Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 6

'Et menneske i Kristus, som ønsket å inkarnere Ordet i historien og verden, forvandlet historien og verden i Lyset fra Ordet.' Slik beskriver Maxime Egger fader Sofrony (bildet) og legger til: 'en stillhetens mann, gjennom hvilket Ordet talte, som fødte oss til oss selv og livet i Kristus gjennom sitt inspirerende ord. En ordets mann, brennende som salmisten, som kunne tale til en like til hvem det skulle være, fra barn til den mest sofistikerte filosof, eller for ikke å glemme den enkleste arbeider. En bønnens mann, som skjenkte Gud sin første tanke, og som fra Ham fikk svarene på de mange tusen spørsmålene han fikk fra sine besøkende. En mann, en bærer av Ånden, som kunne kunsten i å lese menneskets hjerter, dele deres gledesemner og sorger og åpne dem for nåden.'

I 1941 ble fader Sofrony prestviet i hellige Paulus' kloster. Mot slutten av dette året forlot han Karoulia på Athos, og etter et gammelt ønske fra munkene i hellige Paulus' kloster, slo han seg ned i et eremitbosted nær Nea Skiti. Det hadde navn etter den hellige Treenigheten. Leveforholdene der var svært enkle og ikke minst vanskelige, fordi hulen og et lite kapell, på grunn av beliggenheten, var utsatt for store oversvømmelser av vann. Helsen til fader Sofrony tok skade av dette og etter to år måtte han flytte herfra. Han flyttet til Hl.Andreas' eremitkloster og akkurat dette stedet skulle få stor betydning for mange og så mange andre mennesker verden over.

For det var her han fikk den indre innskytelsen til å gjøre de åndelige erfaringene til staretsen Siluan
kjent for andre enn den sluttede kretsen på Athos. På grunn av stridigheter blant munkene og på grunn av sykdom forlater han Athos i 1947 til fordel for Frankrike.

Et år senere publiseres 'Den hellige starets Siluan', som blir oversatt til mange språk, deriblant til svensk. Utgiver her er Artos forlag.

Boken er blitt en klassiker i den ortodoks-asketiske litteraturen og fader Aimilianos, igumen ved Simonos Petra på Athos, kaller den til og med 'en ny 'Filokalia'.

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 5

'Å be for menneskene, det er å utøse sitt blod', sa staretsen Siluan. En slik bønn kommer ikke av seg selv. Den skapes av Den Hellige Ånd. Den er Åndens gave.

Slik fikk fader Sofrony del i staretsen Siluans erfaringsbaserte bønneundervisning. Han var en god og trygg læremester. Farget av det han lærte av den hellige Siluan, skrev fader Sofrony: 'Bønn er en evig skapelse, helt overlegen hver form av kunst eller vitenskap. Gjennom bønnen får vi forbindelse med den evige Væren uten begynnelse. Med andre ord - Gud, den eneste, som virkelig er, overfører sitt liv til oss gjennom bønnen. Bønnen er en akt av høyeste visdom, av skjønnhet og verdighet som overgår alt.'

Så kunne han legge til:

'Sann bønn til den sanne Gud er å omgås Den Hellige Ånd som ber inne i ham. Det er Han som lærer oss å kjenne Gud... Bønneakten er en nåde som kommer ovenfra.'

Om vi skulle sammenligne  fader Sofronys liv med en skålvekt, ville den ene skålen inneholde hans bønneliv, mens den andre ville inneholde Kristus. Hans liv var i aller høyeste grad kristosentrisk:

'Jeg kjenner ingen gresk, russisk, engelsk eller arabisk Kristus,' skrev fader Sofrony og la til: 'Kristus er for meg over alt... å dra Ham ned på det nasjonale plan, gjør at vi mister alt og det mørkner rundt oss.'

