De første skal bli de siste og de siste de første

 I 1965 fikk landet vårt besøk av en viktig anglikansk delegasjon, ledet av erkebiskopen av Canterbury, Michael Ramsey. De besøkte også Cernica-klosteret.

Spesielle forberedelser ble selvfølgelig gjort: generell rengjøring og så videre. Blant annet ble en ekstremt enkel munk, med lite utdannelse, alltid kledd i en gammel prestekjole og med et ustelt utseende, fjernet og sendt helt til kirkegården, for at gjestene ikke skulle se ham og gud forby!-klosteret skulle bli flau.

Men Gud hadde andre planer. Delegasjonen besøkte også kirkegården. Der kom de over den respektive munken, krokrygget i et hjørne og leste Salmen med tårer i øynene. Alle la merke til ham, fotograferte ham, filmet ham, så mye at bildet hans nådde utlandet, og ble brukt ved forskjellige anledninger for å illustrere det autentiske ansiktet til en ortodoks munk.

Dette er hvordan Gud herliggjorde den hellig-levende asketen. Da tok vi feil.

— Far Nicodim Bujor. Fra Orthodox Faith. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Herren viser seg ikke for en stolt sjel

"Herren viser seg ikke for en stolt sjel. Den stolte sjelen, uansett hvor mange bøker den leser, vil aldri kjenne Gud, for ved sin stolthet etterlater den ingen plass for Den Hellige Ånds nåde, mens Gud kun er kjent av en ydmyk sjel."

Hl.Silouan av Athos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen
 

Behovet for ydmykhet

~Intet menneske har forståelse hvis han ikke er ydmyk, og den som mangler ydmykhet er blottet for forståelse. Ingen er ydmyk hvis han ikke er fredelig, og den som ikke er fredfull er ikke ydmyk. Og ingen er fredelige uten å glede seg.~

- Isak syreren, 600-tallet/Monk Athanasios/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Hva vår tid trenger

 I endens tid vil mennesker bli frelst ved kjærlighet, ydmykhet og vennlighet. Vennlighet vil åpne himmelens porter, ydmykhet vil lede ham inn i himmelen, et menneske, hvis hjerte er fylt med kjærlighet, vil se Gud. 

-Hl.Gabriel Urgebadze/Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Bli stående for Gud i ydmyk bønn

Be ganske enkelt. Forvent ikke å finne i ditt hjerte noen bemerkelsesverdig bønngave. Betrakt deg selv som uverdig til det. Da vil du finne ro. Bruk den tomme, kalde tørrheten i din bønn som mat for din ydmykhet.

Hl.Makarios av Optina

"Å be er å bli stående for Gud i sitt sinn og hjerte og bli stående slik slik dag og natt inntil slutten av sitt liv."

Hl.Thephilos

Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Gode åndelige råd fra en erfaren medvandrer

Jeg har hatt behov for en liten pause etter den siste samtalen med Isak Syreren. Jeg skal forsøke å gjengi noe av det Isak sa, selv om det det er veldig personlig. Samtalen - det vil si det var mest Isak som snakket - fikk meg til å tenke på mitt eget liv. Hvordan det leves nå, og så måtte jeg tenke på episoder fra ting som har skjedd år tilbake og hvordan jeg har reagert.

"Tror du om deg selv at du er ydmyk?" Isak svarer på spørsmålet før han i det hele tatt gir jeg anledning til å svare. Kanskje han ikke retter det mot meg i det hele tatt, men snakker generelt. Han svarer: "Du tåler jo ikke engang å  bli anklaget av andre! På denne måten kan du vite om du er ydmyk: at du ikke rykkes ut av din ro når du blir urettmessig anklaget for noe."

Så fortsetter Isak, og det synes som om han rett rett gjennom meg, når han sier: 

"Det er flott å forkynne om Gud, å hjelpe mennesker til å overlate seg til Hans vilje og å lede dem fra villfarelse til sannheten. Det var hva Kristus og apostlene gjorde. Og denne vei er en opphøyd vei. Men om noen kjenner at en slik måte å leve på og en slik stadig nærhet til andre hindrer deg fra å nå frem  til kontemplasjon fordi man mangler kraft til indre samling, at hans ro blir frarøvet ham og at hans sinn blir formørket og han mister sin egen helse i streben etter å hjelpe andre, er han til slutt ikke fri i sin egen vilje og klar i sitt indre blikk - da bør han minnes apostelens ord: fast føde er for voksne! Måtte han da vende om, og slå inn på en mindre krevende vei."

