Superapostlene

Jeg har tenkt litt på historien om trollmannen Simon, som vi leser om i Apostlenes gjerninger. En av de tingene som karakteriserte hans liv var dette: 'Han hadde gitt seg ut for å være noe stort.' (Apg 8,9)

I 2.Kor 11,5 skriver Paulus om disse 'veldige aposlene',  og Johannes forteller i sitt tredje brev om en viss Diotrefes, som 'gjerne vil være den fremste blanr dem', jfr 3.Joh v.9.


Jeg tenker på dette når jeg leser om de mange som kaller seg apostler og profeter, og som både snakker og skriver om sin store tjeneste og sine store visjoner. Det er stadige profetiske ord som gis dem, og som de gir selv.

I de senere år har jeg blitt kjent med menn og kvinner som virkelig øver innflytelse, og ser tegn og under i sin tjeneste, men de snakker ikke om dem. Annonserer dem aldri. Bærer ingen tittel.

De er små i egne øyne.
De gir Herren all ære.
De bygger ikke sin egen tjeneste.
De hjelper andre frem.

Hvem av disse to gruppene har Herrens velbehag over sine liv? Også Jesu disipler ville gjerne være blant de fremste. Det er vel noe som ligger til vår falne  menneskenatur dette.

Til dem sa Jesus:

'Dere vet at fyrstene hersker over sitt folk, og deres stormenn har makt over dem. SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Men den som vil være den første blant dere, skal være den anndres trell.' (Matt 20,27)

Hva er idealet i Guds rike?

Det lille barnet.