Når man lever med alvorlig sykdom, hvor prognosene ikke er i min favør, får også hverdagene et annet perspektiv. Som mange av dere vet har jeg arbeidet som journalist i ni år av mitt liv, og fire år som redaktør. Som journalist blir man ofte en betrakter, en tilskuer. Man skal skildre andres liv. Det har sittet langt inne å slippe tak i dette, og bli innehaver av eget liv. Mange år med sykdom har ført til at jeg har lagt ut på en reise fra å være dommer til å se mine egne synder, fra å undervise om Guds kjærlighet, til å erfare denne kjærligheten, fra å måtte forklare alt til å våge å leve med mysteriet, uten å ha svar på alt. Så vidunderlig godt og befriende det er å ikke vite alt, og ha svar på livets mange gåter og intrikate teologiske spørsmål. Jeg hadde mye av det i meg før. Nå har jeg sluppet taket.
Og møtet med kristne fra andre konfesjoner har åpnet rikdommen som finnes i andre kirkelige tradisjoner enn min egen. Det har også gjort meg ydmyk i forhold til andre menneskers livsreise og erfaringer. Jeg ønsker å vise dem respekt som går andre veier enn min egen.
Underveis disse 60 årene har jeg endret mening om flere ting. Heldigvis. Jeg står ikke for det samme som jeg gjorde for 20-30 år siden, eller kanskje ikke engang for det jeg sto for i fjor. Ikke fordi jeg vingler og vakler, men fordi jeg har kommet il denne erkjennelsen: Fordi jeg fremdeles lærer, og fordi jeg opplever at Den Hellige Ånd korrigerer meg gjennom Guds ord, Bibelen.
Derfor kjennes det både underlig og ganske så surrealistisk å lytte til en ung mann, som bare har vært kristen i fem-seks år, snakke om meg på et av sommerens kristne stevner, hvor han tillegger jeg meninger jeg ikke har - fra talerstolen. Jeg er blitt oppmerksom på dette gjennom en video som spres i sosiale medier for tiden. Han nærmest spytter med forakt ut ordet 'bønneleder', og kaller meg 'gal'. For å trekke sine konklusjoner henter han noen sitater her og noen sitater der fra bloggen min, og får frem akkurat det han vil. Det hører med til historien at han aldri har snakket med meg, eller sjekket om jeg står for det han hevder jeg står for. Som et skrivende menneske skriver jeg mye. På bloggen min - hvor han henter sitatene fra - finnes det over 12.000 artikler. Jeg har sitert og omtalt mange mennesker gjennom flere år, uten at de jeg har sitert dermed er min egen mening. Og - som jeg skrev - det er nødvendigvis ikke slik at det man sto for for noen år siden, er det samme man mener i dag.
Men jeg kjenner meg i den unge mannen. Slik var jeg også, skråsikker, men slik vil jeg ikke være.
Det som er trist er at deltagerne på dette sommerstevnet får presentert et bilde av meg som ikke er sant. Jeg har heller ingen mulighet til å korrigere det, for jeg ble ikke invitert til sommerstevnet, og de som distribuerer videoen har heller aldri spurt meg om det som sies er sant. Og for enkelte er det nok slik at når noen sier noe fra en talerstol, og vifter med en Bibel, ja, da er det sant!
Men la oss ikke glemme det bud som heter: "Du skal ikke gi falskt vitnesbyrd om din neste." (2.Mos 20,16) Om man vil holde seg til Guds ord, så bør man vel ikke hoppe over dette ordet?
Men nå står jeg ikke til rette for den unge mannen, men overfor Gud, med mitt liv. Jeg har lært gjennom årenes løp at min største fiende er meg selv. David kom til denne erkjennelsen: MIN synd. Ikke andres, men min. Og jeg har kommet dit at jeg ennå ikke er i mål, men har mye å lære - i dag, i morgen, ja, helt til jeg er hjemme hos Ham som elsker meg.
Og det viktigste for meg nå, i min sårbare situasjon, er å la Herren omfavne meg og holde meg. Bare slik blir jeg hel.
Men det hører også med at jeg ikke trenger å unnskylde meg for det som er min tro og min overbevisning. Den kan jeg forsvare, slik også Skriften oppfordrer oss til:
"Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere." (1.Pet 3,15)
Den tro jeg lever og vil dø på er den tro som kommer til uttrykk i Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. De holder for meg.