"Jeg har mer å si deg," sier Isak, men først drikker vi te.

Forlat ikke ydmykhetens vei

Isak tok meg til side etter vesper i går, og så på meg med sine milde, brune øyne. Vi satte oss ved et gammelt grensegjerde, og idet vi setter oss kommer disse ordene til meg: "Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist." (Ord 22,28). men jeg rekker ikke å si noe før den gamle munken sier: 

"Vær vis i din mildhet slik at du ikke blir fanget i snaren. I alt hva du gjør, elsk ydmykheten for å unngå de feller man alltid råker ut for så snart man forlater den ydmykes vei. Vegre deg ikke for å lide, for lidelsen leder deg til innsikt. Frykt ikke prøvelsene, for de vil tjene deg til heder."

Så stanser Isak opp, blir taus - en god stund, slik vise menn gjerne blir - før han fortsetter, fortsatt med øynene festet i mine:

"Be om at du ikke må råke ut for sjelens fristelser. For kroppslige prøvelser bør du forberede deg på av all din kraft. For uten dem kan du aldri komme Gud nær. De fører nemlig med seg Guds kraft og trøst. Den som rømmer unna prøvelsen, flykter fra det gode. Jeg taler ikke her om sinnets fristelser, men om lidelsens prøvelser."

- Kan jeg få være litt alene, spør jeg Isak. Dette er så djupt at jeg må ha tid for meg selv for å tenke.

- Selvsagt, sier Isak Syreren og jeg er alene med Gud.

Gud kledde seg i ydmykhet - fra en samtale med Isak Syreren

 "Jeg vil snakke med deg om ydmykheten", sier plutselig Isak Syreren, i det jeg kikker ut på en etterlengtet regndag i begynnelsen av mai. Vi er fremdeles i påsketiden og vi lever i lyset fra den strålende påskedagen. Nå venter vi på himmelfartsdagen. Jeg merker at Isak vegrer seg: "Jeg er fylt med beven," sier han høytidelig, og legger til: "Som noen som vet at han skal tale om Gud på sine egne tankers språk."

Jeg setter meg i sofaen, og nipper til et stort krus med Yorkshire tea. Tekruset mitt er glovarmt. 

"For ydmykheten er guddommens utsmykkning", sier Isak og legger til: "Ordet kledde seg i den når han ble menneske." 

Jeg tenker med ett på noen linjer fra Kristushymnen som er gjengitt i Filipperbrevet, og avbryter Isak, i det jeg leser disse ordene fra Bibelen min som ligger oppslått mellom oss: "han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg..."

"Nettopp!", sier Isak. Han blir med ett så stille. Det er som om han dveler ved ordene jeg nettopp har sitert. Da er det at jeg legger merke til det. Isak nynner. Er det melodien til Kristushymnen? Kjenner han den? Jeg våger ikke spørre. Stillheten er hellig.

Med ett hører jeg Isak si:

"Hver og en som har ikledd den samme ydmykhetens kledning i hvilken Skaperen viste seg når han tok på seg en menneskelig skikkelse, han har kledd seg i Kristus selv."

Så blir Isak ivrig idet han fortsetter: 

"Ingen kan virkelig hate den ydmyke, eller såre ham med sine ord, eller forakte ham. Hans Mester elsker ham, og derfor blir han elsket av alle. Han elsker alle skapninger, og alle elsker ham. Alle lengter etter ham... Taler han, tier læreren og den vise. For de lar den ydmyke tale. Alle lytter til hans ord. Alles øyne er festet på ham. Hans få ord er mer verd enn alle anaalysene til filosofene."

Ydmykhet

"Ordet 'ydmykhet' har sin rot i ordet 'fred'. Dette indikerer at en ydmyk person har alltid fred med Gud, med seg selv og med andre."