Fader Sofrony var også opptatt av at vi som kristne er kalt til å elske våre fiender. Forbønnen for menneskeheten, for hele Adams slekt, og kjærlighet til vår neste var for fader Sofrony ikke noe mindre enn evangeliets hjørnestein. 'Det eneste botemidlet mot alt ondt. Det endelige kriteriet for den sanne troen, for den ekte foreningen med Gud. Den som har kraft til å elske sine fiender kjenner Kristus i ånd og sannhet,' skriver Maxime Egger om fader Sofrony

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 4

Det var på Athos at fader Sofrony (bildet) skulle bli kjent og nært forbundet med staretsen Siluan (bildet til høyre), og med god veiledning fra denne åndelige veilederen skulle han komme inn i et forunderlig bønnens samfunn. Etter at starets Siluan sovner inn i Herren den 24.september i 1938, trekker fader Sofrony seg tilbake og lever som eremit i en munkecelle i Karoulia, som er et avsidesliggende område av øya, kjent som Athos 'indre ørken'. Dette skjedde på vårparten etter at Siluan var død.

'Der i ensomheten', skriver Maxime Egger, 'opplevde han øyeblikk av ren bønn. Ansikt til ansikt med Gud. Uten bilder eller tanker som splitter. Med hele sin væren - ånd, sjel og kropp - forenet med hjertet. Hans ånd ble ført inn i den uendelige, lyse, guddommelige evigheten, veldig, navnløs, bortenfor tid og rom. Men, et nytt paradoks - i samme øyeblikk som han - for å bruke hans egne ord: "opplevde den levende Guds nærvær slik at verden var glemt", åpnet bønnen hans hjerte og bevissthet om alt som skjedde i hele verden. Han hørte drønnene fra krigen djupt nede i sin grotte. Særskilt om nettene trengte skrikene fra den lidende menneskeheten hans hjerte. Likesom starets Siluan ba han for hele verden, for hele Adam, med samme tårer som for seg selv. Han så i disse tårer en Guds gave, et gjenskinn av Kristi bønn i Getsemane,'

Det var ikke selvsagt at fader Sofrony skulle bli en disippel, en læresvenn, av staretsen Siluan. Riktignok var de begge russere, men der stanset også likheten. Fader Sofrony var den kultiverte intellektuelle, staretsen Siluan en enkel mann, opprinnelig en bonde, som knapt nok hadde noen utdannelse. Bare en omreisende bygdeskole hadde han gått på. Likevel skulle han karakterisere sitt møte med Siluan som den viktigste hendelsen i sitt liv. Det første møtet fant sted i 1930. Intuitivt forstod han at denne enkle russiske bonden hadde gått noen høyere klassetrinn i Guds Ånds akademi enn ham selv.

Fader Sofrony skrev bok om sin venn og fortrolige, sin starets. Han innleder den slik:

'Det levde en mann på jorden, en mann som søkte Gud av hele sitt hjerte. Hans navn var Simeon. Lenge bønnfalt han Gud mens tårene rant: 'Forbarm deg over meg', men Gud lyttet ikke til hans rop.. Slik ba han måned etter måned, og hans krefter begynte å svikte. Nær ved å gi opp alt håp ropte han ut: 'Du er ubevegelig!' Disse ordene førte til at noe brast noe i hans fortvilte, pinte sjel, og han så plutselig i et øyeblikk den levende Kristus. Hans hjerte og kropp fyltes av en ild så sterk at han ikke skulle ha overlevd om synet hadde vart et øyeblikk lenger. I ettertid skulle han aldri glemme Kristi uutsigelige milde, kjærlighetsfulle blikk, fylt av glede og fred, og i alle de år som fulgte skulle han allti uuttrettelig vitne om at Gud er kjærlighet, grensløs, ufattelig kjærlighet.'

Denne Simeon er altså staretsen Siluan. Han het opprinnelig Simeon Ivanovitsj Amtonov, og var en bonde fra fylket Tambov, i Lebedinsk-distriktet utenfor byen Shovsk. Han var født i 1866 og kom til Athos i 1892. Sitt første klosterløfte avga han i 1896. På Athos arbeidet han ved en kvern på  Kalamareia, og i Gamle Rossikon og som klosterforvalter.

fortsettes

Uten ydmykhet kan ikke noe bygges i Guds rike - sett med Guds øyne

Etter hvert som årene går forstår jeg mer og mer at jeg har mye å lære!

Jo lenger man lever med Jesus forstår man at man ikke er utlært, at det er lekser å lære som man må lære mange ganger, at man bare så vidt har skrapet overflaten av det overflodsliv Jesus lovte å gi oss del i.

Om Den Hellige Ånd lærer Jesus oss dette:

'Men Talsmannen, Den Hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere'. (Joh 14,26)

Jeg ber Gud gi meg nåde til å befinne meg der i livet at jeg stadig har noe å lære.

Takket være en god venn av oss har jeg fått mye godt åndelig lesestoff å lese i tiden fremover. Pinseaften har jeg brukt til å lese et intervju med fader Symeon, den tidligere lederen av The Monastery of St.John the Baptist i Essex i Storbritannia (bildet).

Fader Symeon sier noe særdeles viktig om behovet for ydmykhet:

'Et sant åndelig liv er ikke mulig uten ydmykhet. Ydmykhet burde derfor være vårt første mål'.

Fader Symeon forteller så om et foredrag han skulle holde om staretsen Siluan. Han forteller om det Siluan hadde oppdaget om det fremmer bønnen og det som døder den.

'Tre ting gjentar han uavbrutt: Ydmykhet - uten den kan ikke noe bygges i Guds øyne. Kjærlighet til fienden. Og Den Hellige Ånds nåde. Det alt igjennom avgjørende er kjærligheten. Om man ikke elsker sin uvenn, sier den hellige Siluan, spiller det ingen rolle om man ber i hundre år. Bønnen kommer ikke til å bære noen frukt'.

God 1.pinsedag!

La oss tilgi hverandre - vi bærer alle på synd og skyld

De siste ukene har jeg vært så grepet av en historie jeg har lest om staretsen Siluan fra Athos (bildet). Jeg tror historien har noe å si oss alle om vår egen synd, om syndernes forlatelse og at vi skal være forsiktig med å felle en dom over andre.

Historien jeg skal forsøke å gjenfortelle er fra tiden før Siluan ble munk. På dette tidspunktet avtjener han sin verneplikt.

En dag får han se en soldat som nettopp er blitt ferdig med sin militærtjeneste. Han sitter utenfor forlegningen med hodet i hendene, og ser svært fortvilet ut.

'Hva er det med deg? Hvorfor sitter du her med så dyster en mine i stedet for å være glad som alle andre som nå skal reise hjem?'

'Jeg har nettopp fått brev hjemmefra', svarte soldaten. 'De skriver at min kone har fått barn mens jeg har vært borte'.

Han satt stille en stund og ristet på hodet. Siden sa han lavt, med en røst i hvilken både sorg, harme og vrede var blandet sammen. 'Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med henne... Jeg er redd for å reise hjem'.

Simeon (navnet til Siluoan før han ble munk), spurte rolig: 'Og du selv, hvor mange ganger har du vært på bordellen mens du har vært her?'

'Ja, svarte soldaten, 'det har vel hendt noen ganger, når jeg tenker nærmere etter'.

'Der ser du, du kunne ikke vente', svarte Simeon. 'Tror du at det var så lett for henne? For deg er det enklere, du er mann, men for henne holder det bare med en gang for at hun skulle råke ut for en ulykke. Tenk hvilket sted du har vært på! Du har større skyld til henne enn hun har til deg. Tilgi henne. Reis hjem. Ta til deg barnet som ditt eget, og du skal se at alt blir bra'.

Etter mange måneder fikk Simeon et brev fra soldaten hvor han i djup takknemlighet fortalte hvordan hans foreldre sjenert hadde kommet ham i møte når han nærmet seg sitt hus, mens hans kone, engstelig og urolig ventet ved døren med barnet på armen. Allerede mens han talte med Simeon ved forlegningen hadde han kjent seg på lett om hjertet. Nå hilste han glad på foreldrene, gikk ubesværet fram til sin kone og kysset henne, tok barnet i favnen og kyste det også. De gikk alle inn, og etterpå gikk de rundt i byen og hilste på slekt og venner. Over alt hadde han båret barnet på armen og alle hadde vært glade. Nå levde de i fred med hverandre.

I sitt brev takket soldaten sin venn for det gode rådet.