk alle inn, og etterpå gikk de rundt i byen og hilste på slekt og venner. Over alt hadde han båret barnet på armen og alle hadde vært glade. Nå levde de i fred med hverandre.

I sitt brev takket soldaten sin venn for det gode rådet.