- Fra Orthodox Gladness
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." Jak 4,6

Maleri av fader Silouan av Athos

Skjult for Herren

Dette er dager hvor man viser seg fram og folk blir utnyttet. Mange sliter med å bli sett, hørt og kjent. Dette er hva mennesket gjør, men ikke Ånden.

Ånden forringer ikke, men fokuserer snarere oppmerksomheten der den hører hjemme - på Herren Jesus. Hvis tjenesten vår virkelig er i Ånden, vil instrumentet være skjult. Ydmykhet vil være atmosfæren.

- John W. Follette , (bildet), 1883-1966
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.' (Joh 16,13-14)

Ydmykhet

"De hellige fedrene sier at med mindre vi ydmyker oss selv, vil Herren ikke stanse opp med å ydmyke oss. Han vil bruke noen til å ydmyke oss. Noen som vil fremprovosere vårt sinne og gjøre det inntil vi forblir rolige når vi blir provosert.

Når vi kan forbli rolige når noen angriper oss fra alle kanter, når vi kan beholde vår indre fred til tross for denne personens uforskammethet, da vil vår sjel bli mild og ydmyk og vi vil leve dette livet med en full forståelse av det.

Og vår neste vil si til oss: 'Du har forandret deg, du pleide å ha et ganske hissig temperament, og nå er du blitt både rolig og behersket.'

Men vi er ikke blitt behersket. I stedet, dette er måten seieren over det onde manifesterer seg."

- Eldste Thaddeus av Vitovnica, Serbia (bildet), 1914-2003. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)


'Gud står de stolte imot , men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så skal han opphøye dere når tiden kommer.' 1.Pet 5,5-6.

Ydmyhet skaper modenhet og innsikt

Vi lærer så lenge vi lever, heter det. Ydmykhet har sin pris. Den fører til modenhet og innsikt:

Forfatteren og misjonæren Nik Ripken (bildet) forteller følgende i sin bok: 'Lydighetens galskap':

Da Ruth og jeg giftet oss i 1976, hørte vi om et pastorpar som startet samlivet sitt på samme tid. Mannen talte ofte over temaet: 'Hvordan oppdra barna dine?' Men det var bare ett problem. På den tiden hadde de ikke egne barn! Talen var full av alle slags nyttige råd og innsikter, men ingen av dem var blitt prøvd ut i praksis.

Etter å ha fått et par barn, ga mannen talen følgende tittel: 'Noen forslag til hvordan du kan oppdra barna dine.' I denne andre versjonen hadde hans dogmatiske råd blitt til 'forslag'.

En del år senere etter at de hadde jobbet seg gjennom mange år som foreldre, forandret mannen talen sin på ny. Dennne gangen fikk den tittelen: 'Noen forsiktige hint til andre som også strever.'

Hvordan vet vi at vi er ydmyke?

'Hvordan vet vi at vi er ydmyke? Når Gud taler skjelver vi (Jes 66). Gud ser etter hjerter som skjelver ved Hans ord. Slike hjerter vil finne at Guds Ånd hviler over dem; de vil bli et hvilested for Den Allmektige.' 

- Francis Frangipane (bildet) i boken 'Holiness, Truth and the Presence of God.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en nedbrutt ånd og er forferdet over mitt ord." (Jes 66,2b)

"... som skjelver for Mitt Ord." (Bibelen Guds Ord)

Superapostlene

Jeg har tenkt litt på historien om trollmannen Simon, som vi leser om i Apostlenes gjerninger. En av de tingene som karakteriserte hans liv var dette: 'Han hadde gitt seg ut for å være noe stort.' (Apg 8,9)

I 2.Kor 11,5 skriver Paulus om disse 'veldige aposlene',  og Johannes forteller i sitt tredje brev om en viss Diotrefes, som 'gjerne vil være den fremste blanr dem', jfr 3.Joh v.9.


Jeg tenker på dette når jeg leser om de mange som kaller seg apostler og profeter, og som både snakker og skriver om sin store tjeneste og sine store visjoner. Det er stadige profetiske ord som gis dem, og som de gir selv.

I de senere år har jeg blitt kjent med menn og kvinner som virkelig øver innflytelse, og ser tegn og under i sin tjeneste, men de snakker ikke om dem. Annonserer dem aldri. Bærer ingen tittel.

De er små i egne øyne.
De gir Herren all ære.
De bygger ikke sin egen tjeneste.
De hjelper andre frem.

Hvem av disse to gruppene har Herrens velbehag over sine liv? Også Jesu disipler ville gjerne være blant de fremste. Det er vel noe som ligger til vår falne  menneskenatur dette.

Til dem sa Jesus:

'Dere vet at fyrstene hersker over sitt folk, og deres stormenn har makt over dem. SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Men den som vil være den første blant dere, skal være den anndres trell.' (Matt 20,27)

Hva er idealet i Guds rike?

Det lille barnet.

Har vi kommet lenger enn kristne i tidligere generasjoner

Av og til får man inntrykk av at kristne som lever i det 21.århundre hører med til de 'viderekommende'. De som har sett mer og forstått mer enn noen av de kristne som har levd i generasjonene før oss. Tro om det er sant!

Jeg kom til å tenke på munken Markus om levde på 400-tallet her om dagen. Helt fra ungdommen hadde han en slik kjærlighet til Den Hellige Skrift at han leste den daglig. Det sies at han til slutt kunne hele Bibelen utenat.

40 år av sitt liv tilbrakte han i ørkenen i bønn og lesning av nettopp Bibelen.

"Hvis noen har en åndelig gave," sa Markus, "o,g føler medlidenhet med den som ikke har den, så bevarer han gaven på grunn av sin medlidenhet. Men den som fremhever gaven sin, mister den gjennom å falle for hovmodets fristelse."

Det er noe å tenke for en kristen som lever i det 21.århundre.

Markus munken eller Markus asketen, som han også ble kalt, ble født i Athen tidlig på 400-tallet og ble en disippel av Johannes Chrysostomos.

Han er kjent blant annet for dette utsagnet:

"Søk ikke den fullkomne loven i menneskelige dyder, for der finner du den ikke. Fullkommenhetens lov er skjult i Kristi kors."

En del av den åndelige undervisningen Markus munken ga er å finne i Filokalia, de gamle fedrenes bønneveiledning.

Markus munken ble 120 år gammel. Han døde i ørkenen.

Billedtekst: Bibelen min og gripekorset mitt.

Kristi storhet - vår ydmykhet

Jeg har brukt litt av dagen til å lytte til en preken av Marc Dupont, en anerkjent profetisk røst, kjent fra en rekke besøk i Norge. Han mener kristne må gjenoppdage Johannes Åpenbaring. Ikke så mye på grunn av eskatologien, som det å få del i hjertet til Johannes -  seeren, profeten, apostelen, som fikk et så radikalt møte med Jesus. Det møtet forandret alt.

Jesus, seierherren, kongenes konge, Han som triumferer. Herrenes Herre. Det er dette Åpenbaringsboken handler om!

Rett før jeg satte meg ned for å lytte til Dupont, hadde jeg hørt på Francis Chan, som snakket om det viktigste behovet vi har når vi skal be.

Chan svarer: YDMYKHET.

Vi må huske at når vi ber trer vi fram for Guds trone. Bevisstheten om det burde gjøre noe med oss. Det er som om vi tror vi gjør Gud en tjeneste når vi trer frem for Gud. Men det gjør vi jo ikke.

Både Dupont og Chan samstemmer når det gjelder dette: vi trenger større Gudsfrykt, større ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.

Over en lengre tid har jeg hatt min oppmerksomhet rundt dette, da jeg har kjent at dette er noe Gud taler om inn i vår tid. Derfor var det bekreftende å lytte til disse to

Form meg!

Herre, det hender fingrene mine er så stive, jeg får dem ikke med meg. De kommer borti taster på maskina, og sletter det jeg har skrevet, eller skriver bokstaver som ikke skal være med. De bøyer seg ikke selv om jeg sier de skal. De skaper så mye plunder og heft, og tårer.

Herre, jeg trenger bøyde fingre. Form meg, Du, Form mitt liv slik at jeg har åpne hender, rede til å favne, holde, trøste og tørke tårer.

Det er så mange knyttede never, Herre, så mange harde ord, så få bøyde knær.

Leg meg, Herre, så blir jeg legt.
Frels meg, Herre, så blir jeg frelst.

Form meg, og dann meg,
slik at jeg blir til et ærens kar,
for Deg.

Du kan vel begynne om igjen?
Enda en gang?

Gjøvik 16. oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C) 

Underveis

Det finnes noen veldig slitsomme mennesker! Det er de som har alle svarene, som har landet, og som ikke har mer å lære. Som ikke lytter, men babler i vei med sine løsninger.

Så finnes det noen veldig interessante mennesker. De er de som er underveis, og som stadig har noe nytt å lære. De blir aldri utlært, men selv i høy alder er de spørrende, lekende og vitebegjærlige - og de er gjerne gode lyttere.

I prosessen med å bli et modent menneske er det lett å stoppe opp og låne øre, til de som vet alt. De har nemlig en egen evne til å holde deg nede, få deg til å føle deg liten. Men alt selskap er ikke godt selskap. Alle mennesker vil oss ikke vel. Noen er klar over det, og utnytter deg, andre forstår ikke at de har lånt bort sjelen sin til Anklageren.

Noen ganger må du verne deg mot enkelte mennesker. Ikke gi dem rom i livet ditt. Noen ganger må du lukke døra, om du skal følge Jesus på den veien Han har kalt deg.

Det hender du møter mennesker som mener seg å vite at det er de som representerer den hele og fulle sannheten, og at det du står for er helt feil. Men de kjenner ikke livet ditt og kallet ditt.

Noen ganger er det slik at når Herren kaller - må du gå - og ikke snu deg for å se om noen følger etter deg. Noen ganger er kallet ensomt.

Herre, kan du love meg en ting?
At jeg resten av dagene mine er lærevillig?
At jeg er formbar.
Om jeg skulle bli rektig gammal,
at jeg da fortsatt har mye ugjort og vil lære mer.
At jeg - om jeg blir 90 - begynner på kurs i kantonesisk?

Herre, se i nåde til meg!

Jeg har skrevet om dette bildet ved en anledning tidligere, men det vil ikke slippe tak i meg. Stadig dras jeg mot det. Jeg vet ikke hvem den gamle munken er. Jeg ser en mann, ikke bare preget av å ha levd en stund, men som bærer med seg det viktigste av alt: ydmykhet.

Sann ydmykhet kommer bare gjennom et sønderknust hjerte.

Da må man bli berørt av Gud. Peter fikk en slik berøring. Lukas forteller oss at Simon Peter, 'kastet seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.' (Luk 5,8)

Mennesker som ikke er blitt berørt av Gud, ser ikke sin synd. De kan se andres, men ikke sin egen. Berøres man av Gud, vil man alltid kaste seg ned i støvet. Man vil alltid bøye sitt hode.

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Slik lyder den eldgamle 'Jesusbønnen', og som jeg ber mange ganger om dagen.

Med årene kjenner man seg mer og mer igjen i Herrens ord gitt gjennom profeten Jeremia:

'Hjertet er svikefullt mer enn noe annet; det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren ransaker hjertet '. (Jer 17,9-10)

Det er en erkjennelse.

Og så lærer man seg å be med Jeremia:

'Leg meg, Herre, så blir jeg legt, frels meg du, så blir jeg frelst.' (v.14)

Det man sitter igjen med til slutt, er dette: Evig varer Guds nåde. Den får det siste ordet.

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.' (Jak 4,6)

Å være ydmyk og trygg

Når vi ser på stjernene og lar tankene vandre til de mange galaksene, kjenner vi oss så små og ubetydelige at alt vi gjør, sier eller tenker virker helt meningsløst. Men om vi kikker inn i sjelen og lar tankene vandre inn i de endeløse galaksene i det indre livet, blir vi så store og verdifulle at alt vi gjør, sier eller tenker får stor betydning.

Vi må hele tiden se til begge sider for å bli ydmyke og trygge, humoristiske og alvorlige, lekne og ansvarsbevisste. Ja, mennesket er veldig liten og veldig stor. Det er spenningen dem imellom som holder oss åndelig våkne.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen